Den nye klimaskepsisen handler mindre om å fornekte vitenskapen – og mer om å gjøre klimapolitikken til et spørsmål om økonomi, identitet og motstand mot eliten. Det gir høyrepopulistiske partier nye muligheter, sier Alexander Ruser. Han er sosiolog ved Universitetet i Agder, og synes FrP likner mye på det vi ser ellers i Europa.
En ny utfordring for klimabevegelsen
– Alexander, du har forsket på, og skrevet en vitenskapelig bok om hvordan høyrepopulistiske bevegelser forholder seg til klima. Hva er det viktigste som har endret seg de siste årene, vil du si?
– Det som har skjedd, er at klimaskepsisen har skiftet karakter. Og dette er viktig å forstå. For 10 eller 20 år siden handlet den om hvorvidt klimaendringene faktisk fant sted, eller om forskningen var til å stole på. I dag ser vi en annen argumentasjon: Man aksepterer at klimaendringene finnes, men stiller spørsmål ved hvor alvorlige de er, hva klimapolitikken koster, og om tiltakene egentlig er nødvendige.
– Klimapolitikken blir dermed koblet til andre konflikter – særlig økonomi, nasjonal identitet og mistillit til politiske eliter.
– Du beskriver dette som en utvikling der klima blir en del av kulturkrigen.
– Ja. Klimaendringene er ikke lenger bare et kunnskapsproblem. De blir også et kulturelt og politisk problem. Klimapolitikk kan fremstilles som et prosjekt for en liberal elite, som noe globalistisk, eller som en form for politisk fantasi uten rot i virkeligheten. Det er interessant fordi denne argumentasjonen kan kobles til mange andre former for mistillit – mot politikere, forskere, medier og institusjoner. Vi ser også en viss overlapping mellom klimaskeptiske miljøer og andre antielitebevegelser, dette er tydelig i hvert fall i Tyskland.
– Hvor viktig er høyrepopulistiske partier som f.eks. AfD (Alternativ für Deutschland) i denne utviklingen?
– Veldig viktig. Populistiske partier trenger ikke og har sjelden en sammenhengende, konsekvent ideologi. De er ofte opportunistiske og plukker opp saker som de tror fungerer politisk. Hvis klimapolitikk-skepsis kan brukes til å mobilisere mot eliter, mot staten eller mot det man oppfatter som unødvendige kostnader, kan den bli et svært effektivt politisk verktøy.
– Er dette noe som de europeiske høyrepopulistene har funnet på selv, eller kommer også den nye formen for klimaskepsis fra USA?
– Det finnes sterke forbindelser mellom amerikanske og europeiske miljøer. Ideer knyttet til kulturkrig er også blitt importert fra USA. Det betyr likevel ikke at europeiske partier bare kopierer USA. De tilpasser argumentene til egne politiske forhold. Sosiale medier har dessuten gjort det enklere å spre slike budskap internasjonalt. Det krever ikke lenger store organisasjoner eller tradisjonelle medier. Noen få influensere kan nå svært mange mennesker.
FrP-bølgen – sett i en større sammenheng
– I Norge har vi i det siste sett en ny klimapolitisk offensiv fra Fremskrittspartiet. Hvordan passer det inn i dette bildet?
– Som forsker vil jeg være litt forsiktig, fordi vi ennå ikke har gjort en egen studie av det som skjer i Norge. Men det er interessant å se at også FrP nå har lagt seg på denne moderne formen for klimaskepsis. Man sier ikke at forskerne tar feil. I stedet snakker man om behov for en «realistisk» klimapolitikk, om økonomi, osv. Og ja, dette ligner svært på den utviklingen vi ser i andre europeiske land.
– FrP snakker mye om «sløseri». Hva skjer når klimapolitikk blir koblet til et så verdiladet begrep?
– Da skjer det noe viktig med selve debatten. Hvis man klarer å etablere en forestilling om at penger brukt på klima og miljø er penger som blir sløst bort, har man allerede definert hva som teller som relevant.
– Realiteten i det – og det vi kan kalle naturens verdi – er et helt annet spørsmål. Vi kan spørre hva det koster å bevare naturen, men vi kan også spørre hva det koster å miste den. Og vi kan spørre hvilken verdi det har for kommende generasjoner å kunne leve i en intakt natur. Når alt blir oversatt til økonomi, kan vi lett komme til å overse andre verdier!
– Men hvorfor har denne økonomiske argumentasjonen rundt klima så stor appell?
– Fordi det er en lett forståelig argumentasjon. Alle forstår at penger kan brukes feil. «Sløseri» er et sterkt ord. Det gir inntrykk av at man forsvarer skattebetalernes penger mot politikere som bruker dem på uvirksomme og uansvarlige symboltiltak.
– Så den nye klimaskepsisen er ikke nødvendigvis et nei til vitenskapen.
– Nei, og det er nettopp det som gjør den mer utfordrende. Det er en langt mer spiselig posisjon enn å si at klimaendringene ikke eksisterer. Det er derfor jeg mener vi må forstå det som en politisk utvikling, ikke bare som en kamp mellom dem som tror på vitenskapen og dem som ikke gjør det.
– Hvor godt fungerer denne strategien, vil du si?
– Dessverre ganske godt. I Tyskland ser vi for eksempel at klimaposisjonene til andre konservative partier også har endret seg. De begynner å snakke mer om behovet for balanse mellom økonomiske og økologiske hensyn. Det kan høres helt rimelig ut. Problemet oppstår hvis dette samtidig fører til at man utsetter nødvendige endringer. Noe som er bra for økonomien på kort sikt, de neste fem årene, kan være svært problematisk om ti, femten eller tjue år.
– Hva vil du si at dette kan bety for oss her i Norge – og for oss i Besteforeldrenes klimaaksjon?
– Norge har en sterk konsensusorientert politisk kultur med tillit til forskere og institusjoner. Det kan gjøre det vanskeligere å importere den mest konfronterende formen for klimaskepsis. Likevel må disse nye klimaskeptikerne få tydelig motstand – ikke bare moralske appeller, men en reell debatt, enten det gjelder økonomi eller annet. Besteforeldrene har stor troverdighet og kan våge å gå litt hardere ut, tenker jeg. Når dere løfter fram perspektiver som naturens egenverdi, hensynet til kommende generasjoner og hva slags samfunn vi ønsker, så er det mange som lytter og dere står sterkt.
– Det viktigste er kanskje å unngå at det blir en kamp mellom «eliten» og «folk flest». Da har høyrepopulismen allerede fått definere spillereglene!
Foto: H Wiik