Han har vært med i Besteforeldrenes klimaaksjon i mange år og fulgt klimadebatten tett. Da klimafornektere (som selv kaller seg klimarealister) igjen fikk plass i Fædrelandsvennen, valgte Yngvar Olsen å svare. Ikke for at han tror han kan overbevise motdebattantene, men fordi han mener taushet er det farligste svaret fra vår side.
Det er mange som leser disse innleggene og tenker at «kanskje de har et poeng». Hvis ingen svarer, kan det se ut som om argumentene holder. Det gjør de ikke, sier Yngvar, som har naturvitenskapelig bakgrunn og har vært miljøengasjert helt siden studietida i Trondheim der han var aktivt med i samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern.
Debatten i Fædrelandsvennen startet med innlegg fra Paul T. Andersson og Emil Andreas Hansen, begge sentrale stemmer blant dem som omtaler seg som «klimarealister». Yngvar Olsen svarte med to innlegg før avisen satte punktum.
– Og hva er det egentlig de to herrene hevder?
– Hovedpåstanden er at klimaendringene ikke skjer, og de i alle fall ikke er menneskeskapte. De bygger i stor grad på argumenter fra den amerikanske meteorologen Richard Lindzen, som er blitt kalt verdens mest respekterte klimaskeptiker. Han er en dyktig forsker, men står svært alene. Så godt som alle seriøse klimaforskere mener noe helt annet.
– De kaller seg klimarealister. Du bruker ordet klimafornekter.
– Ja, selv om ingen av begrepene er helt presise. Men det får være i mangel på noe bedre. Slik jeg har brukt begrepet ‘klimafornekter’, så betyr det en person som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer, selv om de beviselig skjer, og avviser sentrale deler av den kunnskapen klimaforskningen bygger på.
– Han mener likevel at den største utfordringen kanskje ikke lenger er den tradisjonelle klimafornektingen til Andersson, Hansen og deres meningsfeller. – Nå ser vi en ny variant, der man godtar at klimaendringene er menneskeskapte, men mener det blir for dyrt å gjøre noe med dem. Den argumentasjonen tror jeg kommer til å bli langt viktigere framover.
– Er denne nye varianten vanskeligere å møte, vil du si?
– Ja, fordi den virker mer rimelig ved første øyekast. Men jeg mener den bygger på en grunnleggende feil tenkning. Det blir i virkeligheten mye dyrere å la være å kutte utslipp og ikke gjøre det vi kan for å redusere faren for store klimaendringer. Uerstattelige verdier kan stå på spill.
– Ta Amazonas som eksempel: Forskningen peker på at regnskogen kan nærme seg et vippepunkt. Hvis enorme naturområder bryter sammen og arter forsvinner, hvordan skal vi sette en prislapp på det? Det lar seg egentlig ikke gjøre.
– Så dette dreier seg om mer enn temperaturkurver og økonomiske modeller?
– Ja, naturen har en verdi i seg selv. Når vi mister arter og økosystemer, og selv om det er på den andre siden av kloden, er det et tap som ikke kan måles i kroner og øre.
– Han peker på utviklingen i havet, som kan gi dramatiske klimaendringer også i våre nærområder – Hvis havsirkulasjonen i Atlanteren svekkes kraftig, og med det Golfstrømmen, kan det få enorme konsekvenser. Vi vet ikke nøyaktig hvordan dette vil utvikle seg, men risikoen er alvorlig nok til at vi må ta den på største alvor.
– Med dine erfaringer – hvordan bør vi møte klimafornektere i offentlig debatt?
– Først og fremst saklig. Vi må aldri bli arrogante eller hånlige. Vitenskapen har tatt feil før. Men samtidig må vi holde fast ved det forskningen faktisk viser, og der observasjonene er entydige: Den globale temperaturen har steget rundt halvannen grad. Det stemmer rett og slett ikke med teoriene til dem som hevder at CO₂ har liten betydning.
– Fakta er likevel ikke alltid nok. Mange ønsker å tro at klimaproblemet ikke er så alvorlig. Det er forståelig i et land som har bygd mye av velstanden sin på olje og gass. Psykologene kaller det kognitiv dissonans – det mentale ubehaget som oppstår når våre tanker, kunnskaper eller holdninger ikke stemmer overens med virkeligheten eller handlingene våre.
– Betyr det at du er pessimist?
– Nei, heldigvis ikke. Det har vi ikke rett til. Og det skjer jo mye positivt, også. Teknologien utvikler seg raskt, fornybar energi blir billigere, og både Kina og EU satser tungt på omstilling. Derfor virker også de mest dramatiske utslippsscenarioene mindre sannsynlige enn de gjorde for noen år siden. Verden beveger seg faktisk i riktig retning på flere områder. Problemet er at utviklingen fortsatt går for sakte!
– Hva tenker du om den politiske utviklingen i Norge, der partier som vil svekke klimapolitikken får økende oppslutning?
– Den bekymrer meg veldig, det er bare å innrømme. Jeg synes debatten ofte blir altfor kortsiktig. Samtidig må vi på vår side bli enda flinkere til å forklare at omstilling ikke først og fremst er en utgift. Det er en investering i vår egen trygghet og i et samfunn som også kommende generasjoner kan leve godt i, slik Grunnloven forplikter oss til.
Før intervjuet avsluttes, vender Yngvar Olsen tilbake til utgangspunktet – hvorfor han fortsatt bruker tid på å svare klimafornektere i lokalavisene.
– Fordi jeg mener vi som har levd lenge, har et ansvar for å si fra når forskningen blir avvist og forvrengt og framtidsutsikter bagatellisert. Vi skylder de unge å holde fast ved fakta – og samtidig vise at det fortsatt finnes gode grunner til håp.