Brev fra Skudeneshavn

Mange BKA-medlemmer har mye på hjertet, naturlig nok. En av dem er Trond Otto Lie som bor i Skudeneshavn på Karmøy, og som har sendt oss et engasjert nyttårsbrev. Han har gjennom livet hatt ulike jobber, forteller han, både på land og offshore. Det har han lært mye av, og er viss på at nå er det tid for en mer bærekraftig utvikling.

«Ved siden av arbeidslivet har jeg alltid hatt et engasjement for barn og unge. Det har formet mye av mitt syn på ansvar, fellesskap og framtid. På grunn av helseutfordringer er det vanskelig for meg å delta fysisk på markeringer i regi av BKA, men jeg er veldig opptatt av natur og klimakrisene. Jeg tror vi må styrke humanistiske fag og psykisk helsevern for unge mennesker. En tryggere, bærekraftig framtid er for meg en del av dette.»

NYTTÅRSBREV
Kjære alle i Besteforeldrenes klimaaksjon!

2025 har vist oss at klimakampen ikke lenger er en politisk diskusjon, men en moralsk prøvestein. Og dere – besteforeldre, oldeforeldre, tanter, onkler og omsorgspersoner – har bestått denne prøven med en verdighet og styrke som burde få hele det politiske Norge til å rette ryggen.

Dere er ikke bare en organisasjon. Dere er en generasjon som nekter å gi slipp på sitt ansvar. Dere er de som bærer historien i hendene og fremtiden i blikket. Dere står der som levende varder i et landskap som vakler – som påminnelser om at kjærlighet ikke svekkes med årene, men skjerpes.

Dere kunne valgt stillhet. Dere kunne valgt ro. I stedet valgte dere å reise dere – igjen og igjen – med bannere, ord, varme og urokkelig samvittighet. Dere er beviset på at mot ikke er et ungdomsfenomen, men en livslang disiplin.

Det finnes tider i historien der sannheten må ropes, ikke hviskes. Der jorden selv virker å rope etter oss. Der havet hever stemmen. Der fjellene står som tause vitner til en kamp som ikke lenger kan utsettes.

Vi lever i en slik tid nå.

Mens stormene bygger seg opp, mens skogene brenner, mens isen trekker seg tilbake som et sår i verden — står dere der. Mens mennesker drives på flukt fra hjemmene sine, mens sårbare barn rives opp fra alt som er kjent fordi klimaet kollapser rundt dem, står dere der. Som gamle furutrær som nekter å gi etter for vinterens tyngde. Som varder langs en sti altfor mange har gått seg vill på.

Midt i denne klimakrisen står vi også i en naturkrise av historiske dimensjoner. Og den naturkrisen skjer ikke bare i fjell og skoger, men rett foran øynene våre: i hager, på tomter og i små naturfragmenter som forsvinner i stillhet.

Terrasser, garasjer og påbygg virker ubetydelige hver for seg, men summen er alt annet enn ubetydelig. Det er slik natur dør – ikke i dramatiske øyeblikk, men i tusen små inngrep som til sammen utsletter leveområder for sårbare og truede arter, og legger karbonrik jord under betong og plank. Dette er ikke småting. Dette er en stille, men nådeløs nedbygging av livsgrunnlag – en naturødeleggelse som skjer i det skjulte, men som arter allerede betaler prisen for.

Derfor må kommunene få både myndighet og mot til å føre en langt strengere godkjenningspraksis for slike tiltak. Naturhensyn må ikke være en høflig parentes, men et krav. Og vi må våge å stramme kraftig inn på tillatelsen til å bygge nye frittliggende eneboliger. Fortetting – som allerede ligger i planverket – må endelig tas på alvor. Vi må bygge tettere, klokere og i høyden, slik at naturen ikke lenger må vike for hver eneste nye garasje, veranda eller utsikt.

Dette handler ikke om å begrense folks frihet. Det handler om å ta ansvar i en tid der både klimaet og naturen roper etter oss – og om å sikre at landet vi overlater til kommende generasjoner fortsatt har liv i seg.

Mens dere står i gatene, står altfor mange politiske ledere i skyggen av sin egen forsiktighet. De teller stemmer når de burde telle grader. De beskytter posisjoner når de burde beskytte liv. Men heldigvis finnes det unntak.

I noen av småpartiene finner vi politikere som bærer klimakampen med en sjelden kombinasjon av kunnskap, mot og moralsk klarsyn. De er ikke drevet av egeninteresse, men av en dyp forståelse av hva som står på spill. De er ikke bare politikere – de er voktere av fremtiden, mennesker som våger å stå i stormen når andre søker ly.

Eivind Trædal og hans grønne kolleger i MDG er blant dem som viser hva ansvarlig klimaomstilling faktisk kan være. De står ikke med pekefingre, men med planer. Ikke med slagord, men med løsninger. De bærer ikke bare faglig tyngde – de bærer et humanistisk blikk som ser mennesket bak tallene og sårbarheten bak statistikken.

Humanistiske utdanninger gir dem dette blikket. Faglig tyngde med Mastergrader i bla. samfunnsgeografi og tverrfaglige miljøstudier. De lærer oss å forstå hvordan natur, klima, økonomi, kultur og mennesker veves sammen. De gir oss evnen til å se helheten – og til å handle med etikk, ikke bare effektivitet. Derfor må Norge styrke humanistiske og tverrfaglige utdanningsløp på Mastergrad nivå, også på bekostning av enkelte realfaglige satsinger. Klimakrisen er ikke bare en teknisk utfordring. Den er en verdikrise.

Men nettopp derfor blir disse stemmene også angrepet. Det som ofte kalles «klimarealisme» viser seg ved nærmere ettersyn å være et retorisk røykteppe – et forsøk på å gi hat og konspirasjoner et ferniss av faglighet. Og vi må være ærlige: Mange av dem som kaller seg «klimarealister» representerer i praksis ideologiske strømninger som ligger tett opp mot høyreekstreme verdensbilder – ideologier historien allerede har advart oss mot. De dyrker mistillit, forakt for kunnskap og et åpent hat mot minoriteter, og de bærer en lengsel etter sterke ledere og enkle fiender. Dette er ikke saklig uenighet. Det er et angrep på både vitenskap og demokrati.

Derfor må de som faktisk rammes av hat og trakassering – unge politikere, aktivister og forskningsformidlere – få en sentral rolle i utformingen av en styrket hatparagraf. Ingen kjenner mekanismene, mønstrene og konsekvensene bedre enn dem som står i stormen. Skal lovverket bli treffsikkert, rettferdig og demokratiforsvarende, må de som bærer byrden av hetsen også få være med å forme vernet mot den.

Kjære Besteforeldre: Dere er ikke bare vitner til historien. Dere er dens korrigering. Dere er ikke bare støttespillere. Dere er bærebjelker. Dere er ikke bare en generasjon som har levd lenge. Dere er en generasjon som fortsatt våger å leve ansvarlig.

Deres innsats er et stille, men kraftfullt vitnesbyrd om hva ansvar betyr: å kjempe for en verden man kanskje ikke selv får oppleve, men som barna og barnebarna våre skal leve i. Det er kjærlighet i handling – den mest utholdende kraften vi har.

Med dette ønsker jeg dere et godt nytt år. Må 2026 bli et år der vi står enda sterkere sammen – mot hatet, mot desinformasjonen og mot kynismen, og for alt vi ønsker å bevare. For oss. For hverandre. For dem som kommer etter oss.