• EMNER:
  • PUBLISERT:
    onsdag 9. des 2015
  • AV:
    Redaksjonen

– Det kan vel gjøres igjen?

statoil logoFor førti år siden ble Statoil opprettet som et heleid statlig oljeselskap for forvaltning av de nyoppdagede oljeressursene til beste for hele samfunnet. Etter delprivatiseringen i 2001 eier staten bare 70 prosent, de folkevalgte har overgitt alle strategiske avgjørelser til Statoils styre og har blant annet ikke villet gripe inn mot den skitne tjæresandvirksomheten i Canada. Veteran i Besteforeldreaksjonen, Otto Martens i Trondheim, mener det er på tide å ta tilbake mer av kontrollen og omgjøre Statoil til et samfunnsnyttig energiselskap som kan bruke sin erfaring og kompetanse for en nødvendig grønn omstilling.

Otto Martens er tidligere forskningsleder i SINTEF Marintek. De siste ti åra har han brukt i arbeidet for  for nytenking og omstilling.

Otto M. Martens (87) er tidligere forskningsleder i SINTEF Marintek.

Verdier for framtida
Statoil er en dynamisk samling dyktige mennesker som kan skape verdier, ikke bare penger. Avisa The Guardian har avslørt at ledelsen i Statoil, sammen med tre andre oljeselskaper i lobbyorganisasjonen Business Europe, står bak en gedigen kampanje for å svekke klimapolitikken i EU. De vil ha slutt på statlig subsidiering av fornybar energi, for at gass skal bli konkurransekraftig. Her har vi altså en av forklaringene på at regjeringen i Paris agiterer så iherdig for at gass er et miljøvennlig alternativ. Regjeringen viser samme kyniske profittbegjær som oljeselskapene, og fornedrer seg til å bruke samme skitne argumentasjon.

Sett fra et klimaansvarlig ståsted, er dette bunnfalsk, og dertil banalt enkelt å avsløre. Gass kan ganske enkelt ikke konkurrere prismessig med kull uten de gedigne statlige støtteordningene som olje- og gassnæringen nå nyter godt av. For at togradersgrensen skal respekteres, må CO2 i avgassen fra både kull- og gasskraftverk fanges og lagres. Dette koster omtrent det samme for begge typer kraftverk, og begge vil da vanskelig kunne konkurrere med fornybar energi uten fortsatte subsidier av en helt annen størrelsesorden enn det som tilbys fornybar energiproduksjon. Blant flere statlige støtteordninger, er ekstra gunstige avskrivningsregler i tillegg til dekning av 80 prosent av kostnadene for leteboring.

Staten nekter riktignok for at dette er subsidier. Realiteten er imidlertid at staten tar brorparten av risikoen, i håp om at den får mangedobbelt igjen etter ti eller flere år ved eventuelle funn. Dette var fornuftig i tidligfasen av norsk oljepolitikk, men har ingen mening lenger.

Tenk hvis Stortinget hadde forstått dette, kuttet ut ordningen på dagen, og overført pengene til å få fart i en helt nødvendig grønn omstilling. Da ville letevirksomheten i Arktis opphøre av seg selv. Børsverdien av Statoil ville stupe. Staten fikk dermed en enestående anledning til å kjøpe ut private aksjonærer. Den kan så frigjøre seg fra prostituerte informasjonsrådgivere og lobbyister, og gjenskape selskapet til et samfunnsnyttig nasjonalt energiselskap, med høy kompetanse og meningsfulle arbeidsplasser. Slik var den kloke opprinnelige beveggrunnen for dannelsen av et Statoil forskjellig fra andre oljeselskaper.

Det kan vel gjøres igjen?

(trykt i Klassekampen 09.12.2015)

!Vær den første til å kommentere

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*