Europa brenner. Eldre mennesker dør pga. ekstremtemperaturer. Jernbanelinjer eroderes bort av regn og flommer tar eiendom. Løpske naturkrefter og klimaendringer føles mer truende enn før. Sitter vi likevel fast i tradisjonelle begreper om beredskap og sikkerhet? Det var tema for et BKA-møte under Arendalsuka denne gangen.
Med sikker hånd: møteleder Andrew Kroglund, tidl. generalsekretær i Besteforeldrenes klimaaksjon. Foto: H Wiik
Beredskap begynner i naturen
Av Andrew Kroglund
Med årets klima- og naturkatastrofer som bakteppe må vi nå se på beredskapen vår med nye briller. Stortingsmelding 9 (2024–2025), Totalberedskapsmeldingen, legger opp til «økt motstandskraft». Men er beredskapsbildet vårt bredt nok til det?
Dette var temaet på BKAs årlige debatt på Munken. Salen var full, og stemningen god. Et meget kapabelt panel var invitert, og besto av:
- Gaute W. Sælen-Hennig, politisk rådgiver for naturmangfold, Sabima
- Bengt Henriksen, fylkesberedskapssjef, Statsforvalteren Agder
- Hans Olav Hygen, klimaforsker, Metrologisk Institutt
- Astrid Hoem, statssekretær, Klima- og miljødepartementet
- Elisabeth Longva, avdelingsdirektør for totalforsvar, Direktoratet for samfunnsberedskap
Foto: Erik Bøhler
Forskerne Bjørn Olav Knutsen og Marius Nyquist Pedersen ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) skrev i oktober 2025 i Forsvarets forum at klimaendringene er i ferd med å bli «vår tids største eksistensielle utfordring». Mange ledende politikere sier det samme. Men i praktisk politikk er det vanskelig å spore.
Noen spørsmål som da naturlig melder seg, er:
- Er kommunene i stand til å håndtere klimarisiko, eller må staten ta mer styring?
- Bør natur – våtmark, skog, elver, kystsone – defineres som kritisk infrastruktur på linje med kraft og telekom?
- Hvorfor investerer vi så mye i motorveier, og så lite i naturbaserte flomtiltak?
- Hvem har ansvaret når naturødeleggelser øker samfunnsrisiko – kommunen, staten eller utbyggeren?
Klimarisiko er selvsagt en anerkjent realitet i Norge. Ved de årlige internasjonale klimatoppmøtene arbeider norske delegater konstruktivt med det som utgangspunkt. Men kan vi si at et slikt standpunkt er integrert i den norske beredskapen, så lenge vi åpner for stadig nye letelisenser, langt oppe i Barentshavet? Dette bidrar bare til økte klimagassutslipp, flere dødsfall blant fattige barn og en økning i ekstremværhendelser.
Også norske kommuner må stå i dette, men deres risiko- og sårbarhetsanalyser varierer sterkt i kvalitet. Fortsatt håndteres ofte ekstremvær som hendelser, ikke som strukturell risiko. Det styker følelsen av at klimarisiko fortsatt behandles som et tillegg, ikke som en grunnpilar.
NRKs avsløringer av naturtap i Norge har vist oss at omfanget er mye større enn tidlige antatt. Naturtap øker samfunnssårbarheten. Men fortsatt er naturens rolle i beredskap underkommunisert. Arealpolitikken er fortsatt fragmentert og ofte styrt av kortsiktige interesser. Kommunene mangler kapasitet til å vurdere naturens beredskapsfunksjoner. Det betyr at naturtap behandles som et miljøproblem, ikke et sikkerhetsproblem.
Det vi kaller «den nye beredskapen» er likevel et stort steg fremover. Og klima- og naturdimensjonen kan med mer tid og kunnskap innarbeides som viktige hovedpunkter. Her kan Norge kanskje lære av Finland, Nederland og New Zealand. Finnene har en totalberedskap med natur og klima som grunnmur. Klimarisiko er obligatorisk i alle sektorer. Naturens rolle i beredskap (skog, myr og vannsystemer) er del av sikkerhetsstrategien. Kommunene har statlig finansiert kompetanse og klare krav.
Nederland er verdensledende på å bruke natur som beredskap, med våtmarker, elvedeltaer og kystsone som flomvern. Klimatilpasning er obligatorisk i alle offentlige og private prosjekter. Også New Zealand ligger langt fremme og klimarisiko vurderes i alle investeringer, offentlige og private.
Naturens beredskapsfunksjon må klarere enn i dag defineres som en type «kritisk infrastruktur», og klimaendringer må «faktureres» inn i all ny samfunnsplanlegging.
Paragraf § 112 i Grunnloven kalles gjerne miljøparagrafen. Den verner naturen for kommende generasjoner. Den slår fast at alle har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur hvor produksjonsevnen og mangfoldet bevares. Det må bety at vår forståelse for beredskap må utvides for å kunne oppfylle slike premisser og krav.
BKA vil fortsatt arbeide for dette i årene som kommer.