Av Bernt H. Lund, leder av Grønn skattekommisjon (1994-96), medlem av Besteforeldreaksjonens råd.
Å benytte seg av beskatningsretten kan ha to formål: Å skaffe det offentlige inntekter eller/og å fordyre en uønsket virksomhet. Å skattlegge klimafiendtlig virksomhet er primært en måte å fordyre og derved redusere eller få stoppet denne virksomheten.
Hvis en ikke samtidig er opptatt av å tilføre det offentlige høyere inntekter, kan en samtidig med at en innfører en «grønn» skatt eller avgift, redusere skatten på annen virksomhet eller gjenstand. Dette kaller en å innføre en «provenynøytral» skatt. For skattebetaleren skal da i prinsippet den totale beskatningen ikke stige.
Beskatning av klimafiendtlig virksomhet f.eks. bilbruk, har vært gjennomført i Norge uten at hensikten primært var å dempe omfanget av bilbruken, men heller skaffe mer penger i statskassen.
Under Stortingets saldering av statsbudsjettet for 1995 gjorde SV sin støtte til Ap’s salderingsforslag avhengig av at Arbeiderpartiregjeringen satte ned en offentlig komite for å få utredet spørsmålet om innføring av grønne skatter i Norge. Ved en kongelig resolusjon 9.12.1994 fulgte regjeringen opp avtalen med SV og oppnevnte den «Grønne skattekommisjonen» med meg som leder og 15 andre personer derav fire representanter for ulike berørte departementer, en representant for Næringslivets hovedorganisasjon og en for Landsorganisasjonen i Norge samt representanter for ulike miljøvernorganisasjoner og forskningsinstitutter. Et sekretariat med 15 medlemmer fra ulike departementer og under Finansdepartementets ledelse skulle tilrettelegge og bistå kommisjonen i dens arbeid. Vi fikk en frist på halvannet år for å legge fram en innstilling.
Skal et mandat kunne følges opp må det ikke gi uttrykk for motstridende mål. Allerede i utgangspunktet var det mange av kommisjonens medlemmer som oppfattet deler av mandatet som selvmotsigende. For det første skulle kommisjonen kunne vise hvordan en kunne innføre grønne skatter og samtidig drive en politikk for høy sysselsetting. Videre ble det sagt med rene ord: «Norges rolle som stor produsent og eksportør av energi og ønsket om å være et internasjonalt pådriver- og foregangsland innen miljø- og energipolitikken bør også ivaretas.» I dette tilfelle var det mange av kommisjonens medlemmer som var redde for at her ville vi få problemer. Mente regjeringen at det var problemfritt å være storprodusent av olje og samtidig foregangsland i miljøpolitikken?
Vi skjønte at her ble det tale om en balansegang: For ikke å forverre Norges konkurranseevne overfor andre industriland, måtte forslagene våre være så beskjedne at de ikke skapte problemer for eksportindustrien, og samtidig skulle vi bekrefte og befeste vår påståtte miljøpolitiske pådriverrolle. Og ville miljøvernpolitikerne godta en slik beskjedenhet? Det beste ville være om alle de landene vi konkurrerte med på verdensmarkedet innførte miljøavgifter samtidig som oss. Men det hadde vi ingen garanti for. Snarere tvert imot!
Min tidligere erfaring som utredningsleder sa meg at her gjaldt det å få et størst mulig flertall for et kompromissforslag mellom ytterliggående fløyer: på den ene side næringslivsrepresentantene og LO og på den andre siden miljøforkjemperne. Jeg tok meg en sonderingsrunde for å måle temperaturen.
Miljøvernfløyen i kommisjonen ønsket en relativt høy avgift på utslipp av karbondioksid (CO2) og svoveldioksid (SO2). For å sikre et solid flertall blant de 16, antydet jeg langt lavere avgifter. Argumentasjonen ble akseptert. Det ble den derimot ikke blant næringslivets talsmenn. Dette var ikke noen overraskelse.
Sekretariatet gjorde en formidabel jobb med å lage modeller som viste hva en bedrift innen forskjellige deler av næringslivet kunne tåle. Det var bare noen få bedrifter som ville få problemer med en beskjeden avgift. Innen tertiærnæringene var det ingen grunn til engstelse. Ved å foreslå en relativt beskjeden avgift regnet en også med at det ville være lettere å få med andre land på samme politikk
Den største interessen blant forslagene våre skapte nettopp en C02 avgift på 50 kr./tonn for de anvendelsene og produktene som ikke var avgiftsbelagt. Av innstillingen vår – se «Grønne skatter – en politikk for bedre miljø og høy sysselsetting” NOU 1996: 9 – går det også fram at vi kom med en rekke andre forslag, bl.a. å redusere eller sløyfe subsidier på og annen offentlig støtte til miljøfiendtlig virksomhet. Den aller største oppmerksomheten vakte imidlertid de reaksjoner som våre forslag vakte hos næringsministeren (Jens Stoltenberg) og statsministeren (Gro Harlem Brundtland).
Etter initiativ fra næringsministeren påla statsministeren de fire departements-representantene i kommisjonen å avstå å uttale seg om eller å delta i noen votering om en ny miljøavgift. Dessuten hadde det vist seg at innstillingen vår ville bli avgitt like før det ble fremmet en sak for Stortinget om bygging av et gasskraftverk. Dette sammentreff i tid mellom to sprikende saker som Stortinget skulle ta stilling til vitnet om en pinlig mangel på koordinering i saksbehandling fra regjeringens side. Fra statsministeren ble det henstilt til kommisjonen å utsette avgivelsen av vår innstilling, et forslag som kunne tolkes som et forsøk å holde tilbake opplysninger for Stortinget før de skulle behandle en viktig sak nemlig saken om gasskraftverk. Her ble det påvist at selv en lav CO2-avgift ville gi en betydelig reduksjon i inntjeningen for et gasskraftverk.
Som leder for kommisjonen avslo jeg forslaget om å utsette avgivelsen av innstillingen. Under pressekonferansen der innstillingen ble gjort kjent for pressen, og i umiddelbar tilknytning til denne, ble de to forsøkene fra statsministeren på å påvirke kommisjonens arbeid kjent. Statsministeren måtte gjøre greie for den overfor Stortinget, men som hun selv konstaterte etter redegjøringen var det ingen som trodde på henne.
Verre var det at disse forsøkene på å påvirke arbeidet vårt kom til å skape langt større interesse enn selve innstillingen vår. I det forslaget som regjeringen fremmet for Stortinget angående innstillingen – St prp nr. 54 (1997-98) – som ble lagt fram to år etter at innstillingen vår ble ferdig, fremmer regjeringen riktignok forslag om en avgift på 100 kroner/tonn for utslipp som var fritatt på det tidspunktet, evt. hadde lavere avgift. Samtidig foreslo en kompenserende tiltak overfor prosessindustrien, fiske og luftfarten for at disse næringene ikke skulle få problemer med økt konkurranse fra utlandet.
Mer interesse for å angripe forverringen av miljøet ble senere viet et forslag i Kyotoprotokollen fra 11. desember 1997, der det ble åpnet for prinsippet om at deler av landets utslippsforpliktelse kunne oppfylles gjennom kjøp og salg av kvoter. Det spørsmålet som nå melder seg, når holdningen til kvotekjøp er blitt så negativ, er om det grunnlaget for grønne skatter som ble lagt for 15 år siden kan nyttes i dag – med de nødvendige tilpassinger som den tiden som har gått tilsier.