Boka som vekket Norge

Framtiden i våre hender var ei bok før det ble en organisasjon. I boka fra 1972 ville Erik Dammann vise at vi må forandre livsstil for å kunne befri verden fra urettferdighet og ressursødeleggelse. Den ble en salgssuksess og beveget mange til å tenke nytt, og til å ønske å være med og gjøre en forskjell. Gjør den samme inntrykk – i dag?

Halfdan Wiik: bokomtale Klassekampen 20. mai 2017, i  samband med nyutgivelse av «Fremtiden i våre hender» (Domino forlag).

En vekkelsesbevegelse

Det er kanskje å ta litt hardt i, men det var nærmest dette Erik Dammann skapte da han hoppa av jobben som markedsfører, og i 1972 utga «Fremtiden i våre hender». Boka om hvordan vi må forandre livsstil for å befri verden fra fattigdom og urett ble solgt i over 50 000 eksemplarer og la grunnlaget for en solidaritetsorganisasjon som raskt fikk tusener av medlemmer. I år har han gitt ut boka på nytt.

Er boka fortsatt en vekker?
Jeg mener at – ja, det er den faktisk. Men la det også være sagt: Det er ikke som fagbok om global skeivfordeling og ubalanse denne boka skal leses. Her finnes det andre bøker, mer oppdaterte. Det geniale med Erik Dammann er at han greide å snakke og skrive om disse problemene på en måte som fikk oss til å ønske å være med og gjøre noe med dem. «Dammann mobiliserte folkeskikken i oss», skriver Rasmus Hansson i et forord; «fordi alle fra høyrefolk til kommunister innerst inne er enige om at grov urett og vettløs sløsing bør stanses, og at hver og en av oss til sjuende og sist må ta ansvar selv.»

Global urettferdighet
Boka åpner med å trekke fram en del av verdenshistorien som mange har interesse av å feie under teppet: Hvordan fem hundre år med europeiske plyndringstokter og kolonialisme har preget vårt syn på verden, revet ned gjensidig respekt og ødelagt mye av evnen til å lære av hverandre på tvers av kulturelle grenser. De groteske ulikhetene i verden er umulige å forstå, mener Dammann, hvis vi ikke tar innover oss at de er resultat av en strukturell vold som fortsetter å overføre ressurser og rikdom fra de fattige til de rike. Og umulige å gjøre noe med hvis vi, som er så privilegerte, ikke har vilje til å gi avkall på noen av de materielle fordelene dette systemet gir oss.

FIVH-bevegelsen oppstår
Bokas kometaktige suksess og virkning er nesten ikke til å fatte i dag. På stiftelsesmøtet for «Folkeaksjonen Fremtiden i Våre Hender» stuvet 3000 frammøtte seg sammen i Nadderudhallen i Bærum. Det kom busslaster med folk fra Bergen og Trondheim, og 25 000 meldte seg straks inn. En av dem var Einar Gerhardsen. «Jeg er glad for det som er i gang», sa 80-åringen, «Fremtiden i Våre Hender har en stor og viktig oppgave med å vekke folk for de nye tankene.»

Bevegelsen vakte oppsikt også i utlandet. I en reportasje stilte New York Times spørsmålet om Norge ville bli det første land som snudde ryggen til den ensidige velstandsveksten.

Selvfølgelig var ikke boka eller forfatteren aleine om alt dette. 1970-åra var ei oppbruddstid. Mange var åpne for nye ideer. Vi som var unge opplevde en vidunderlig følelse av globalt brorskap og en ny verden der drømmer og håp kan bli til virkelighet. Foran stortingsvalget i 1977 ga alle partier, fra SV til Høyre, sin tilslutning til en uttalelse fra Tanzanias president Julius Nyerere: «De rike lands ledere må ha mot til å fortelle sine folk at de er rike nok.» Bare FrP stilte seg avvisende, i et brev til Dammann gjorde de oppmerksom på at de anså hans grunnsyn som stridende mot menneskets natur.

Verden kan endres
Førti år seinere vil nok mange mene det er Carl I Hagen som har trekt det lengste strået. Men det kan være en overfladisk betraktning. Rett nok har systemtvangen vist seg å være mye sterkere enn det Erik Dammann i sin tid trodde – det har han sjøl for lengst erkjent. Men det går også noen viktige understrømmer gjennom det norske samfunnet. Det er ikke tilfeldig at det vekker så sterke reaksjoner da en hval nylig ble funnet død av sult, med magen full av plast. Nordmenn flest er mer miljøopptatt enn innbyggerne i andre land, viser undersøkelser. Selv om mye av den akademiserte debatten, om blant annet klima, forståelig nok går over hodene på mange.

Det er her nyutgivelsen av «Fremtiden i våre hender» har en misjon, og kommer i rett tid. Vi må på nytt lære hvordan vi skal tale til hjertene, slik Erik Dammann er så god til. Han er egentlig ikke så opptatt av «miljø», men av rett og rettferd, og vår egen menneskelighet. Selv om boka er mer faktaspekket enn jeg kunne huske, er den først og fremst et djupt alvorlig, verdiorientert dokument, fra en verdensnær sivilisasjonskritiker – og dyktig markedsfører – med en smittende tro på at forandring er nødvendig, og bare kan komme nedenfra.