Sola er for alle

Terje Osmundsen har gått fra norsk olje- og gassvirksomhet og toppolitikk til å bruke nærmere to tiår på å utvikle solenergi i framvoksende markeder, særlig i Afrika. Han mener verden er midt i en teknologisk revolusjon som kan forandre energisystemet. Men det er ikke gitt at alle får del i den. Det er også et spørsmål om kapital – og etikk.

«Vi er midt i en eventyrlig utvikling»

– Terje, du begynte å arbeide med solenergi da teknologien fortsatt ble betraktet som noe for rike land som Tyskland og California. Hva var det du så den gangen som andre ikke så?
– Jeg så at solenergi kunne bli avgjørende også i Afrika og Midtøsten. Etter klimaforhandlingene i København i 2009 satt jeg igjen med en følelse av at det var veldig mye ord og veldig lite handling. Jeg tenkte at hvis jeg hadde mulighet til å gå tilbake til industrien og faktisk være med på å realisere noe, burde jeg gjøre det. Siden har jeg brukt 16-17 år på å utvikle, finansiere, bygge og drive solkraft.
– På den tida ble solenergi nærmest sett på som et dyrt nisjeprodukt. Hvor langt unna den virkeligheten er vi i dag?
– Veldig langt unna! Solenergi har vokst så kraftig at det nesten er vanskelig å fatte. Sol er nå den største kilden innenfor fornybar elektrisitetsproduksjon globalt, og utviklingen peker mot at sol kan stå for over halvparten av verdens strømproduksjon i 2050.
– Hva er det som driver denne utviklingen, vil du si?
– Jeg vil si at det handler ikke bare om klima. Det handler også om økonomi og energisikkerhet. Land som er avhengige av å importere olje og gass, bruker enorme summer på dette. Når de først har investert fornybart, får de en energikilde med svært lave driftskostnader. Dermed blir solenergi også et spørsmål om nasjonal selvstendighet.

«Sol alene løser ikke energiproblemet»

– Den klassiske innvending mot solenergi er enkel: Sola skinner ikke om natta. Hvor stort er egentlig dette problemet?
– Det er et reelt problem, men teknologien utvikler seg raskt. I Afrika arbeides det med løsninger der bedrifter får solkraft på dagtid og batterier som gjør energien tilgjengelig også på kvelden. I tillegg trenger vi sterkere strømnett mellom regioner, vannkraft som pumpekraft og etter hvert også hydrogen som lagringsmedium.
– Så det er ikke én teknologi vi snakker om, men et helt nytt energisystem?
– Nettopp. Overgangen blir ikke nødvendigvis helt grønn fra dag én. Gass kan for eksempel bli brukt som backup i en overgangsperiode. Men hovedretningen er klar: Sol og vind vil få en stadig større del av strømproduksjonen.

«Det avgjørende er ikke teknologien, men kapitalen»

– Du peker på noe som kanskje er mindre kjent enn selve solrevolusjonen: at kapitalmangel kan bli den store flaskehalsen. Hvorfor?
– Fordi de grønne investeringene er svært kapitalintensive. Når anleggene først er bygget, er driftskostnadene lave. Men i utviklingsland er kapitalen knapp og dyr. Risikoen er høy og kapitalen kan være to–tre ganger så dyr som i Europa eller USA. Dermed blir det vanskeligere å bygge ut solenergi, selv når teknologien og behovet er der.
– Hva betyr det for Norge og våre muligheter i dette markedet?
– Norge gjør en del, men kan gjøre betydelig mer. Vi har en stor oljeformue og kan blant annet bidra med garantiordninger og langsiktig, konkurransedyktig kapital. Det kan utløse investeringer som ellers ikke ville blitt gjennomført.

«Hva skylder vi dem som rammes hardest?»

