Bergens Tidendes kommentator Hans Mjelva omtaler den 4. mars en interessant internasjonal undersøkelse. Den viser at ønsket i samfunnet om klimahandling er større enn de fleste tror. Det kan være noe politikerne våre kan støtte seg på fram mot valget i 2025 – hvis de ønsker det! Handlingsrommet er der, det er ingen grunn å vente!
JUST DO IT!
Andrew Kroglund, gen.sekr. BKA
Folk flest gir ikke blaffen i klima. Tvert imot; selv om mediene ofte gir et annet inntrykk når de viser til grønne vester, bompengemotstandere, bønder i opprør, industriprotester og desslike. Folk vil tvert imot ha klimahandling nå, i alle fall om vi skal tro det vitenskapelige tidsskriftet Nature Climate Change.
På hjemmesiden deres ligger en fersk rapport basert på en meiningsmåling blant 130.000 personer i 125 land. Ifølge rapporten ligger Norge noe bak andre land i Europa, men også her på berget er folk klar for mer radikal klimapolitikk enn det regjeringer har klart å levere frem til nå.
Respondentene blir spurt om de er villige til å ofre én prosent av inntekten sin på å kjempe mot global oppvarming. I Norge svarte syv av ti ja. Men når de ble spurt om hvor stor del av befolkningen de trodde ville svare det samme, var svaret fire av ti. Og dette er en trend som går igjen i alle land.
Konklusjonen vi kan dra, er at folk undervurderer andre sitt klimaengasjement. Og da blir jo også faren stor for at Stortinget og regjeringen gjør det samme. Og de vil automatisk tro at de har mye politisk å tape på en mer inngripende klimapolitikk. Interessegrupper, ikke minst oljelobbyen, har også mye å tjene på å spre slike inntrykk. Og noen ganger med pressen som villige klakører.
Det er en viktig psykologisk lærdom her; om du ikke tror at andre er tilhengere av radikale klimagrep, blir du selv lettere pasifisert og mister entusiasmen. Det sniker seg inn en likegyldighet, og en oppgitthet, ikke minst overfor politikerstanden. Men med denne rapporten har Stortinget og regjering bredere støtte enn tidligere trodd – hvis de selv vil!
Folk flest ønsker altså klimahandling. Pessimisme, eller pressens krisemaksimering, kan underminere muligheten politikere føler de har til å ta upopulære standpunkt. For det er helt klart at klimahandling ikke kommer uten omkostninger for flere grupper. Sånn må det være.
Men dette kan vi bedre tåle, når vi skjønner at også andre er villige til å delta i et nødvendig krafttak for klimaet. Både medier og politikere har et ansvar for å fortelle at folk flest, i de fleste land, ønsker å bidra til handling for å bremse de verste klimaendringene. Det betyr også at politikere må tørre å ta mer ansvar for å fremme en politikk som er klimavennlig. Det må blant annet bety en utfasingsplan for norsk oljeproduksjon. Eller som Nike sier det: «Just do it»!
Hans K. Mjelva, Bergens Tidende. Kilde: Global Climate Change Survey
En bør nok være litt forsiktig med å legge vekt på små forskjeller mellom landene. De som svarer, er ikke forpliktet til å følge opp i praksis. Men vi kan anta at resultatene er noenlunde representative. En kan da gjøre noen interessante, og i blant overraskende, observasjoner fra figurer og tabeller i artikkelen i tillegg til det Andrew nevner. En tabell gir prosentandelen som er villig til å betale mer enn 1% av inntekten for alle landene. Øverst kommer Usbekistan, Myanmar og Kambodsja med over 90%. Kina ligger også høyt (81,5). Norge med 66,9% kommer litt etter Sverige (72,2) og Tyskland (67.9), men foran Italia (66,6). Disse små forskjellene er neppe signifikante. Polen kan også regnes med i denne gruppen med 64,2%. I USA og UK er det imidlertid langt færre som er villige til å bidra, bare henholdsvis 48,7 og 48,3 prosent. Mange rike land kommer dårlig ut. Det vises også i figurene i artikkelen. Andre figurer viser at det er en tendens til at betalingsviljen øker med stigende årlig middeltemperatur og med økende «sårbarhetsindeks» definert av FNs klimapanel.
De rikeste i verden er de som ødelegger klimaet mest, og de fattigste får de største negative konsekvensene. Derfor må det settes grenser for hva vi får rammer til å gjøre, som gjelder alle uansett hvor mye man betaler. En sirkulær ressursforvaltning (ikke økonomi!) bør være styrende. Dette vil for oss rike bety en lavere levestandard, men ikke nødvendigvis dårligere livskvalitet.