Havet og oss

Havet er i krise, havet må reddes! I boka Havet – en idéhistorie, forklarer historikerne og haventusiastene Ellen Krefting og Gard Paulsen hvorfor våre største forventninger er knyttet til havet, og hvilke utfordringer havet står overfor. Ivan Chetwynd forteller oss hvorfor boka er så bra å lese og så tankevekkende, også for en landkrabbe.

INN I DET BLÅ

Hvis man hører om «’blå juss’, ‘blå medier’, ‘blå økonomi’. ‘blå kulturhistorie’, vil man kanskje frykte at høyresiden er ved å ta over mer og mer av samfunnet, også akademia. Men det er nesten tvert imot. Det blå her er ikke politisk, men er smittet av havets farge. Professor og forfatter Melody Jue forteller om sin erfaring som dykker, av «å være omgitt av saltvann på alle kanter. Undervannserfaringene avslører menneskelig sårbarhet og tilkortkommenhet …»

«Å tenke med dette fremmede, våte, omskiftelige og på så mange måte menneskefiendtlige havet» kan «kanskje oppløse de etablerte tankestrukturene.» Disse tankestrukturene er «landbaserte, grunnleggende romlige, stivnede og innestengt i et menneskelig perspektiv» og kan ha «ødelagt menneskets forhold til omgivelsene, naturen og de andre livsformene rundt oss.»

Denne blå tenkningen er i slekt med urfolkenes tankesett, der «det ikke (er) havets fremmedhet som er premisset, men snarere de intime forbindelsene mellom hav og mennesker …» Havet er en del av «deres ‘hjem’, som krysser skillelinjene mellom fast landjord og hav, mellom natur og kultur, ånd og materie.»

Disse få sidene (144–148) og forskningen som det henvises til er aktuelle også for en landkrabbe som meg, fordi de ligner på det som finnes i mye litteratur om vårt forhold til naturen, et holistisk syn som vil bort fra en overdrevet antroposentrisme, som betrakter mennesket som en del av naturen, ikke dens herre, og som gjerne vil lære av urfolkenes livsvisdom.

Hele boken har et lyseblått skjær over seg – kanskje sterkest i de levende beretningene om akvariet i Bergen, hvordan tall og matematikk dominerer havforskningen og behovet for et historisk blikk på havet. Det siste er bokens hovedformål.

«Det trengs innsikter i hvordan ideer og forestillinger om både det truende, frie, rike og begripelige havet har bidratt til å skape et menneskelig hav, og et hav som i dag fremstår som et vi ikke ønsker oss.»

Boken heter en idehistorie, den forteller ikke historien om havet, men om menneskenes ideer om havet – det som har blant annet vært «eiendom og maktarena, transportmedium, matfat og søppelkasse». Den er i fire deler som svarer til fire måter som vi oppfatter havet på – som truende, fritt, rikt og begripelig. Det er 368 sider tettpakket med sitater fra skjønnlitteratur og filosofiske og vitenskapelige avhandlinger så vel som beretninger fra reiser på og dagliglivet ved siden av verdens hav. Og den er godt illustrert.

Havet er TRUENDE: stort og skremmende og full av store og stygge dyr. Ifølge bibelen eksisterte havet før Gud skapte verden, ja, skapelsen var nettopp at Gud skapte orden i form av landjorden midt i havets kaos. Flere kulturer har beretninger om en storflom som Gud eller gudene utløste over menneskeheten. Og nede i havets dyp levde farlige vesener som sjøormer og kjempe blekksprut – et par er avbildet i boken.

Stormer og brottsjø gjorde livet farlig for de som bodde ved kysten og drev med fiskeri eller handel. Men på trøndelagskysten heter det at man betraktet skipsvrak som «Guds gave», på grunn av mulighetene for å plyndre. Men boken beretter om hvordan redningstjenester etter hvert ble etablert, samt tiltak for å forebygge ulykker: fyr, losvesenet, lastelinjer og radar, mens forsikring kunne redusere ulykkenes konsekvenser.

Fra 1960-tallet ble oljesøl fra de mange tankskip som frakter olje en ny fare. Og enda en fare er stigende havnivå på grunn av klimaendringer – havet steg 21cm mellom 1900 og 2017, 7 av disse siden 1993, og det kan bli mellom én og 2,5 meter i 2100. Noen øysamfunn er i fare for å forsvinne helt.

«Frykten dreier seg om at vi er selv i ferd med å gjøre havet til vår egen undergang, vår egen grav.»

I utgangspunktet er havet FRITT, internasjonalt, ikke delt opp av nasjonale grenser slik landjorden er. I boken kan man følge med i hvordan nasjonene etter hvert fikk råderett over kystnære deler av havet innenfor en territorialgrense, som FNs havrettskonvensjon til slutt bestemt skulle være 12 nautiske mil (12×1852 meter). Utenfor dette er havet fritt.

«Havet var av natur et annet slags sted enn landjorda og lå utenfor en tradisjonell rettsorden. På den måten ble det frie havet også et farlig sted, et sted der mange kunne bli til fritt vilt.»

