• EMNER:
  • PUBLISERT:
    søndag 22. jun 2014
  • AV:
    Redaksjonen

Den neste finanskrisa skyldes klima

finanskriseKlimakrisa kan utløse ei finanskrise som overstiger alt det verdensøkonomien har opplevd til nå, skriver politisk kommentator Dag Seierstad. Det kan skje ved at man i Paris neste år blir enige om en klimaavtale som effektivt begrenser utslippene. Da blir leiting etter nye fossile ressurser meningsløst, og aksjekursene til oljeselskapene vil stupe. Eller det blir ingen avtale de nærmeste 5-15 år, og det meste fortsetter som nå. Da vil de samme selskapene møte veggen i form av miljøsjokk av alle slag og folkevandringer som overstiger alt det krig, sult og etnisk rensing har klart å utløse. Energi basert på fossile ressurser vil i praksis – kort og brutalt – forby seg sjøl.

Dag STallenes tørre tale
Det enkleste spørsmålet er ufattelig nok: Hvorfor leites det over hele verden etter mer fossile energiressurser når det allerede er funnet mye mer enn denne kloden kan tåle?

Over 100 regjeringer undertegna i november 2010 den såkalte Cancun-erklæringen om at utslippene av klimagasser må begrenses så kraftig at den globale oppvarminga kan holdes under to grader i forhold til temperaturnivået før industrialiseringa skjøt fart. 

Da må de samlede CO2-utslippene fra 2013 fram til 2050 ikke overstige 900 gigatonn. (Ett gigatonn er en milliard tonn.) Det har beregninger gjort av to britiske forskningsmiljøer kommet fram til. (www.carbontracker.org) Det brennende problemet er da at de kjente reservene av fossile energiressurser (kull, olje og gass) vil slippe ut 2860 gigatonn CO2 hvis de tas i bruk. Det vil føre til en oppvarming på mellom 3,6 og 6,3 grader og gi oss en klode vi ikke kan forestille oss.

Utslippene må begrenses
Det er bakgrunnen for at størstedelen av de kjente fossile energiressursene må bli liggende der de er- uten å brennes opp (også Statoil sine). Ressursene kan ikke en gang tas i bruk etter 2050. Sjøl om en skulle klare det utrolige, å holde de samlede CO2-utslippene under 900 gigatonn fram til 2050, er det i andre halvdel av dette århundret bare rom til å slippe ut så lite som 75 gigatonn fram til 2100. Fortsatt under forutsetning av at oppvarmingen skal holdes under 2 grader.

Skal den globale oppvarmingen holdes under to grader, er den store utopien for det første at en når fram til en forpliktende global klimaavtale i Paris neste år om å holde de samlede CO2-utslippene fram til 2050 under 900 gigatonn. I tillegg er det like nødvendig at klimaavtalen fastlegger hvor mye de enkelte land kan slippe ut av disse 900 gigatonn. Det siste er ikke mindre utopisk enn det første.

Kortsiktig jakt på fortjeneste
Rundt en fjerdedel av de fossile energireservene er i hendene til profittstyrte børsnoterte selskaper. Selskapene fortsetter å leite, langs stadig flere kyster, på stadig større havdjup, med metoder (eks: fracking) som kan få fram olje og gass som før var utilgjengelige – og jo mer i retning av Arktis jo raskere stadig økende CO2-utslipp gjør arktiske farvann isfrie.

De energiselskapene som tenker fossilt, tenker samtidig så kortsiktig – og slik må det være når aksjekursen bestemmer strategiene til selskapene – at de ser en effektiv klimaavtale som den mest akutte trusselen innafor den tidshorisonten de legger til grunn.

En effektiv klimaavtale vil gjøre investering i nye felt ulønnsomt, samtidig som produksjon fra eksisterende felt må begrenses, kanskje kraftig alt om få år. Det får aksjekursene til å falle, og de største aksjeeierne vil være blant dem som raskest kaster aksjene sine ut på billigsalg.

En ser derfor at fossile energiselskap deltar med tydelig profil i klimadebatten: De toner ned alvoret i situasjonen, de argumenterer med at fornybare energikilder og ny, klimavennlig teknologi vil tas imot i stort nok omfang og raskt nok til at klimatrusselen avverges. Slik arbeider de så iherdig som de kan – med all sin kompetanse og med alle sine påvirkningsressurser – for å unngå enhver effektiv klimaavtale.

Finansiell risiko
Det er bakgrunnen for at 45 av verdens ledende selskap innen fossil energi i fjor høst fikk en utfordring fra 70 av verdens største investorer. Blant disse investorene er flere store pensjonsfond som naturlig nok er bekymra for de milliardene de har plassert i fossil energi.

Disse investorene ber energiselskapene (Statoil er ett av dem) legge fram risikovurderinger – ikke klimapolitiske risikovurderinger, men finansielle risikovurderinger. De vil vite hvordan selskapene vurderer sin egen finansielle framtid når en stor del av de fossile energiressursene de har herredømme over – og hadde tenkt å utnytte – må ligge ubrukt der de er. Selskapene blir bedt om å legge fram risikovurderingene på de generalforsamlingene som holdes i løpet av 2014.

De foreløpige svarene fra energiselskapene er unnvikende og bedrøvelige nok (www.ceres.org). Men presset på dem øker når investorer med store aksjeposter bokstavelig opplever at jorda brenner under investeringene sine.

(trykt i Klassekampen 21. juni, gjengitt med forfatterens tillatelse)

 

Spre kunnskap –
del denne saken!

!Vær den første til å kommentere

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*