Håp eller katastrofe?

Tidligere FN-direktør Svein Tveitdal er i BKA mest kjent for sine gode rapporter fra de store klimatoppmøtene. Mindre kjent, men ikke mindre viktig, er det at han de siste ti år har reist Norge på kryss og tvers og møtt mange tusen skoleelever. Der snakker han om klimakrisa og naturen som forsvinner – og om å holde håpet levende.

– Nylig var du på Stord og andre steder i Sunnhordland – og traff hundrevis av ungdomsskoleelever. Hva var bakgrunnen for det?
– Denne gangen var det Vestland fylkeskommune som inviterte – som vanlig på grunnlag av tilbudet gjennom Den kulturelle skolesekken. Jeg reiser alltid sammen med forfatteren Sigbjørn Mostue, og vi har utviklet et foredrag sammen som kombinerer litteratur og klima. Senere i vår skal vi videre til skoler i Sandefjord-området.
– Hvordan fungerer samspillet mellom dere i praksis?
– Foredraget vårt tar utgangspunkt i skjønnlitteratur som kunstnerisk uttrykk. Gjennom Sigbjørns romanunivers får elevene møte fortellinger som skaper bilder av mulige framtider. Han har stor kunnskap om naturen, og fletter det som skjer med den inn i litteraturen sin. Samtidig bringer jeg inn erfaring fra internasjonalt klimaarbeid. Det oppstår en dialog mellom kunst og virkelighet – mellom det vi kan forestille oss, og det vi faktisk står midt oppe i. Det gir rom for refleksjon rundt både nåtid og framtid, og min opplevelse ar at dette fungerer veldig bra, og er veldig slitesterkt.
– Hvordan startet samarbeidet med Mostue?
– Det begynte for rundt ti år siden. Vi ble invitert til et arrangement i Aust-Agder, i regi av fylkesbiblioteket, uten å kjenne hverandre fra før. Det fungerte så godt at vi bestemte oss for å utvikle det videre. Etter hvert fikk vi støtte til å lage et målrettet opplegg for ungdomsskoler, og startet i Buskerud, der vi besøkte alle skolene over en periode på et par år. Siden har det altså utviklet seg til et landsdekkende opplegg. Vi har besøkt over 200 skoler, og passerte nylig 30 000 elever. Det er ganske betydelig, og viser at det er et stort behov for denne typen formidling.
– Det betyr også at du har fulgt utviklingen over mange år. Har dere merket endringer i elevenes engasjement?
– Ja, det har vi helt klart. Da Greta Thunberg og skolestreikene sto på som sterkest rundt 2019, var engasjementet veldig høyt. Elevene var utadvendte, stilte flere spørsmål og deltok mer aktivt i diskusjoner. I dag opplever vi at engasjementet er mer dempet. De er fortsatt interesserte og følger med, men virker mer forsiktige og usikre i uttrykket sitt.
– Og hva tror du ligger bak den endringen?
– Det er nok flere grunner. Pandemien brøt opp mye av det kollektive engasjementet. Samtidig har klimadebatten blitt mindre synlig i media og i offentligheten, selv om de reelle utfordringene faktisk er større enn noen gang. Det kan også hende at alvoret for noen gjør det vanskeligere å ta ordet – at det rett og slett oppleves tyngre og litt lammende at myndigheter over hele verden ikke synes å kunne takle denne oppgaven.
– Hvordan opplever du kunnskapsnivået blant ungdom? Vet de nok? Følger de med?
– Det varierer veldig. Noen skoler jobber systematisk og godt med klima, miljø og bærekraft, mens andre gjør langt mindre. Selv om bærekraft er en del av læreplanen, og skal gjennomsyre alle fag som det heter, er det opp til hver enkelt skole hvordan det følges opp. Mange elever har åpenbart ikke tilstrekkelig kunnskap, og det er en viktig grunn til at vi gjør dette og holder disse foredragene.
– Dere stiller også spørsmål til elevene og prøver å utfordre dem underveis?
