Når Kirken utfordrer den politiske makt

Det mest slående ved alliansen Klimavalg 2013, som nå har et åttitalls deltakere, er det sterke innslaget av kristelige organisasjoner, og med Den norske kirke i spissen. Det har vakt debatt, både i og utenfor Kirken, der noen mener at dette er å gå for langt inn på politikkens enemerker. Einar Tjelle, assisterende generalsekretær i Mellomkirkelig Råd, er uenig i kritikken, og viser til et voksende politisk engasjement fra kirkenes side over hele verden, siden andre verdenskrig. «Når menneskelivet og skaperverket trues, må kirken være tydelig i sin tale og utfordre den politiske makt», skriver han i en kronikk.

Den norske kirke tar stilling

På 1960- og 70-tallet stod Den norske kirke tydeligere enn før fram med et sosialetisk og politisk engasjement. Det annet vatikankonsils nyorientering og fremveksten av samfunnsorienterte teologier i Det globale Sør, var viktige impulser. Kirkenes Verdensråds generalforsamling i Uppsala i 1968 og det norske Bispemøtets uttalelse var milepæler i så måte. Her heter det blant annet at kirken ut fra sitt budskap om skapelsen, frelsen og nestekjærligheten ikke kan «stå likegyldig overfor vold urett og nød». Flere konkretiseringer fulgte i årene som kom.

For Den norske kirke ble kampen mot apartheid i Sør-Afrika et vendepunkt. Gjennom et par ti-år ble millioner av kroner fra Utenriksdepartementet formidlet via Mellomkirkelig råd, samtidig som kirken var tydelig i sin kritikk av regjeringen i saker som omhandlet handel med det sør-afrikanske regimet.  Den norske kirkes støtte til anti-apartheid bevegelsen var kontroversiell, også hos Kirkens Nødhjelp, som først på tidlig 80-tallet begynte å ta tydeligere politisk stilling.

Utfordre ødeleggende makt

Mellomkirkelig råd for Den norske kirke bedriver selvsagt ikke partipolitikk. Men politikk handler grunnleggende om fordeling av goder og byrder i samfunnet, om makt, og hvordan verdigrunnlag og maktmisbruk stadig må utfordres. Det er en selvsagt plikt for kirken å engasjere seg i samfunnet på vegne av mennesker som får sin verdighet krenket. Dette begrunnes utfra en helhetlig teologi som konsekvent påtaler urett og miljøødeleggelser og som myndiggjør fattige og marginaliserte. Kjærligheten må være sann, ikke tomme ord men handling, står det i Bibelen. Den brasilianske erkebiskopen Don Helder Camera sa en gang: «Når jeg gir brød til de fattige, kaller de meg en helgen. Når jeg spør hvorfor de ikke har brød, kaller de meg en kommunist». Sitatet illustrerer med tydelighet hvor «farligere» det er å spørre etter årsakene til urettferdigheten, enn den milde veldedighet. Kirkens diakoni handler om begge deler. Men nettopp vet å utfordre årsakene til urettferdighet og nød, ser vi at kirker og økumeniske organisasjoner i vår tid virkelig utgjør en forskjell. Kirkelig mobilisering mot skatteparadiser og gjeldslette eller for kasteløses rettigheter, er gode eksempler på dette. Kirkelig fredsarbeid er et annet.

En kirke i kamp for livet

Impulser fra kirker i Sør og de økumeniske organisasjonene har helt klart påvirket Den norske kirke positivt. Diakoni og misjon kan ikke innsnevres til barmhjertighetsarbeid eller et åndelig regiment alene. Den norske kirke skal selvsagt ikke drive partipolitikk, eller komme med detaljerte løsningsforslag. Men når menneskelivet og skaperverket trues, må kirken være tydelig i sin tale og utfordre politisk makt. Kirkenes etiske stemme er av avgjørende betydning for vår tids største globale utfordring, klimatrusselen.

Kirker i utsatte områder gjør en uvurderlig innsats i forhold til nødhjelp og klimatilpasning. Som verdens største grasrotnettverk har kirkene stor legitimitet, når de utfordrer politikere og karbonindustrien. Denne stemmen må forsterkes.  En taus og apolitisk kirke er et farlig alternativ.  Det er derfor gledelig i norsk sammenheng at en stor bredde av kirkesamfunn og misjonsorganisasjoner nå sammen med andre aktører mobiliserer i Klimavalg 2013.

Vi kan med stolthet delta i en kirke som tar ansvar på en helt annen måte enn tidligere. Kirkenes Verdensråd og økumenisk samarbeid har den siste generasjonen vært en premissleverandør også for Den norske kirke. Når rådet møtes senere i år i Sør-Korea til sin 10 generalforsamling, er det som det største og bredeste møtested for verdens kristne. Med en felles tro på Den treenige Gud og med tydelig tilstedeværelse i vår tids aktuelle utfordringer, lyder bønnen: Livets Gud, led oss til rettferdighet og fred.

(En lengre utgave av denne kronikken har tidligere stått i Dagen)

 

!Vær den første til å kommentere

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*