Mens FrP fosser fram …

– Det siste vi trenger er enkle svar på vanskelige spørsmål. Øyvind Wistrøm er politisk nestleder i BKA, og bekymra over FrPs framgang, innrømmer han. Men han ser det også som et symptom på en større utvikling, der fellesskapsinteressene skyves til side, og individualismen overtar mer og mer. – Det vil ikke kunne fungere, sier han.

Vi ringer og snakker med Øyvind Wistrøm, etter en ny meningsmåling, offentliggjort i Klassekampen i dag, som viser fortsatt framgang for FrP – og med særlig sterk oppslutning blant unge. 53 % av velgere under 30 år sier de vil stemme på Listhaug & Co!
– Ja, det er alarmerende, jeg er enig i det. Men den største utfordringen er å forstå hva som faktisk foregår. Vi må også være forsiktige med å trekke bastante konklusjoner om unge velgere fra én måling med et tynt tallgrunnlag. Likevel er den en tydelig indikasjon på hvilken vei det går.
– Jeg har tidligere tenkt på den utbredte klima-likegyldigheten som et spesielt norsk fenomen: Vi lever i et rikt land og med vår geografiske plassering merker vi foreløpig mindre til klimaendringene enn de fleste andre. Men vi ser jo tilsvarende politiske tendenser i flere land, og det gjør det kanskje enda litt vanskeligere å gripe tak i, tenker jeg.
– For noen år siden streiket ungdommen og krevde «klimahandling NÅ». Nå er det FrP som får oppslutning – et parti som IKKE vil ha klimahandling. Følger de unge bare trender, eller er det noe mer?
– Mitt inntrykk er at mange opplever en verden med svært mange mørke skyer: krig, kriser og en usikker framtid. Mange unge er forvirret over situasjonen. Da kan det være fristende å trekke seg unna og klamre seg til enkle svar. FrP sår misnøye og tilbyr lettvinte løsninger på vanskelige utfordringer. Det er partiets varemerke, det blir en form for virkelighetsflukt.
– Men gjennom det siste året har FrP også skjerpet angrepene på klimapolitikk og klimaforståelse. Tror du dette i seg selv tiltrekker unge velgere?
– Det vet jeg ikke. Jeg vil være forsiktig med å si hva som motiverer dem. Men budskapet om at vi ikke trenger å gjøre så mye, kan gi en lettelse når framtida virker truende. FrP har dessuten gått fra å benekte klimaendringene til å anerkjenne dem, men samtidig argumentere for at det er for dyrt å gjøre noe med dem. Norge er så lite, sier de. Hvorfor skal vi betale når andre ikke gjør det? Slik kan man erkjenne problemet og likevel skyve klimahandling fra seg.
– Du vil likevel ikke legge hele ansvaret på FrP?
– Nei, og det er viktig. FrP er et symptom på en bredere tendens. Se på den politiske debatten – den dreier seg raskt om matpriser og bensinpriser. De langsiktige utfordringene kommer fort i bakgrunnen. Både Senterpartiet og KrF har tydelig nærma seg FrP, og det samme vil jeg påstå gjelder både Høyre og Ap, om enn i mindre grad. Respekten for forskning er under press fra alle kanter. Så for oss i BKA gjelder det å forstå mer enn framgangen til ett enkelt parti.
– Handler dette om en ideologisk dreining fra fellesskap til individualisme?
– Ja, det tror jeg. Etter krigen var det en sterk forståelse av at vi måtte samle kreftene. Oppbyggingen av velferdsstaten var et kollektivt prosjekt. Den forståelsen står svakere nå. Vi har et mindretall i Norge som har reelle økonomiske problemer. Men for mange handler det om forventninger til stadig større hus, dyrere biler og mer forbruk. Det driver fram en individualisering av verdiene. Klima- og naturproblemene krever at vi tenker utover våre egne, umiddelbare og kortsiktige interesser.