Gjennom århundrene ble havet dominert av ulike sjøfartsnasjoner – Portugal, Spania, Nederland, Storbritannia. Det var ikke ukjent at de kapret hverandres skip med innhold, mens sjørøvere drev for seg selv, særlig i Det karibiske hav.

Frakt av rikdommen fra Sør-Amerika til Europa fristet både kaprere og pirater, men en annen vare var viktig for utviklingen av landene på begge sider av Atlanteren fra slutten av 1400-tallet til langt ut i 1800-tallet: slaver. Boken beskriver den såkalte Trekanthandelen mellom Vest Afrika, Amerika og Europa, og den fascinerende livshistorien til Olaudah Equiano, som begynte livet som en slave og endte som en forretningsmann og forfatter.

Havet kan bety frihet for de som mønstrer på for å seile i handelsflåten, pussig nok ikke minst for homofile, transpersoner og andre marginaliserte mennesker som blir akseptert for den de er på en måte som ofte savnes på landjorden. En annen gruppe som ønsket å kunne operere fritt på havet er skipsredere. Lovene som styrte skipsfarten var lovene til det landet, der skipet var registrert. Da gjaldt det å registrere skipet i et land som stilte de færreste krav til rederen – å seile under et bekvemmelighetsflagg. Boken gjør rede for tautrekkingen mellom regjeringer og skipsredere.

Den forteller også om de som i dag reiser over havet for å flykte fra krig, forfølgelse eller klimaendringer, ofte i farlige farkoster kontrollert av en annen type skipsreder: menneskesmuglere.

Havet er også RIKT på ressurser som mennesker har forsynt seg av i tusenvis av år. Grekerne og romerne mente at mat fra havet var sunnere og smakte bedre enn kjøtt fra firbente dyr, og dette var en del av bakgrunnen for den vestlige kirkens bestemmelser om fastedager, der kjøtt var forbudt.

«Byen er rik og har overflod av så mange slag: tørrfisk som kalles skrei, er det så meget av at den hverken kan måles eller telles» sto det om Bergen i slutten av 1100-tallet. Men fisken ble jo fanget lengere nord og fraktet til byen. Her kan man lese historien om utvikling av Hansa-byen og om Lofotfisket. (Blant bokens illustrasjoner er en som viser et helt fjell bestående av torskehoder fra Lofotfisket.)

Utnyttelsen og kollapset av havets ressurser rundt Norge og Newfoundland dokumenteres, samt stridene om ulike redskaper og forsøk på å regulere fiskeriet. Det vies selvfølgelig plass til hvalfangstens historie.

Og til slutt: «Selv med all den kunnskapen om konsekvensene som vi besitter i dag, fortsetter vi å forurense, overfiske, utrydde og ødelegge.»

Sjømat er blitt en luksus for de få. «Likevel, mellom hamburgerkjedene og Remas svinekjøttdisker sirkulerer store og ambisiøse ideer om at det i fremtiden er havet som skal gi bærekraftige proteiner til hele menneskeheten.»

Og i dag er havets rikdom ikke bare det som lever i havet, men også det som finnes under havbunnen.

Gjennom alle tider har mennesker forsøkt å gjøre havet BEGRIPELIG, å finne veien på tvers av det, å undersøke og kartlegge det. «Kunnskapene har vært av både praktiske, teknologiske og teoretisk slag, ofte i kombinasjon.» I den siste delen av boken kan man lese om utviklingen av sjøkart og målinger av dybde, havstrømmer og bunnforhold.

Forskning er kommet langt siden den gang enkeltmennesker dro alene langt til havs i små båter med primitivt redskap. Etter hvert ble det ekspedisjoner og i dag utstyr som lever sitt eget liv og sender data automatisk og kontinuerlig. Havforskning ble en egen disiplin, oseanografi, dominert av fysikk og matematikk. Man interesserer seg ikke bare for selve vannet, men også for den utrolige mengden vesener som bor dypt nede i det.

Enkeltmennesker har fortsatt spilt en rolle. Et eksempel er franskmannen Jules Michelet som var ikke minst kjent for å legge vekt på likheten mellom de to franske ord la mer (havet) og la mere (moren). Et annet er den som man kanskje kunne kalle miljøbevegelsens mor: den amerikanske marinbiologen Rachel Carsen. Før hun skrev klassikeren Silent spring om bruken av DDT, skrev hun The Sea Around Us, der førsteutgaven solgte i 250 000 eksemplarer. Blant de 30+ oversettelser var det en til norsk, som roste hvordan hun formidlet vanskelig vitenskapelig stoff. «Man kan lese hennes beretning rent som en roman.»

Havet – en idéhistorie kan nok ikke leses som en roman, men formidler en stor mengde vitenskapelig og historisk stoff på en interessant og leseverdig måte.

Til sist en feil som bør rettes: Larviks store sønn Colin Archer omtales som «Tønsberg-mannen Colin Archer» (side 138).