Skjerpet konkurranse – eller et nærmere samarbeid? Hva velger vi å satse på i vår famlende ferd mot en mer bærekraftig framtid på jorda? Har vi noe mer å lære av vitenskapen om naturen og hva som styrer utviklingen der? Det tror vår anmelder Ivan Chetwynd etter å har lest en ny og spennende bok med tittelen «Togetherness«.
Rowan Hooper. Togetherness. Symbiosis and the Hidden Story of Life’s greatest Collaborations. (Fern press 2026)
Sammen har vi en fortid – og en fremtid
Ivan Chetwynd
Visste du at Charles Darwin bygget en sklie oppå trappen hjemme i Down House, slik at døtrene kunne sitte på puter og skli mellom etasjene? Ikke jeg heller. Det er ikke en av de viktigste opplysninger i Hoopers bok, men en av de mest sjarmerende. Man kunne kanskje si at det illustrerer bokens tittel, Togetherness – men tittelen sikter ikke til forholdet mellom fedre og døtre, men mellom organismer av vidt forskjellige arter som må leve tett sammen for å fungere og formere seg. Og boken er full av fascinerende eksempler, i tillegg til korte og like fascinerende biografier av vitenskapsmennene og -kvinnene som har gjort de oppdagelsene som Hooper omtaler. Også vitenskapen utvikler seg gjennom reaksjoner på omgivelsene.
Darwin er en sentral skikkelse. Det var jo hans bok Artenes opprinnelse som forklarte hvordan planter og dyr har utviklet seg gjennom millioner av år gjennom «The survival of the fittest» (et uttrykk som han selv ikke brukte): at de som har egenskapene som passer best i omgivelsene trives best og kan gi egenskapene sine videre til nye generasjoner. Han tolket dette slik at konkurranse og konflikter er nøkkelen til evolusjonen. Han visste at samarbeid mellom arter også har spilt en rolle, men i en tidsalder der industrialiseringen og kapitalismen var på fremmarsj var konkurranse tingen.
Hooper viser derimot at nøkkelen til livets utvikling har vært samarbeid, særlig i form av symbiose, der arter bokstavelig talt slår seg sammen. Han vil at boken skal få oss til å dele hans syn – og ikke bare på evolusjonen:
«My hope is that when you have finished reading, you will look at the world in a different way. This book offers a new vision for life on earth.» (side 6) – Mitt håp er at når du har lest ferdig, vil du se på verden på en ny måte. Denne boken tilbyr en ny visjon for liv på jorden.
Orkideen er den blomsten som har flest arter, tre ganger så mange som det finnes fuglearter. (Det visste jeg heller ikke.) Grunnen til suksessen deres er at de kan lokke til seg pollinerende insekter, men enda viktigere at celletråder fra sopparter vikler seg inn i dem og forsyne dem med vann og næringsstoffer, noe som er avgjørende for at de kan overleve. Darwin var fascinert av orkideer, men han visste ikke om deres symbiose med sopparter – hadde han visst det, ville han kanskje ha moderert sitt syn på balansen mellom konkurranse og samarbeid.
I bokens første del gir Hooper detaljerte eksempler på symbiose, nettopp hos orkideer, men også hos fiken, lav, maur, sopp og koraler. Hvis du blir fristet til å tro at dette er et eksentrisk utvalg av perifere fenomener, finnes det 14 sider med 170 fotnoter bare til disse kapitlene, som viser at tanken om symbiose preger store deler av dagens forskning i biologi. (Det finnes 80 sider til boken som helhet.)
En nøkkel til denne utviklingen i biologien er bruken av mikroskopet og muligheten for å granske mikrobenes bedrifter og indre liv. I bokens andre del lærer vi at livet oppsto i havets dyp gjennom kjemiske prosesser som resulterte i to slags organismer: bakterier og arker (archaea). Etter hvert slo noen av disse sammen og formet eukaryotes, dvs planter, sopp og alles slags dyr, inkl. mennesker.
«The eukaryotes are a tiny subset of the vast diversity of life. We have to accept that in many ways the world belongs to the microbes, and not just that microbes were there before us, but that we are cobbled together from microbial parts.» (Side 189)
Vi må bare finne oss i at vi og alle planter og dyr er «just a twig on a vast tree of life», en liten kvist på livets store tre.
Fremgang for livet på jorden har skjedd først og fremst ved at bakterier har tatt bolig i planter og dyr – inkl. oss mennesker – i et samarbeid som er til fordel for begge parter. Og mikrobene er mange – senere i boken får vi vite at det finnes flere virus på jorden enn det er stjerner i universet. Og kroppen vår huser 30-50 trillioner bakterier (èn million billioner, 18 nuller). Det vil si at det ville være nytteløst å prøve å rydde kroppen din av dem. Og heller ikke gunstig, som bokens tredje del gjør klart.
