Vår bokanmelder Ivan Chetwynd er en lesehest med sans for dypøkologiske og filosofiske perspektiver. Denne gangen har han dukket ned i to av høstens norske romaner, og av det er det blitt en refleksjon om menneskets møte med naturen. Som ved andre viktige møter kan det få avgjørende følger, både kollektivt og for den enkelte.
BISON, TRANEN OG GYNGEHESTEN
Ivan Chetwynd
BKA feirer sitt 20-årsjubileum i år. Det gjør også Klassekampens Bokmagasin. Lørdag 26. september skrev hovedanmelder Tom Egil Hverven om utviklingen i litteraturen i løpet av de 20 årene. «I de første årene skrev Bokmagasinet om frykten for fremmede, i vestlige land særlig for muslimer.» Bakgrunnen var jo angrepet på World Trade Center i 2001 og karikaturstriden i 2006. I dag legges det mer vekt på et annet fenomen: «Den samlede effekten av naturtap og klimakrise endrer kloden, også i form av mennesker på flukt, på vandring mot rikere deler av verden.» Han drøfter forholdet mellom mennesket og dyr hos Jon Fosse, Rainer Maria Rilke og ikke minst Giorgio Agamben og avslutter: «undersøker man dem nærmere, er fenomener som fremmedfrykt og naturtap filtret inn i hverandre. Gå dit det brenner: i forholdet mellom menneske og natur.»
Underveis er han også innom norsk skjønnlitteratur – blant annet Cecilie Engers roman Et øye lukket, og Vidar Sundstøls Neste morgen ved Wounded Knee.
Cecilie Enger. Et øye lukket (Gyldendal 2026)
Menneskers forhold til hverandre og til fortiden er mer fremtredende enn vårt forhold til naturen i Engers roman. Ikke minst hvordan vi ødelegger for hverandre. Jødeforfølgelsen i Norge under krigen er utgangspunktet for handlingen i boken, og atombomben på Hiroshima 6. august 1945 er også skjebnesvanger: Samme dag ble nemlig ei jente, Ragnhild, født – og idet hun vokser opp får hun tvangstanker om at hun forårsaker ødeleggelse og død hos mennesker hun omgås.
Ragnhild er en av de seks jeg-personene som forteller sine historier i boken: kunstmaleren Peter, hans andre kone Erika, deres datter Bo, hans første kone Ragnhild, hans far Kristian og 89 år gamle Helge, som viser seg etter hvert å være en jøde som i 1942 ble adoptert og derved reddet fra deportasjonen.
Men menneskets forhold til naturen er likevel et viktig tema i boken, konkretisert i Peters maleri av en myr og en trane i høstutstillingen 2002. Og nederst i bildet, som noe som er slukt av myra, er en blå gyngehest med to øyne på hver side av hodet, det ene åpent, det andre lukket.
I barndommen var denne myra i fjellene over Dale, Peters fristed. Bygdas gamle skolelærer forteller ham om den «hellige» myra, «hellig på samme måte som vann er hellig (…) Vann og myr er det samme som liv» (side 41).
«Man tenkte at myra hadde en form for bevissthet som kunne være til hjelp, hvis man bare ga den gode gaver. Derfor la de sine viktigste redskaper nedi. Leirkar, trekar og mat, stoffer og sko.»
«Men alt dette er lenge siden, ikke sant?»
«Vel, jeg har som sagt hørt rykter om at noen gjemte verdifulle ting i myra, da tyskerne kom, i førr.» (Side 42)
Ikke mange besøker myra i dag, forteller han. Men Peter finner frem, og her opplever han det som kommer til å bety mest i hans verden. Han møter tranen, som ser på ham som om de kommuniserer med hverandre. Han vender tilbake mange ganger, tross at faren forbyr ham å dra dit, og en gang oppdager han til sin fortvilelse at tranen er død.
Mange år senere, i 2002; lengter han tilbake til
«den spesielle myra, på evnen som lå i den. At den gjennom tusen år var skapt for å ta opp i seg alt. Jeg hadde lengtet opp dit, hvor jeg en gang hadde følt meg i ett med noe større.» (Side 234)
Det står ikke mer om hva dette «noe større» er.