– Ja, vi starter ofte med å spørre om de er bekymret for framtiden når det gjelder klima og natur. Omtrent halvparten rekker opp handa. Det sier noe om at mange kjenner på en uro, men ikke mange nok. Så forteller vi f.eks. om Maldivene, der det høyeste punkt i terrenget ligger halvannen meter over havet. Hadde vi stilt det samme spørsmålet til elevene der, ville absolutt alle ha rekt om handa! Klimaendringene og stigende havnivå er en eksistensiell trussel mot selve landet deres – det bør også norske skoleelever vite og kjenne på solidariteten i forhold til.
– Du er jo en god del eldre enn lærerne deres, og ur-medlem av BKA. Har du noen inntrykk av hva de tenker om at det kommer en gammel bestefar og forklarer de store sammenhengene?
– Jeg merker i hvert fall ikke noe negativt i så måte. Snarere tvert imot. Jeg benytter heller aldersforskjellen til å si noe om endringene både i samfunnet og i naturen rundt oss, som har vært voldsomme siden jeg var på deres alder. Når du er 15-16-17 år tar du kanskje for gitt at den naturen du ser nå, er det vanlige? Men det er det jo slett ikke. 70 % av ville dyr og fugler på kloden har forsvunnet bare siden min makker Sigbjørn var på deres alder!
– Dere bruker tittelen “Håp eller katastrofe”. Hvorfor? Kan ikke det være et litt for skremmende perspektiv?   
– Fordi dette er ord som rommer spennet vi snakker om. Vi er tydelige på klimaalvoret – at kloden blir varmere og naturen forsvinner. Men samtidig er håp helt avgjørende. Vi snakker alltid om løsninger og hva som faktisk kan gjøres. De unge har rett til å forstå alvoret, men også til å ha tro på framtiden!
– Og hva sier dere til de som lurer på hva de kan gjøre?
– Vi snakker både om individuelle valg og strukturelle endringer. Det er bra å fly mindre, kjøpe færre klær og leve mer bærekraftig. Men vi er også ærlige på at dette ikke er nok. Den største utfordringen er å redusere utslipp fra fossil energi raskt og samtidig bygge opp fornybar energi-alternativet. Derfor understreker vi betydningen av kollektiv handling.
– Kollektiv fornuft og kollektiv handling – for noen kan vel det høres ut som nokså gammeldagse begreper?
– Kanskje, men det betyr jo bare at vi må handle sammen. En viktig form for kollektiv handling er å delta i organisasjonslivet. Jeg pleier å vise til at det finnes over 100 organisasjoner i Norge som jobber med klima og miljø – alt fra miljøorganisasjoner til ungdoms- og livssynsorganisasjoner. Mitt råd til elevene er å finne noe som passer for dem og engasjere seg. Du trenger ikke bli aktivist, men vi får ikke til endring uten et bredt folkelig engasjement nedenfra.
– Hva med politiske strømninger blant de unge, dette at så mange slutter opp om FrP ved skolevalgene o.l. Merker dere noe til denne tendensen?
– Egentlig ikke. Når det gjelder klimaskepsis vil jeg si at vi hadde mer av det for 8-10 år siden. Ungdom som tenker slik finnes knapt lenger. Hvis vi merker et stemningsskifte, er det i form av større passivitet. Det er selvfølgelig alvorlig nok. Men jeg tror vel egentlig ikke at så mange av de guttene som nå svermer om FrP har noe forhold til at det er et parti som bl.a. stiller spørsmål ved om klimaendringene er menneskeskapte. Dette dreier seg om andre ting. Dessuten går det i bølger, det vet jo vi som er oppi åra.
– Hva er ditt viktigste budskap til ungdom i dag?
– At dette er deres framtid, og at det haster mer enn noen gang. Men også at det finnes håp – hvis vi handler. Vi pleier å si at ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Det viktigste er at vi gjør noe sammen.

På Vardafjell vgs. var det stor interesse for foredraget til Svein, særlig blant jentene. Malene, Melissa. Live og Vilde stilte villige opp for fotografen. Foto: H Wiik