Fuglene og vi

Vår bokanmelder Ivan Chetwynd blir både betatt og tankefull etter å ha lest «Fugleperspektivet» av Dag Hessen (Cappelen Damm 2025). Den utforsker historiske landskapsendringer sett fra fuglenes synsvinkel – og samtidig menneskets utnyttelse og omvandling av omgivelsene. Spørsmålet er, har vi en framtid sammen, fuglene og vi?

Fuglenes forunderlige reiser

Denne boken er det vakre avkommet av et lykkelig ekteskap. Faglitteratur har giftet seg med skjønnlitteratur. Og forhåpentlig vil paret få mange barnebarn i form av lesere som legger mer merke til og setter mer pris på fuglene, for fuglene er hovedaktørene i bokens fortelling.

Også generasjoner er viktig i fortellingen, fordi fenomenet shifting baseline syndrome (endringsblindhet) er et tema som ligger under det hele – et fenomen som har enorm betydning for hva vi mener om naturkrisen. Du tror at naturen som du opplevde som barn er normalen. Men foreldrene dine og barna dine tror det samme: og den normale naturen som de opplevde og opplever er annerledes enn den du opplevde – i våre dager meget annerledes. Det finnes ikke noen normal.

I den første delen av boken får vi bokstavelig talt a bird’s eye view av jordkloden. Hessen beskriver hva trekkfugler kunne se, hvis de kikket ned under turen mellom nord og sør i 1825, 1925 og 2025. De ville se at landskapet ble preget mer og mer av menneskelig aktivitet. Naturen ble erobret, og de områdene som fuglene trengte til rasteplasser og hekkeplasser ble innskrenket.

Fuglene kunne ha sett ned på to gårder i Norge, den ene på Lista, den andre utenfor Ålesund. Menneskene på disse gårdene så opp på fugletrekkene og var mer enn gjennomsnittlig interessert i fugler – takket være en gul fjær. Her er det skjønnlitterære midler son trer frem, og disse personene går igjen i resten av boken.(Dette var av spesiell interesse for meg. I seks år bodde jeg og familien i et boligfelt som ble bygget på jordene til gården det handler om, på Hessa i utkanten av Ålesund. Gården var slektsgården til Dag Hessens fars familie, og han skrev om den også i boken Landskap i endring (Pax 2016). Jeg må innrømme at jeg fikk et lite stikk av dårlig samvittighet …)

Ei jente fra gården på Lista, Mari, studerer biologi og er fascinert av trekkfugler. I den andre delen av boken besøker hun flere av rasteplassene og hekkeplassene til trekkfuglene, i Sydamerika og Asia. Gjennom henne kan forfatteren dele av sin omfattende kunnskap og sin bekymring over utviklingen i klima- og naturkrisen, spesielt når det gjelder fugler.

Men til slutt, sitter Mari ved Vadehavet og ser hvordan vadefugler danser i flokk mot den dalende solen i det som kalles sort sol, «en synkronisert danseoppvisning over himmelen».

Etter 20 minutters magi er det over. Fuglene finner sine plasser i sivet for natta, og Mari sitter igjen med en følelse av noe uforklarlig stort, en lykke, en glede over livet. (side 195).

Men Mari og leseren har likevel grunn til å være bekymret. Når hun senere bruker noen vårdager på å ringemerke fugler på Lista, oppdager hun at antall ligger 66 % under gjennomsnittet for de siste 35 år. Løvsangeren viser en nedgang på 73 %. Mellom 1970 og 2019 forsvant tre milliarder fugler fra USA; og på den andre siden av Atlanterhavet, i Azov-havet, som Mari hadde besøkt, er nedgangen på registrerte fugler hele 90 %.

Mennesker har alltid hatt smak på fugler som mat, også villfugler. For noen hundre år siden var geirfuglen vanlig rundt hele nordlige Atlanterhavet. Den kunne ikke fly og var lett og drepe og få tak i; den aller siste ble drept i 1831. I dag havner ca. 10 000 hortulaner på middagstallerkener i Frankrike, tross myndighetenes forsøk på å forby det.

Men det er ikke bare mennesker som jakter på fugler. Hvert år dreper katter 2,5 milliarder fugler i Nord-Amerika, 377 millioner i Australia og 7 millioner i Norge.

Fugler spiser også andre dyr, nemlig insekter. Alt tyder på at antall insekter i verden ble ca. halvert mellom 2008 og 2017. Og nedgangen i både fugler og insekter skyldes i stor grad den måten vi mennesker skaffer oss mat på, gjennom jordbruk.

