Oljefondet går litt opp og ned. Men i det lange løp går det opp, opp, opp, – og er nå på nær 20 000 milliarder kroner. Knut Grønvik synes det er dypt forstyrrende å tenke på at Norge sitter på en slik gigaformue, bygd på en voksende klimakrise. – Enn om vi brukte pengerikdommen til å reparere den verdenen vi har bidratt til å utarme!
En drøm og en skam og en drøm
Se nøye på dette forføreriske bildet fra Oljefondets nettside. Far og barn på fjelltur hånd i hånd. Bildet er en drøm. Og en skam.
Det bærer drømmen om en gyllen framtid, som en oppdatert versjon av Kittelsens «Soria Moria». Foran dem stiger det fram, landet vi elsker. Furet og værbitt. Badet i sol og lys. Trygget av nesten tjue tusen milliarder norske kroner. Pumpet opp fra havets bunn – omsatt til penger på kistebunnen.
Men idyllen forstyrres. Tallet som liksom representerer tryggheten, henger i bildet som en truende, karbonsvart sky over far og barn, over oss og framtidige generasjoner.
For dette er skammen: Nettopp de verdiene fjellturen og den vidunderlige, uberørte naturen står for, trues av de klimaendringene norsk oljevirksomhet er en verdensvid bidragsyter til.
Livet på kloden for oss og våre etterkommere blir mindre trygt dess mer Oljefondet legger på seg. Pengene kommer bare når oljen selges. De som kjøper, brenner den, med forurensning over alle landegrenser. Mens vi tviholder på at gevinsten er vår – og våre barns og barnebarns. Som om vi nordmenn var alene her i verden. Og som om det er mulig å leve av penger.
Bildet er en skjermdump fra nettsidene til Norges Bank Investment Management på selveste 17. mai i år. Oljesparegrisen var drøye 19 000 milliarder feit. Tenk om verdien bare hadde vært det halve. Ville du følt framtida veldig usikker da?
I mai 2019 var grisen magrere, bare 9000 milliarder, 11 000 omregnet til dagens kroneverdi. Det er altså bare seks år siden Oljefondet var omkring halvparten av det vi sitter på i dag. Finnes det et nok-punkt for denne absurde opphopningen av penger? Har vi ikke noe bedre å bruke Oljepengene på enn at det skal bli flere av dem?
Hva om vi begynte å tenke på den verdensvide generasjonen av barn som lever nå, og investerte i dem? Hva om vi faktisk delte? Og lot halvparten av fondet mette de sultne, tjene de fattige, gi grobunn for ny vekst i et utarmet skaperverk?
Det ville virkelig vært en drøm. Og det verste, ja, skammelige, er at det nesten ikke ville kostet oss noe. Tanken er jo ikke å gi bort alt, men å forvalte pengene til beste for flere. Og dette driver allerede kongeriket Norge med, gjennom Norfund – statens investeringsfond for utviklingsland.
Mandatet er framifrå: Skape jobber og forbedre liv gjennom å investere i virksomheter som driver bærekraftig. Og for klimaets del: Investere i overgangen til netto null i fremvoksende økonomier. Men summene de forvalter er småpenger målt mot Oljefondet.
Hva om vi satte landets klokeste økonomihoder til å forvalte 10 000 milliarder kroner for å bygge en bærekraftig framtid der klimakrisen rammer verst? Det ville være å ta moralsk og praktisk ansvar for den grenseløse forurensingen Norge er sterkt medskyldig i.
Jeg er sikker på våre beste investorer ville klart det! Ja, jeg tror faktisk noen ville la seg trigge av dette høye investeringsmålet – i stedet for skumme fløten av virksomheter som allerede gjør det bra, men dessverre ofte på bekostning av skaperverket vi alle lever i og av. Både vi og all verdens framtidige generasjoner.
(først publisert på Facebook)