Verdens politikere prioriterer ikke klima. Vi går mot mer enn 2 graders oppvarming i 2052, og 2,8 i 2080. Før vi når dit, vil selvforsterkende prosesser være utløst med skader på bl.a. arktisk tundra. Dette står å lese i Jørgen Randers’ bok fra 2012, med tittelen «2052». Alf Engdal i BKA synes det er ei bok som roper på politisk handling!
Oslo 29. august i år: Jørgen Randers med foredrag til konferansen av European Grandparents for Climate. Foto: H Wiik
Om Jørgen Randers: Har vært rektor ved Handelshøyskolen BI, der han nå er professor i klimastrategi. I 1972 var han en av forfatterne bak den banebrytende rapporten «Limits to Growth», utgitt på over 30 språk og solgt i millioner av eksemplarer. Boka «2052» er utgitt 40 år senere – og prøver å gi framskrivinger for de neste 40 år.
Av Alf Engdal
nestleder Besteforeldrenes klimaaksjon
Inspirasjon til å lese boka kom med foredraget Jørgen Randers hadde ved European Grandparents for Climate sin konferanse i Oslo i august. Mer om dette her: Look to China
Randers anvender avanserte matematiske modeller, kombinert med resonnementer om politisk utvikling og manglende politisk handlekraft. Framskrivingene dreier seg om befolkningsutvikling, økonomisk utvikling (GDP), energiforbruk, økning i utslipp av klimagasser og temperatur, biokapasitet og matvareproduksjon.
Slik jeg (som gammel kybernetiker) ser det, så er prognosen hans overraskende presis, selv etter 14 år. For (som alle systemanalytikere vet) kan man ikke forutsi annet enn de store utviklingsmønstrene i verdensutviklingen. Vi snakker om sosial systemer, ikke fysiske, og dette er Randers selv meget klar på.
Jordas befolkning i 2025 er 8,23 mrd. Randers’ prognose var 7,9 mrd. med en utflating i 2040 på 8,1 mrd. Global GDP i 2025 er på 113,8 trillion dollar, Randers prognose fra 2012 på 105 trillioner. CO2 i atmosfæren i 2025 er 430 ppm (parts per million), som er identisk med Randers framskriving.
Det er altså noen avvik, men innenfor det som gjør videre fremstilling interessant. 430 ppm regnes som grensen for en temperaturstigning på 1,5 grader. 450 ppm dersom vi skal holde oss under 2 grader. De siste åra har økningen vært 2-3,5 ppm pr år. Det vil si at vi når 450 ppm mellom 2031 og 2038, altså vesentlig tidligere enn Randers angir. Det vil i så fall gi et dramatisk forverret klima.
Selv om befolkningsveksten flater ut på et høyere nivå, og noe senere enn Randers framskriving tilsier, så vil det forhold at jordas befolkning begynner å avta en gang rundt 2040 være positivt for den videre klimautvikling, uten at det vil redde oss fra katastrofen.
Den økonomiske veksten vil fortsette med uforminsket kraft. Randers ser ingen tegn til en politisk utvikling som tilsier det motsatte, men han forutser en viss utflating etter 2035 – 2040.
Som kjent er det globale overforbruket nå på 1,4 ganger jordas kapasitet til regenerering. Forbruket måles som det biotopiske areal som måtte vært tilgjengelig for å dekke behovet. Dette er todelt: Først det arealet vi bruker til matproduksjon og til husdyr, byer, veier, industriområder osv. Deretter det arealet vi måtte ha til skog for å kunne samle opp nødvendig mengde CO2 for å hindre global oppvarming.
De to delene er likelig fordelt med 0,7 på hver. Det vil si at vi med en god margin på 0,3 jordkloder kunne produsert tilstrekkelig mat for alle kombinert med båndlegging av areal til andre ting. Utslipp av CO2 er altså det aller alvorligste resultat av vårt overforbruk. Overforbruket er basert på billig fossil energi gjennom de siste 70-80 år.
Forbruket forventes å øke fram mot 2052. En stadig større andel vil gå til investeringer for å møte problemer knyttet til klima- og naturkrisen. En stadig mindre del vil være tilgjengelig for konsum.
Randers beskriver noe han kaller ‘wild-cards’. Dette er uventede hendelse som kan endre fremtiden. Den alvorligste her er muligheten for en geografisk avgrenset atomkrig. Overraskende nok mener han at dette ikke vil ha vesentlig innvirkning på klimautviklingen. En annen mulig hendelse er en global økonomisk nedgang. En slik nedgang vil redusere forbruk, men uten at det vil endre klimautviklingen i vesentlig grad ut over en viss forsinkelse. Hvis det derimot leder til en omfattende overgang til grønn industri, kan det gi en positiv effekt.
De siste fem årene har vi erfart uventede hendelser som Randers umulig kunne forutsi i 2012. Krig i Gaza med omfattende gjenoppbygging, krig i Ukraina med etterfølgende gjenoppbygging og våpenkappløp i Europa, samt Trumps katastrofale klimapolitikk. Selv om de to første er alvorlige nok, vil de kanskje ikke i vesentlig grad påvirke fremtidens klima. Trumps politikk kan derimot bli veldig alvorlig dersom den får fortsette i mer enn én presidentperiode.
Så langt er det gjengitt en utvikling i et globalt perspektiv. Boka har også regionvise betraktninger, med vekt på USA, Kina, OECD (eks. USA), BRISE (lavinntektsland som Brasil, India osv.) samt ROW (Rest of the World). Her er det ikke plass til å gå inn på alle disse. Noen hovedbetraktninger:
Kina vil være ledende på veien mot en fossilfri framtid. Kina vil overta verdenshegemoniet fra USA. Dette vil skje på fredelig vis. USA vil preges av store sosiale og politisk motsetninger. Dette ser vi jo allerede i dag. Den økonomiske veksten vil skje i Kina og i BRISE. USA og resten av OECD vil få utflating og senere redusert BNP fra ca. 2030. ROWs befolkning vil øke jevnt fram mot 2040, deretter noe utflating. I 2052 vil det fortsatt være store velstandsforskjeller mellom regionene.
Avslutningsvis har Randers noen tankevekkende gode råd. Ett av dem er at vi ikke må lære våre barnebarn å bli glad i uberørt natur. Av den enkle grunn at det ikke vil finnes slik natur. Besøk verdens attraksjoner før de blir ødelagt av turisme. Anbefal barnebarna dine å lære mandarin (kinesisk). Samt flere råd bl.a. knyttet til fornuftige investeringer for framtiden.
2052 er en dyster bok. Men det er også en bok som roper på handling. Ett av Randers hovedbudskap er at økt velstand nå må prioriteres ned og erstattes av mål om økt ‘well-being’, eller økt livskvalitet på norsk. Vi har en fantastisk klode som kan gi oss alt vi behøver. Den må reddes og det haster. Da må vi alle våkne, ikke minst våre politikere.
Dette var veldig interessant å lese, og en god oppfølger fra seminaret vi hadde med Randers.