Blå er vår himmel

– Det er langt mellom hva vi tjener og hva som tjener oss, sier Sidsel Mørck i et av sine dikt. Nylig gikk hun bort, etter lang tids sykdom. Som miljøforkjemper og forfatter hadde hun en posisjon i norsk litteratur som var helt hennes egen. Vi vil huske henne ikke minst for diktet «Vår eneste himmel», som hun skrev for snart 40 år siden – til oss alle.

Sidsel Mørck, født 1937, debuterte i 1967 med diktsamlinga «Et ødselt sekund». Hun har skrevet over 40 bøker i alle sjangre, både for barn og voksne. Det første miljødiktet, «Giftene», sto i samlingen «Dager kan vokse» fra 1969. Etter å ha bodd i Grenland ble industriforurensning tema i flere dikt og romaner, som «Stumtjenere» (1978) og «Ikke til salgs» (1983). I 2020 kom hennes siste roman «I urent farvann», om våre oljetilsølte norske liv. I tillegg til forfatterskapet har hun deltatt i samfunnsdebatten med nærmere 150 artikler om miljø- og utviklingsspørsmål. Hun har mottatt en rekke utmerkelser, bl.a. Fritt Ords honnørpris (1990), Rachel Carson-prisen (1991) og Ossietsky-prisen (2013). For en del år siden redigerte Sidsel Mørck den populære spalten «Månedens dikt» her på vår nettside. Besteforeldrenes klimaaksjon takker for alt hun har betydd, for mange.

VÅR ENESTE HIMMEL
(skrevet til Brundtland-kommisjonens rapport «Vår felles framtid»)

Blå er vår eneste himmel,
grønn er vår eneste jord.
Her er vår eneste fremtid,
nå setter vi våre spor.

Vi har kunnskap og viten
om forfedres uforstand:
De hugget ned skogen med jernøks,
og matjord ble skylt vekk
med vind og vann.
Det ga kortsiktig vinning,
men sporene står,
og arven er vår!

Vi har kunnskap og viten
og farligere redskap enn dem,
men handler med samme uforstand.
Vi vil ikke vite at vinning kan
gi tap som slekter må leve med.
Vi skapte oss velstand
og lar den forgiftes av egen suksess.

Vi vil ikke se
at en enda rikere rikdom
gjør jorden fattig og arm.
Vi vil ikke høre at fremtiden gråter
gjennom øyeblikkets larm.

Vi låner og kjøper og selger
på tyvenes markedsplass.
Vi raner oss selv og menneskenes hjem,
vi raner de ufødtes retten til liv,
vi stjeler fra dem!

Men stupet er kommet nærmere nå
og tvinger oss til å forstå:
Det haster, det haster,
det dør en dag hver eneste natt,
og i morgen er retten satt.

Vi er skyldige alle,
Ingen går fri.
Hvilken arv gir vi?
Blå er vår eneste himmel.
grønn er vår eneste jord.
Her er vår eneste fremtid,
nå setter vi våre spor!

Lunsj og lyrikk 21. mars 2022, i Det Norske Teatret: Skuespiller Jannik Bonnevie leser dikt av Sidsel Mørck akkompagnert av Sidsels mann, Rudi Kessel på saxofon. Foto: Ivan Chetwynd