Sommerprat fra kårstua

Bli med til Etne i Sunnhordland. Møt «ei halvgammel og halvklok dame», Karen Johanne Baalsrud, pensjonert leder i Mattilsynet, som mener rødt kjøtt (i rimelige mengder) er bra og at Norge bør joine EU. For femti år siden var hun leder i Natur og Ungdom. – Nå har hun endelig somla seg til å bli med i Besteforeldrenes klimaaksjon.

Imponert over BKA

– Jeg har fulgt BKA i lang tid, og er kjempeimponert over hvordan dere har bygget organisasjonen og greier å være synlige! Det er nesten rart at det har vært plass i Norge til enda en miljøorganisasjon. Når BKA likevel har klart det, tror jeg det må skyldes den særegne kombinasjonen av utadvendt, ofte humørfylt aktivisme – og det seriøse og uegennyttige generasjons- og besteforeldreansvaret, som appellerer til noe dypt menneskelig i oss alle. De fleste pressgrupper har jo et eller annet «meg og mitt»-perspektiv på det de driver med.
 – I dag nærmer BKA seg sju og et halvt tusen medlemmer. På kort sikt er målet å bli 10 000. Vi tror det er viktig. Tror du det lar seg gjøre?
– Ja, hvorfor ikke! Se på meg, det er jo bare slendrian at jeg ikke har meldt meg inn for lengst. Jeg tenker at en organisasjon som BKA har et stort oppland av folk som heier på oss og synes det vi gjør er kult. Folk må oppmuntres til å bli med, uten at det forventes at de skal gjøre så mye mer enn å betale sin kontingent – slik jeg og mange andre gjør i mange andre ideelle organisasjoner.

Livet som veterinær og forvalter

Navnet Baalsrud vil lyde kjent for mange. Og ja, det var en slektning, Jan Baalsrud, som var hovedpersonen i Arne Skouens film «Ni liv», om motstandsmannen som rømte med tyskerne i hæla gjennom fjella i Troms vinteren 1943, og overlevde mot alle odds. Og da jeg første gang ble kjent med Karen Johanne, for mer enn 30 år siden, var det ikke vanskelig å merke det som kanskje er et familietrekk: myndig og handlingsorientert, rett på sak og ikke noe snikk-snakk, takk. Sammen med mannen Gunnar, også han veterinær, bygget hun seg et familieliv på den brattlendte heimegarden hans ved Stordalsvatnet i Etne. – Til han omkom i en skogsulykke, og livet ble brutalt snudd på hodet for Karen Johanne og de fire barna.
– Og likevel, etter mange år med nye utfordringer og flyttinger og en ballast av ny erfaring fra flere viktige faglige posisjoner, er det den gamle garden hun har vendt tilbake til. Her bor hun halve året omgitt av barn og barnebarn. Hun har et lite kårhus med utsikt over dalen og vatnet, og kunne vel ikke hatt det bedre, sier hun. Og nå har hun igjen overskudd til å engasjere seg i frivillig arbeid – i en verden som trenger endringens krefter, med tro på at det nytter.

Livet som byråkrat og pådriver

Etter femten år med dyrlegepraksis i husdyrkommunen Etne, flyttet Karen Johanne over til kjøttkontroll og andre tilsynsoppgaver i Mattilsynet. Hun har hatt spennende lederoppgaver i Sandnes, Bergen og Oslo. – Som myndighetsperson må man forvalte ulike regelverk etter beste evne. Men reglene må også utfordres, og her har frivilligheten og pressgruppene en utrolig viktig oppgave i demokratiet, mener Karen Johanne. Som leder Natur og Ungdom på 1970-tallet – og senere som nestleder i Naturvernforbundet på 1990-tallet, snakker hun også her ut fra erfaring.
– I det siste har aktivisten i henne fått utløp gjennom Veterinært bærekraftforum (tidl. Veterinærenes klimaaksjon). Relevant kunnskap om natur og miljø skal gjøres mer tilgjengelig for veterinærer på klinikker, i fiskehelsetjeneste, i forskning og annet. Vi er en yrkesgruppe med bred biologisk bakgrunn som faktisk kan bety noe i samfunnsdebatten, sier hun. – Som veterinærer står vi innenfor en lang historisk tradisjon av økologisk tenkning og erkjennelsen av at menneskers, dyrs og miljøets helse henger nøye sammen.
 – Og som praktiserende veterinær har du jobba mest med produksjonsdyr, med mat og kjøtt og slakterier. Hva tenker du om at rødt kjøtt fra sau og storfe har kommet sånn i miskreditt i klimadebatten?
– Du, det der mener jeg for det meste er en avsporing, la oss heller diskutere hvordan kjøttet blir produsert og hvor mye vi skal spise. Rødt kjøtt er ikke usunt, verken for oss eller for kloden. Det finnes selvfølgelig kritikkverdige former for kjøttproduksjon, når det blir storindustri. Men siden Norge langt på vei er et grasland, kommer vi ikke utenom å samarbeide med drøvtyggerne. Rødt kjøtt er relativt kortreist og en del av basismaten i norsk kosthold. Annerledes med hvitt kjøtt, som kylling, der bare 40 % av fôret er norskprodusert, dvs. at 60 % legger beslag på ressurser i andre land. For ikke å snakke om fiskeoppdrett, der 94 % er importert proteinfôr!
 – Men så er det altså slik at drøvtyggerne raper og promper og slipper ut en mengde metan …
– Ja, men her tenker jeg det er viktig å skille mellom biologi og fysikk. Utslipp fra husdyra i vanlig norsk landbruk er en del av karbonkretsløpet, det brytes ned og inngår i produksjon av ny biomasse og ny næring for bl.a. menneskene. Forbrenning av olje, kull og gass tilfører atmosfæren CO₂ som ikke har vært der før, som akkumuleres over tid og i dag er blitt et kjempealvorlig globalt problem. Dette må vi gjøre noe med, fortest mulig. Men maset om å endre kostholdet tror jeg bidrar mest til å gjøre miljøbevegelsen unødvendig irriterende for folk flest – dem vi må ha med oss for å løse problemene!