En feil som menneskeheten har gjort, er å tro at vi står utenfor naturen, og at naturen er en motstander som vi må kjempe imot og overvinne. Men vi er en del av naturen. Noen av våre medskapninger er riktignok fiender som kan skade oss, men andre er våre venner og beskytter oss. En vanlig form for symbiose-forhold er at vertsorganismen tilbyr energi og næring, mens leieboerorganismen tilbyr beskyttelse mot fiendtlige organismer.
Mange mennesker blant Tsímané-folket i Bolivia har innvollsormer. Disse har bodd inne i mennesker siden tidenes morgen, men i vår del av verden forsøker vi å kvitte oss med dem når de dukker opp. Forskning har derimot vist at Tsímané-folk som huser innvollsormer har en mye lavere forekomst av blant annet malaria enn de som ikke huser dem. Kvinner med innvollsormer får også flere barn enn kvinner uten. (Forskjellen er på 7 barn kontra opp til 12 barn, så det spørs hva som er gunstigst for kvinnen…) Det viser seg også, at folk som vokser opp i primitive omgivelser der de er eksponert for flere mikrober, ikke blir plaget av allergier, diabetes og andre sykdommer som er utbredt i våre mer hygieniske samfunn.
Noen leieboerorganismer produserer gjødsel til planten de bor hos. Hooper skriver mye om jordbruk, blant annet hvordan organiske løsninger kunne gjøre bruk av kunstig gjødsel unødvendig – noe som blant annet ville redusere klimagassutslipp.
Han kan faktisk berette om mange prosjekter rundt om i verden der man utforsker organiske løsninger som er et alternativ til utplyndring av klodens ikke-fornybare ressurser og som kan bidra til å bekjempe klimaendringer. Blåfargestoff til jeans for eksempel. Eller kanskje vil man kunne slutte å drepe trær og lage sement for a bygge hus, og i stedet bruke byggematerialer laget av levende organismer, som også vil selv kunne utføre vedlikehold på bygningen. Fremtiden kan inneholde spennende muligheter for en bærekraftig fremtid, hvis vi lever og virker ut ifra et annet forhold til naturen omkring oss enn det som har preget vestlig kultur hittil, naturen som vi er en del av. Kort sagt: En ny visjon for livet på jorden, som Hooper skriver i innledningen til boken.
BKA-veteran Harold Leffertstra gjorde oss oppmerksom på denne boken etter han hadde lest en anmeldelse i The Guardian. Han spør om et paradigmeskift kan være på vei, hvis fokus om samarbeid i utviklingslæren overføres til økonomi og samfunnsliv, slik Hooper foreslår. Som svar har andre påpekte at boken ikke inneholder noe nytt. Det er Hooper selv klar over, og han underbygger hans ideer hele tiden med eksempler fra Antikkens filosofer og engelsk og tysk litteratur gjennom tiden – også fra andre kunstformer, inkl. Edvard Munchs malerier.
Men hvis det skal skje et paradigmeskift, må dette nye synet om samarbeid som nøkkelen til utvikling og fremgang sprer seg til hele kulturen vår. Og dette vil selvfølgelig møte motstand fra alle som tjener godt på kapitalismens konkurranse-først mentalitet. Men vi kan håpe – og jobbe, med et vell av fakta og inspirasjon i Hoopers bok.
Et lite, filosofisk spørsmål til slutt. Darwins oppfattelse av virkeligheten var begrenset av hva man visste om universet den gang. Mikrobiologi har åpnet en helt ny dimensjon i vår forståelse av livet på jorden. Men stanser det nå? Vil man kanskje i fremtiden oppdage enda en dimensjon dypere inn i virkeligheten enn man har nådd hittil? Eller i motsatt retning: Vil man kanskje oppdage at hele vårt univers er for eksempel skapt i et dataspill i et gutterom i et annet og større univers?
Togetherness handler om den oppfattelsen av virkeligheten som dagens vitenskap har nådd frem til. Og i dagens urolige verden passer boken ypperlig som ferielesning i sommer og oppladning til klimaaktivisme til høsten.
P.S. Flere bøker som tangerer Hoopers tankegang har vært omtalt her på BKAs hjemmeside, for eksempel dansken Jens-André P. Herbeners bok Naturen er hellig. Klimakatastrofe og religion (Flux forlag 2016); Paco Calvo, with Natalie Lawrence, Planta Sapiens. Unmasking plant intelligence. (The Bridge Street Press 2022.) der Darwins tanker også er nevnt; Dag O. Hessen, Liv. Historien om universets mest spektakulære oppfinnelse (Cappelen Damm 2021); Fredrik Ivarsson og Annika Spalde. Med alla levande varelser. Hopp och motstånd i klimatkrisens skugga. (Argument 2022)