I tidenes morgen (eller ut på ettermiddagen, alt etter hvordan man regner tiden), da mennesker først begynte å dyrke jorden, var det godt nytt for både insekter og fugler. Landskapet ble delt opp i marker med en blanding av kornsorter og med områder innimellom med en større blanding av planter. Kyr og andre husdyr beitet ute og insekter kunne holde festmåltider på deres avføring – og selv bli spist av fugler. Det biologiske mangfoldet var stort. Men i dag …

Effektiviseringskravet har skapt en overgang fra et mangfoldig og variert landskap til et industrialisert landbruk med monokulturer, sprøytemidler, gjødsling, drenering, fjerning av kantvegetasjon og åpner dammer og bekker, som har gitt en formidabel produksjonsøkning, men samtidig gjort landskapet til ørkener for biodiversitet. (side 220)

I Spania finnes store områder der trekkfugler kan se ned på noe som ser ut som snø i solsteken. Men det er faktisk plast som utgjør enorme drivhus der man dyrker jordbær, tomater og andre vekster. Der inne kan verken fugler eller insekter trives.

I Danmark hekket 10 000 storkepar i 1825. Men jordbrukets gamle «lappeteppelandskap» forsvant etter hvert. I 1925 hekket 3 000 par; i 1950 var det nede på drøyt 200, og i 2000 var de helt borte.

Elvedeltaer, våtmark og myr dreneres og bygges på – nettopp de plasser der trekkfugler i årtusener har hatt sine rasteplasser og hekkeplasser. Mer og mer av jordklodens overflate blir dyrket eller dekket av veier, hus og hytter. Nesten 10 000 kvadratkilometer av Amazonas’ regnskog forsvinner hvert år.

Høyhus i byene er en dødsfelle for fugler, særlig når det er lys i vinduene om natten. Hele 40 000 fugler har dødd i kollisjoner med ett enkelt høyhus i Chicago. Og ingen vet hvor mange milliarder insekter mister livet hvert år fordi de tiltrekkes av gatelys.

Men mange fugler har lært å leve med mennesker. Krykkjene har forsvunnet fra fuglefjellet på Runde. Men det er fordi de har flyttet til Gjemnesbrua litt lenger nord. 850 par hekker på kantene under veibanen, i fire rekker i over en kilometer – og i tillegg til å ha tak over hodet, er de ikke truet av havørner.

«Menneskelig nærvær er altså ikke bare negativt» (side 220). «Mennesket har et dårlig rykte, ikke ufortjent, men vi er allikevel bedre enn vårt rykte» (side 237). Det er mange tegn på at mennesker har begynt å bli mer oppmerksom på behovene til de andre artene som vi deler planeten med, her iblant fugler og insekter, Disse har en egenverdi, og er ikke bare til for å dekke våre behov. Vi er jo selv en del av naturen, og «til syvende og sist er vi selv avhengig av naturen, eller den naturtjenester den gjør oss». (side 193).

Bokens siste del har mange beretninger om trekkfugler og deres forunderlige reiser. Mari undrer seg over fuglekongen, Europas minste fugl, som veier 5 gram. «At et slikt fnugg av en fugl kan krysse Nordsjøen er ufattelig», tenker hun (side 130). Løvsangeren er dobbelt så stor, og den tilbakelegger 12 000 kilometer to ganger i året.

Og hvordan i all verden finner de frem? Trekkfuglene flyr i tusenvis av kilometer, men finner alltid frem til hekkeplassen. Moderne teknologi har gjort det mulig å kartlegge deres reiser. Rekorden tilhører en lappspove fra New Zealand, som fløy 30 000 kilometer i løpet av åtte dager, uten søvn og uten å ta til seg næring. Og hvis man fanger en trekkfugl og flytter den flere hundre kilometer bort fra ruten den bruker å følge, finner den likevel frem. Polarsnipens mor forlater ungen så snart den er klekket, og faren følger snart etter. Men ungen vet likevel hvor den skal hen. Det samme gjelder for gjøken, som aldri har hatt kontakt med sin biologiske mor. Det er et mysterium uten noe avgjort svar.

Denne delen av boken heter Egget og fjæren og handler i detalj om disse to typer gjenstander som er viktige i fortellingen. Etter å ha lest den, vil ingen kunne steke eller koke et egg igjen uten en følelse av dyp ærbødighet. Man holder i sin hånd et av livets underverker. Og vi får også svaret på spørsmålet, hva som kom først, høna eller egget.

Boligfelt på jordene til gården på Hessa