Det er håpløst og vi gir oss ikke

Karen Johanne Baalsrud siterer Jan Erik Vold. Etter 50 år i miljøbevegelsen er hun mest overrasket over hvor lite nytt det er under sola, sier hun. – Det vi sa i Natur og Ungdom i 1975 gjelder stort sett også i dag. Samtidig har gapet mellom kunnskap og politisk handling bare vokst. Noe av det mest skuffende er vel det som har skjedd med miljøforvaltninga som var i ferd med å bli bygd opp fra 1970 og framover, på statlig og kommunalt nivå. I dag er verdens første miljøverndepartement kraftig amputert, blant annet med at Solberg-regjeringa i 2013 flytta den viktige planavdelinga tilbake til Kommunaldepartementet. De kommunale miljøvernlederne er for det meste fjernet, og Statsforvalteren er blitt vingeklippet.
– Alt dette er en villet politikk, sier Karen Johanne, – i en situasjon der dokumentasjonen er overveldende for at det trengs en mer restriktiv og regelstyrt natur-, miljø- og klimapolitikk. Rapporten til Klimautvalget 2050 er blant de meget gode utredninger som fort ble gjemt bort i en skuff, uten å følges opp med anbefalte handlinger. Det er forstemmende. Men det er jo ikke bare de politiske partiene som har sviktet; vi får de politikerne vi fortjener. Handlingslammelsen gir grunn til selvransakelse på vegne av hele min generasjon, tenker jeg. Kan vi håpe nye generasjoner tar bedre fatt?
– Og nå er det snart et nytt stortingsvalg, med mange viktige spørsmål i fokus, selvfølgelig, men der lite tyder på at de toneangivende partiene har tenkt å vinne velgerne ved å snakke om ansvaret for natur og miljø …
– Sånn er det, dessverre. Men Jan Erik Vold har også rett. Vi har jo ikke annet alternativ enn å utfordre politikerne så godt vi kan. Jeg tror Besteforeldrene kan ha en rolle å spille, med sitt klare verdiorienterte budskap og språk. Det kan bidra til å vekke noen flere velgere – til å tenke på annet enn skatt og egne kortsiktige fordeler. Norge trenger sårt en ny næringspolitikk der det blir mer attraktivt å gjøre strategiske, langsiktig bærekraftige valg. Her er EU mer ambisiøse og får til mer, både ved hjelp av pisk og gulrot. Mens EU i 1994 var en mindre gruppe land som for oss i miljøbevegelsen stod for alt som var galt, er de nå ofte ledende på miljøfronten, mens Norge henger igjen med en forelda og siloprega forvaltning.
– Vi må håpe at EU holder stand tross mørkeblå vinder, og kan hjelpe Norge med mer miljø- og klimariktige løsninger. Selv synes jeg Norge bør sitte ved EU-bordet der dette skjer. EU-landet Finland er 80 % sjølforsynt med mat, utenforlandet Norge ligger på under 40. Dette er både dårlig beredskap og dårlig klimapolitikk.

Karen Johanne Baalsrud provoserer gjerne litt, for diskusjon er viktig. Vi må tenke mer langsiktig og helhetlig, og legge til grunn det vi vet om koblingene mellom naturmangfold, mat, vann og folkehelse. Fungerende økosystemer er bærebjelken for alt på vår fine grønne klode. Vi kommer ikke utenom biologien!

På trammen med yngste barnebarnet Hallvard, som bor i nabohuset og elsker å være sammen med bestemor, sier han.