Myra er også et fristed fra Peters vanskelige forhold til faren Kristian.
Det ambivalente i Kristians forhold til Peter kommer klart frem i hans reaksjon når han klatrer opp til myra og finner tranen skutt og drept. Han kjøper tegneblokk og farger til Peter, og for kanskje den eneste gangen i livet ser han på sønnen sin med «medlidenhet». Og han slår ned mannen som drepte tranen. Kristians forhold til seg selv er heller ikke lett. Det er helt andre ting enn naturen som betyr mest i hans verden, og helt til det siste må han forsvare for seg selv det skjebnesvangre valget som han tok under krigen, da han tok med seg en stor sum penger (og en gyngehest) fra en beslaglagt jødisk leilighet som han skulle taksere.
Peters datter Bo fikk sitt guttenavn fordi foreldrene oppkalte henne etter hovedpersonen i Astrid Lindgrens bok Mio min Mio, som ikke var hjemme i denne verden og reiste til «Landet i det fjerne». Men Bo blir biolog og er helt hjemme her på jordkloden. Hun vil ikke minst lære om det forgjengelige som jo preger naturen her:
«Om nøyaktig hva som skjer idet en hjertemuskel dør raskt, eller langsomt. Hvordan blodårer gradvis tetter seg til, eller hvorfor hår gråner. At mennesket er som en grunnmur som synker noen millimeter ned i bakken i åtti, nitti år, før hele huset plutselig ramler sammen.» (side 118)
Oppbyggelig lesning for en 83 år gammel bokanmelder … Men her er mennesket helt klart en del av naturen.
Men når mennesket rår over naturen, er resultatet ofte katastrofe. Bo opplever myras skjebne når hun flere år etter Peters død går opp dit sammen med hans lillesøster Anne-Beate. Gravemaskiner har ryddet bort trær, fjernet torv og laget en grusvei som erstatter den bratte og vanskelige stien som Peter måtte finne og forsere. Her skal det bygges hytter! Anne-Beate mener at alt vil bli restaurert til sist, at torven skal legges på taket til hyttene. Naturen skal tjene mennesker.
Vi får aldri vite hvorfor noen malte fire øyne på gyngehesten, og hvorfor to av dem er lukket. Jeg tror forklaringen ligger i noe som blir sagt i bokens siste kapittel, der Bo snakker med Ragnhild, mange år etter hun ble skilt fra Peter og flere år etter hans død. Det gjelder noe som Peter sa til Ragnhild da hun var plaget av sine tvangstanker og til Bo da hun som barn hadde mareritt: «Kom tilbake til virkeligheten.» (Side 249) Et øye kan være åpent og se virkeligheten omkring deg, men det kan også være lukket fordi du ser ting inne i deg selv, eller er i blinde på grunn av skjulte ting i fortiden som har vært avgjørende for livet ditt. Det siste var tilfellet for Peter: Hvor kom pengene fra, som gjorde familien velstående? Hvor kom gyngehesten fra, som han lekte med som barn? I maleriet hans ligger gyngehesten i myra, der folk la ned ting under krigen og slik fortiden hadde vært gravd ned i hans og de andres liv. Fortiden blir nøstet opp i løpet av boken. Det er kanskje menneskets forhold til naturen som kan bli glemt og fortrengt hos oss i dag? Og det er kanskje riktig, det som Ragnhild sier, «Håpet ligger i alt vi ikke glemmer»?
Vidar Sundstøl. Neste morgen ved Wounded Knee (Tiden 2026)
Et kollektivt forhold til naturen nevnes bare én gang i Et øye lukket, der den gamle skolelæreren forteller Peter hvordan folk kastet verdifulle gjenstander i myrene for å beskytte seg i vanskelige tider (side 42). Ellers er fokuset i Engers bok om enkeltmenneskers forhold til naturen (særlig Peters og Bos). Tittelen på Vidar Sundstrøms Neste morgen ved Wounded Knee fikk meg til å tro at boken ville si noe om urfolkenes kollektive forhold til naturen, og det gjør den.
