All grunn til bekymring!

Jeg vet ikke hvor Tor Mikkel Wara har dette fra, men det er i alle fall helt misvisende. – Det sier klimaforsker Helge Drange etter å ha sett FrP-politikerens kronikk på nrk.no – der han mener å kunne fastslå at frykten for klimakatastrofer er uten grunnlag i virkeligheten. Selv er Drange mer bekymret for klima enn noen gang tidligere.

BAKGRUNN: Tor Mikkel Wara er klimapolitisk talsperson for Fremskrittspartiet, og hevder i sin kronikk at det er journalistene som blåser opp problemene: «Konsekvensene av slik dommedagsjournalistikk kan være alvorlige, både for publikum og pressen selv.»  Forskningen viser ifølge Wara at konsekvensene av global oppvarming er små og nærmest bagatellmessige. Det gjelder både i Norge og i verden – også uten at man lykkes i å senke utslippene.

En forbløffet klimaforsker

Helge Drange er professor ved Bjerknessenteret for klimaforskning ved Universitetet i Bergen. Han sier han ble forbløffet da han fikk se det Tor Mikkel Wara skriver, selv om argumentasjonen i seg selv ikke er ny. – Det som overrasker meg er at en norsk toppolitiker uttrykker det så tydelig og kategorisk. For dette er rett og slett ikke i samsvar med det forskningen viser. Hvis vi ser på kunnskapsgrunnlaget som er samlet gjennom FNs klimapanel, så er konklusjonene det stikk motsatte av det Wara gir uttrykk for. Der beskrives en situasjon som er alvorlig, omfattende og i mange tilfeller uten historisk sidestykke.
– Vi har i dag en atmosfære med høyere CO₂-innhold enn på flere millioner år. Dette er endringer menneskeheten aldri tidligere har stått overfor. Temperaturen stiger på land, i havet og i atmosfæren. Isbreer trekker seg tilbake, havnivået stiger og vi ser stadig tydeligere endringer i ekstremvær.

Norge og resten av verden

– Mange vil likevel si at livet i Norge fortsetter ganske normalt. Folk går på jobb, butikkene er fulle av mat, og samfunnet fungerer slik det pleier. Hvorfor skal vi være bekymret?
– Det er et relevant spørsmål. Hvis du sitter i Norge i dag, kan det være lett å tenke at dette er håndterbart. Og i en viss forstand er det det. Norge er et rikt land med sterke institusjoner og stor evne til å tilpasse seg. Problemet er at vi ikke lever isolert. Vi er avhengige av globale forsyningskjeder. Vi importerer mat, råvarer og produkter. Hvis store deler av verden får betydelige problemer med vannmangel, ekstrem varme eller avlingssvikt, så påvirker det også oss. Klima handler ikke bare om temperaturen utenfor stuevinduet vårt.
– Og vi har jo situasjonen i Sør-Europa – som et område som akkurat nå er hardt rammet …
– Ja, vi trenger ikke se lenger enn dit for å forstå hva som er i ferd med å skje. Min samboer er franskfødt. Hun snakket nylig med familien sin utenfor Paris. Der var skolene stengt fordi temperaturen var blitt så høy at det ikke var forsvarlig å ha undervisning. Folk søkte tilflukt i kjellere og kjølige rom. Vi ser stadig oftere hetebølger som for få tiår siden ville blitt betraktet som nærmest utenkelige og i hvert fall mye sjeldnere. Vi vet at tørre områder blir tørrere. Når jordsmonnet er tørt ved inngangen til sommeren, ligger forholdene til rette for ekstreme hetebølger. Da får vi en selvforsterkende effekt hvor varmen blir enda mer intens. Det er nettopp slike prosesser som gjør Sør-Europa til et av områdene forskerne følger aller mest nøye.
– Norge har fått nye klimaframskrivninger gjennom rapporten «Norge i hardt vær». Hvor relevant er det å studere landet vårt isolert fra resten av verden?
– Vi trenger slike analyser. Kommuner og fylker må vite hva de skal planlegge for. Vi ser allerede mer ekstrem nedbør og flere flommer. Mange som bor her på Vestlandet kjenner på dette. Og når det virkelig regner kraftig, kommer det ikke bare vann. Det kommer jordskred, steinsprang og store ødeleggelser. Men selvfølgelig – de største utfordringene er globale. Klimaendringer andre steder i verden vil påvirke oss gjennom økonomi, migrasjon, matproduksjon og geopolitikk.