– Grunnleggende sett snakker vi om mer enn økonomi. Du har selv vært svært opptatt av internasjonalt humanitært arbeid. Har Norge også et etisk ansvar for å bidra mer til energiomstillingen i fattige land?
– Ja, det vil jeg si. Mange av de landene som rammes hardest av klimaendringene, har bidratt minst til problemet. Små øystater står overfor havstigning. Andre steder blir mennesker rammet av tørke, naturkatastrofer og ødelagt livsgrunnlag. Vi må ikke bare se på klima i form av prosenter og temperaturkurver. Bak tallene finnes det menneskeskjebner.
– Det dreier seg om klimarettferdighet med andre ord? Et begrep vi ikke har hørt brukt på en stund?
– Ja, men det handler også om egeninteresse. Hvis klimaendringene gjør verden mer ustabil, får det konsekvenser også for oss. Å bidra til omstilling i land som er utsatt, kan derfor både være moralsk riktig og i Norges egen interesse.
– Men er det ikke lett for Norge å snakke om solidaritet samtidig som vi fortsetter å tjene store penger på olje og gass?
– Her må vi være realistiske. Norge kan ikke frikoble utenrikspolitikken fra nasjonale interesser. Men vi har også hatt en lang tradisjon for å tenke utover våre egne grenser. Det har gitt oss tillit, blant annet i afrikanske land. Den rollen og det omdømmet må vi ta vare på.

«Vi kan ikke lykkes alene»

– Du argumenterer også for at Norge må se sin energipolitikk i en europeisk sammenheng. Hvorfor er det så viktig?
– Fordi det ikke er mulig å tenke seg at det skal gå bra for Norge hvis det ikke går bra for Europa. Norge er en del av det europeiske fellesskapet, og det vi gjør innenfor energi og kraft kan bidra til Europas omstilling.
– Men du går enda lenger. Du mener Kina må være en del av løsningen, og er en stormakt vi må forholde oss positivt til.
– Ja, Kina har vært helt avgjørende for å få ned kostnadene på blant annet solceller, batterier og elektriske biler. Jeg håper derfor ikke at geopolitisk rivalisering gjør det vanskeligere å samarbeide om den grønne omstillingen. Vi må passe på at frykten for et sterkt Kina ikke blir en barriere for å spre den elektriske revolusjonen i verden.
– Er det kanskje her det etiske perspektivet blir tydeligst: at vi må klare å se menneskeheten som et fellesskap – the Family of Man – selv når statene konkurrerer.
– Absolutt. Vi trenger i langt større grad å tenke på oss selv som en del av en stor familie som omfatter alle mennesker i verden, med enorme felles utfordringer som først og fremst krever samarbeid.

«Vi trenger sterke moralske stemmer»

– Du trekker også fram betydningen av moralsk autoritet. Hvorfor er det viktig i en debatt som ellers er dominert av teknologi, økonomi og geopolitikk?
– Fordi teknologien ikke forteller oss hva vi bør gjøre. Vi trenger mennesker og ledere som klarer å løfte perspektivet. Jeg husker hvilken betydning pave Frans hadde i klimadebatten fram mot Paris-avtalen i 2015. Han bidro til å gi utfordringene en moralsk dimensjon, og mange politikere fra utviklingsland viste til ham.
– Så spørsmålet om solenergi handler til syvende og sist ikke bare om energi?
– Nei. Det handler om hvilken verden vi ønsker å leve i. Om vi vil ha en verden der energien er tilgjengelig for flere, der land blir mindre avhengige av fossil energi, og der de som har minst ressurser til å beskytte seg mot klimaendringene, ikke overlates til seg selv.

«Verden må sees som et stort fellesskap»

– Hvis du fikk bestemme tre ting Norge skulle gjøre for å få fart på denne utviklingen – hva ville du valgt?
– For det første må vi forstå at det vi gjør i Norge også påvirker Europas evne til å lykkes med energiomstillingen. For det andre bør vi bruke mer av den kapitalen vi har til å gjøre det mulig å investere i fornybar energi i land der kapitalen er dyr. Og for det tredje må vi arbeide for internasjonalt samarbeid, også med land vi politisk er uenige med.
– Hva er det som bekymrer deg mest dersom vi ikke lykkes?
– Kanskje ikke først og fremst at vi får en verden full av klimaflyktninger, slik mange snakker om. Jeg tror det er mer sannsynlig at livsbetingelsene gradvis blir vanskeligere for mange mennesker. Det kan føre til politisk uro, sosial uro, svakere økonomisk vekst – og en farligere verden for oss alle.
– Og hva gjør deg mest optimistisk?
– At den teknologiske utviklingen faktisk går så raskt. Vi har fått en revolusjon innen sol, batterier og elektrifisering som for bare 15-20 år siden var vanskelig å forestille seg. Men de avgjørende framskrittene kommer ikke av seg selv. Teknologien gir oss muligheten. Kapitalen kan bidra til å realisere den. Men til syvende og sist handler det om viljen til å se utover våre egne grenser og forstå at de enorme utfordringene vi står overfor, bare kan løses i fellesskap.