Lakota-folket i USA var søsken med bison, begge ble skapt av den samme jordklump fra prærien. Men hvite europeere har ingen søsken blant verdens dyr, og bison var i veien for jernbanen, jordbruk og industri idet europeiske nybyggere flyttet vestover. Bison ble skutt ned og nesten helt utryddet. (Buffalo Bill alene drepte 4280 i løpet av 18 måneder.) Det var bare huden som de hvite tok fra de døde dyrene: den var viktig for å holde maskineriet i gang i deres fabrikker.
Håpet var likevel ikke ute for lakotaene. En profet påsto at han var de hvites Jesus, som var kommet tilbake til jorden for å hjelpe indianerne. Hvis de utførte en rituell dans, åndedansen, ville prærien bli fylt av bison igjen, de hvite ville forsvinne og lakotaenes forfedre ville vende tilbake fra de døde. Det ble en omfattende vekkelse, og nybyggerne syntes dansingen virket truende. Lakotaene ble samlet av de hvite soldatene i en leir ved Wounded Knee. De skulle avvæpnes den 29. desember 1890, men noe gikk galt, soldatene begynte å skyte og ca. 300 ble drept, heriblant mange kvinner og barn. Åndedansskjortene, som lakotaene trodde ville beskytte dem, var fulle av kulehull. Den natt kom en snøstorm som frøs likene, blant annet av høvdingen Si Tanka, som Sundstøls jeg-person, en kjent forfatter, beskriver i begynnelsen av boken.
Bokens hovedtema er likevel ikke lakotaenes forhold til naturen og massakren, men forfatterens forhold til seg selv og til K, ungdomskjæresten som han kommer sammen med igjen etter 23 års adskillelse. Aldringen hans, fra en 20-årig til en suksessrik 60-årig er tankevekkende skissert – mer detaljert enn Bos beskrivelse av menneskets nedbrytning i Et øye lukket.
Forfatterens kropp er jo en del av naturen, men han skriver også mye om sitt forhold til resten av naturen omkring seg. Han oppsøker gamle trakter, der han hadde gode opplevelser i ungdommen – pussig nok av en myr der han møter en trane, i likhet med den unge Peter i Et øye lukket. Han og tranen er «koblet sammen med en usynlig vaier» (side 92), slik Peter og tranen også var knyttet sammen.
Forfatterens forhold til naturen er preget av en interessant dobbelthet. Han er meget interessert i fugler, og han forteller om gleden første gang han så en gluttsnipe og «gjenkjente den fra fugleboken» (side 75). Nå hører han en fugl og når han ser den gjennom kikkerten kan han bekrefte at den er en buskskvett. Her er mennesket som skal holde orden på naturen, kategorisere den og derved opprettholde avstanden til den – jeg tenkte på Bob Dylan: «Man gave names to all the animals.» Men samtidig er han et menneske som står overfor en medskapning. Jeg ble minnet om den gang vi hadde hund, som jeg gikk tur med hver dag. Hvis jeg møtte voksne, spurte de «Hva slags hund er det?» Hvis jeg møtte barn, spurte de «Hva heter hunden din? Kan jeg kose med den?»
Forfatteren tenker at når han kommer hjem, må han «sjekke de gamle fugleloggbøkene mine… Finne ut hva som var vanlig å se herinne på denne tiden av året… Bøkene er en brønn ned i fortiden» (side 86) Og han har konstatert at når han har sett buskskvetten gjennom kikkerten er det «et minne som er tettere på enn den virkelige fuglen» (side 79). Ett øye åpent og ett lukket …
Forfatteren er klar i sin dom over lakotaenes vekkelse. Den var bygget på løgn og overtro. Men hva med hans egne opplevelser som ungdom i skogen, av «et veldig sterkt nærvær» (side 24)? Hjemme hører han en merkelig summelyd, som kunne være tiltale fra de sjeldne jordartene under bakken i Fensfeltet der han bor – lik gullet som talte fra under jorden til nybyggerne i Amerika og sølvet til myndighetene som åpnet gruvene i Kongsberg – til og med lik oljen i Nordsjøen som ropte til nordmennene. Men summingen stanser, det var nok et eller annet apparat hos en nabo. Alt har sin naturlige forklaring.