– Kan det også være at dagens unge rett og slett mangler kunnskap om klima og de utfordringene som ligger foran oss?
– Jeg tror de har informasjon, men ikke nødvendigvis opplysning. Det er en forskjell. Skolen formidler mye kunnskap og snakker om demokrati. Men det er vanskeligere å utvikle en reell kritisk sans og gjøre elevene i stand til å ta gjennomtenkte politisk standpunkt. De må få trening i å forstå og stå i faktiske interessekonflikter. Demokrati må være mer enn en teoretisk øvelse.
– Og hva betyr denne utviklingen for Besteforeldrenes klimaaksjon, tenker du?
– Vi kan i hvert fall ikke gå ut og si at folk må bli mer kollektive og ofre sine individuelle interesser. Vi må vise hva vi ønsker å oppnå: Hva slags samfunn vil vi at barnebarna våre skal leve i? Vi trenger ikke ha et ferdig svar på alt. Det finnes mange mulige løsninger. Men å gi blaffen i klimaendringene og tapet av natur er overhode ingen løsning, og det dummeste du kan gjøre. Det må vi snakke høyt og tydelig om.
– For ti år siden var klimabevegelsen alarmister og fikk også andre med seg til å erklære klimakrise. Har vi blitt for forsiktige med å snakke om alvoret?
– Vi skal i hvert fall ikke stikke det under en stol. De unge har rett til å vite hvor alvorlig det står til, og hva som kan skje med verden hvis vi tillater temperaturen på jorda å stige 2 eller 3 grader. Da hjelper det heller ikke å isolere seg i den lille velstandsbobla vi lever i her på berget. Vi vet for eksempel at issmelting og en stadig varmere Nord-Atlanteren kan få den paradoksale konsekvens at det blir mye kaldere på våre breddegrader – fordi Golfstrømmen begynner å svikte. Det høres ut som et skrekkscenario, men forskere mener det kan ligge bare noen tiår fram i tid,
– Og om under et år har vi et nytt kommunevalg. Hva bør BKA gjøre?
– Ta tak i de lokale sakene: arealplanlegging, klimaplaner, skogene og fjordene og nærnaturen folk har rundt seg. Vi må spørre partiene hva de faktisk vil gjøre, sammenligne svarene og gjøre forskjellene tydelige for velgerne. Veldig mange vet veldig lite om hva et parti som FrP faktisk står for. Det er et stort dugnadsarbeid, men det kan gi folk et bedre grunnlag for å velge.
– Og vi må mobilisere våre egne folk. BKA må hjelpe medlemmene og lokallagene til å bli en politisk kraft lokalt. Vi hadde en høstsamling nylig, med et veldig nyttig foredrag om politisk aktivisme og påvirkningsarbeid. Det var en god begynnelse.
– Ser du tegn til at en slik mobilisering kan lykkes?
– Ja, jeg gjør faktisk det. Se på Oslofjorden. De siste årene har det vokst fram et stort engasjement, med konferanser, leserinnlegg, protester og mange ulike initiativer. Den mobiliseringen skaper en bred folkelig bevegelse som etter hvert også får respons hos politikerne, selv om mye fortsatt mangler. Jeg ser ikke helt mørkt på det. Men det krever en mobilisering, det er klart!
– Til slutt, Øyvind, – tror du besteforeldrene har en stemme som de unge vil lytte til? Og at det nytter for oss å vende oss til unge velgere mer direkte?
– Jeg tror det, rett og slett. De unge har respekt for den eldre generasjonen på en eller annen måte, og så lenge vi argumenterer fornuftig og er saklige, så tror jeg de hører på oss. Jeg har opplevd det mange ganger selv. Men vi må nok også tenke nytt når det gjelder måten å kommunisere på. Vi er gjerne stolte når vi får et leserinnlegg i avisa. Men det er ikke ungdom som leser disse innleggene. Vi må finne andre fora. Og det haster det nok med.

BKA-nestleder Øyvind Wistrøm setter kurs i den gamle seilbåten sin. Foto: Kristin Røed