Faren for plutselige endringer

– Og da må vi også snakke om et begrep som stadig dukker opp: VIPPEPUNKTER.
– Ja, dette dreier seg om en terskel i klimasystemet hvor en gradvis utvikling plutselig utløser raske og ofte irreversible endringer. Når et slikt punkt passeres, er det ikke sikkert vi kan gå tilbake til utgangspunktet selv om temperaturen senere synker. Naturhistorien viser at slike prosesser har skjedd før. Spørsmålet er om vi nå er i ferd med å utløse nye vippepunkter gjennom den menneskeskapte oppvarmingen.
– Er det noen vippepunkter du er særlig bekymret for?
– Jeg vil si at smeltingen av Vest-Antarktis er en av de største bekymringene. Flere forskere mener at prosessen allerede kan være i gang. Dersom store deler av denne ismassen går tapt, snakker vi om en havnivåstigning på flere meter globalt. Det skjer ikke neste år eller neste tiår. Men over noen hundre år kan konsekvensene bli enorme og fundamentalt endre hvordan store deler av verden ser ut. Halvparten av verdens befolkning bor i byer. Mange av de største byene ligger ved kysten.
– Et annet scenario som ofte diskuteres er Golfstrømmen, og faren for at den svekkes – faktisk så mye at Norge ender opp med et Sibir-liknende klima!
– Dette er ikke utenkelig. Lignende ting har skjedd tidligere. Etter siste istid ble enorme mengder ferskvann sluppet ut i Nord-Atlanteren. Det svekket havsirkulasjonen kraftig og førte til betydelig nedkjøling i våre områder. I dag smelter den mektige Grønlandsisen. Foreløpig går det ikke raskt nok til å utløse en tilsvarende hendelse. Men vi kan ikke utelukke at det på lang sikt kan få store konsekvenser. Det er nettopp derfor føre-var-prinsippet er så viktig! Hvis vi venter med å gjøre noe til tegnene er tydelige, vil det være for sent.

Hva skjer med havet?

– Du er oseanograf. Hvor bekymret er du for havet og havets ressurser?
– Veldig bekymret! Havet har tatt opp rundt 90 prosent av overskuddsvarmen i klimasystemet. Det betyr at havet i praksis har fungert som en enorm buffer for oss. Samtidig skaper dette store problemer i havmiljøet. Vi ser marine hetebølger. Fiskebestander flytter seg. Tradisjonelle fiskerier utfordres. Og så har vi havforsuringen, ikke minst. Når havet tar opp CO₂, blir vannet surere. Det gjør det vanskeligere for organismer som bygger skall og skjelett av kalk å overleve. Dette kan påvirke alt fra mikroskopisk plankton til større arter som er grunnleggende for hele næringskjeden.
– I havnasjonen Norge virker det likevel som mange tar dette ganske rolig?
– Ja, vi har nok en kultur hvor vi tenker at «dette finner vi ut av» og «det vil nok gå bra til slutt». Og det er jo en styrke på mange måter med en slik mentalitet. Men det kan også bli en svakhet dersom optimismen gjør at vi undervurderer risikoen. Vi er åtte milliarder mennesker på denne planeten. Da kan ikke alle fortsette å tenke at problemene løser seg av seg selv.

Klima, risiko og ansvar

– Helt til slutt, Helge, du har forsket på klima siden 1990. Hvordan har det vært å følge utviklingen gjennom disse tiårene?
– Da jeg startet, var det stor nysgjerrighet for klimaforskningen. Folk var interesserte og opptatt av kunnskapen. Men etter hvert som konsekvensene ble tydeligere og det kom forslag om reguleringer, avgifter og endringer i samfunnet, ble klima et politisk konfliktområde. Da handlet det ikke lenger bare om forskning. Det handlet om interesser. Det er kanskje der vi fortsatt står. Og det er vel derfor vi får den typen utspill som dette fra Tor Mikkel Wara og FrP.
– Finnes det likevel håp, og grunn til optimisme, tenker du?
– Ja, det gjør det. Jeg tror faktisk dette kommer til å snu. Historien går ikke rett fram. Den går i bølger. Akkurat nå er klima ikke øverst på agendaen. Men klimaendringene fortsetter uavhengig av hva vi diskuterer politisk. Ekstremværet vil komme oftere og mer intenst. Havnivået vil stige. Naturen vil fortsette å endre seg. Og jo tydeligere disse endringene blir, desto vanskeligere blir de å ignorere. Da tror jeg pendelen vil svinge tilbake. Men jo lenger vi venter, desto mindre handlingsrom får vi. Det handler om risiko, generasjonsansvar og mulighetene vi ønsker å gi dem som kommer etter oss.