«Hverken olje, mineraler eller metaller roper til oss, men til tross for dette svarer vi, så et eller annet sted ropes det, i en eller annen undergrunn, kanskje vår egen.» (Side 119)
Men hvor finnes vår egne undergrunn? «I kirken kjenner jeg at jeg innerst inne er en annen, eller kanskje at det er en annen inni meg, helt innerst, bakenfor alt det jeg tenker på som meg.» I kirken kan denne annen bli sluppet fri og «sett av Gud. Av det vi kaller Gud.» (Side 24)
Han skriver om sin 14 år gammel sønn:
«Hver gang jeg er sammen med ham, er det også en fremmed der, dypt inne bak alt det kjente, en som ikke er min sønn. Og langt inne i faren hans, bakenfor skrivingen og fugleinteressen og den nesten livslange forelskelsen i K, finnes en helt annen, som heller ikke jeg har møtt, og som ikke er hans far.» (Side 28.)
Og han spiller videoen med mantraen som betyr «den endelige, absolutte virkelighet» på sanskrit, som den yoga-praktiserende K synger med på.
På en festgudstjeneste sammen med K i den store kirken i Kongsberg hører han en preken av en svensk prest. Hittil har han hatt en «hardt knyttet hånd» inni kroppen sin et sted. Men nå «folder hånden seg ut med fingre som roseblader» (side 83). En usynlig dør er også åpnet på gløtt, slik at han kunne gå gjennom den og inn i … hva? Han sier det ikke. Men han har fått en slags tro, som han kan utforske ved å skrive boken han planlegger om Wounded Knee massakren. Men boken vil sikkert lide samme skjebne som lakotaenes åndedansskjorter …
_______________________________________________
Slik ble mitt møte med to romaner fra i år som illustrerer Hvervens påstand om at menneskets forhold til naturen er blitt et viktig tema, også for å forstå to av dagens store fenomener, naturtap og fremmedfrykt.
Naturtap finnes i begge bøkene (raserte myrer, utryddede bison). Forfatteren hos Sundstøl lurer på om sønnen hans vil oppleve endringsblindhet når han bli eldre, at han vil savne å høre natteravnen synge, en fugl som yngre mennesker knapt nok har hørt om.
Naturtap betyr at vi mister kontakt med ville dyr.
En gang jeg gikk ned skogsveien med hunden, fikk jeg øye på en elg som sto i buskaset rett ved siden av veien og så på oss (hunden reagerte ikke). Et annet levende vesen! Og det gjorde skogen plutselig annerledes.
Til syvende og sist var elgen og jeg, Peter og forfatteren og tranene, alle skapte av den samme klump præriejord, eller kjemiske reaksjoner i dyphavet. (Og bakenfor det hele er kanskje en endelig, absolutt virkelighet, noe større, et veldig sterkt nærvær.)
Men elgen og tranene lever i en annen verden enn oss mennesker. Dyrene oppfatter alt annerledes. Jeg husker den første boken som gjorde dette levende for meg: Watership Down av Richard Adams (1972); men i Norge har man kunne lese slike beretninger om hvordan dyr opplever virkeligheten i mange år, i bøkene av Mikkjel Fønhus.
Elgen så på meg for å bestemme om jeg var en trussel, på samme måte som tranen så på forfatteren som plutselig dukket opp ved myra. Og hvis man mister helt kontakten med levende vesener som er annerledes enn en selv, kan man lett begynne å frykte alt og alle som er fremmed. Slik kan naturtap og fremmedfrykt bli filtret inn i hverandre. Vi må huske både slektskapet og annerledesheten i vårt forhold til naturen. Slik ligger vel håp i det vi ikke glemmer.
