Måndag arrangerte miljø- og solidaritetsorganisjonar i Tromsø folkemøte om «Livet etter olje og gass», som oppvarming til klimamarkeringa 20. nov. – Vi ville både løfte fram FNs krav om global utfasing av olje og gass, og positive muligheiter i klimaomstillinga, fortel BKAs lokallagsleiar. Det vart svært vellykka med 80 oppmøtte, unge og eldre!
Med la være-kraft
Av Ingunn Elstad, BKA Troms
Arrangørar var Naturvernforbundet i Tromsø, Framtiden i våre hender nord, Tromsø Natur og Ungdom, Latin-Amerikagruppa i Tromsø, Spire og Besteforeldrenes klimaaksjon i Troms.
Elle Margget Nystad, som leier Norske Samers Riksforbunds ungdomsutval, hadde innlegg om Melkøya i samisk ungdoms perspektiv. Ho snakka varmt om korleis naturen og folket er knytt saman i verdiar som ikkje kan erstattast, og som er truga av planane om å elektrifisere gassproduksjonen på Melkøya med svære kraftliner og vindparkar.
Cristian Peña frå Latin-Amerikagruppa i Tromsø gjorde greie for Equinors verksemd i Argentina, og fortalde korleis selskapet pressar ned satsane for skatt til den argentinske staten. Sjølv om den norske staten er majoritetseigar i Equinor, veit vi lite om kva dei gjer i andre land.
Deretter var det generasjonssamtale om «Livet før og etter norsk olje og gass». Natur og Ungdom ved Isak Brox Krane på 15 år, sa at forhåpentlegvis skal dei unge leve etter norsk olje og gass. Oljeeventyret er blitt eit mareritt for dei som veks opp, dei vil ikkje ha den fossile energien. Håpet er at vi ikkje sitt fast i olja, at det blir muleg å fase ut. Det er eigenleg ein ny måte å tenke på, eit paradimeskifte. Inger Pauline Landsem frå Besteforeldrene framheva skiljet mellom velferd og velstand. Ho fortalde frå oppveksten på bygda før oljealderen, om både samhald og sjølvstende – eit godt samfunn å vekse opp i. Fellesskapsverdiane i samfunnet er blitt utfordra av rikdom. Ingunn Elstad peika på at velferdsstaten var ferdig bygd før Noreg fann olje. Ein velferdsstat inneber omfordeling, der alle har rett til grunnleggande ytingar ved behov. I dag aukar forskjellane dramatisk. Oljeinntektene går i eit av verdas største finansfond – og ein aksjekultur breier seg i høgare politiske kretsar. Isak avslutta med at vi ikkje berre treng bærekraft men la-være-kraft – kraft til å la være å bygge ut olje og gass, å la være å gripe inn og øydelegge naturen.
Kva kan gjerast
Hovudinnlegget ved forskar André Frainer frå NINA handla om kva vi kan gjere for å bremse global oppvarming. Han har bidratt med forsking til FNs klimapanel, og tok for seg tiltaka i rapporten Mitigation of Climate Change.
Det er landene i det globale nord som må handle umiddelbart. Og det betyr, som den første handlingen for oss i Norge, å sørge for at Equinor stopper leting etter ny olje og gass både i utlandet og på norsk sokkel, og fort omstiller sin virksomhet til kun fornybar energi. 30 % av Equinors olje og gass produseres i utlandet, og selskapets årsrapporter fremhever at de ønsker å øke denne andelen i fremtiden. Så norsk olje- og gasspolitikk må ses som en helhet. Ikke bare på norsk jord, men også i utlandet der norsk kapital investeres.
Med gjeldende politikk er vi for øyeblikket på vei til å nå mellom 2 og 3,5 grader Celsius global gjennomsnittstemperatur om 20 til 30 år hvis vi ikke gjør mer. Klimapanelet forteller oss at i denne situasjonen er det ikke lenger mulig med noen tilpasning. Hvis vi ønsker en levelig planet for oss selv, våre barn og de som ennå ikke er født, må vi gjøre alt vi kan for å begrense oppvarmingen til godt under 2 grader Celsius, og så nært 1,5 som mulig. Som dere ser, er det mye arbeid som må gjøres, og ingen tid å miste i meningsløse diskusjoner.
Bare for å illustrere hvordan dette problemet påvirker oss her i dag: de som ble født på 60-tallet, da den norske oljejakten begynte, vil kunne gå av med pensjon og nyte pensjonen i en verden som er 1,5 grader Celsius varmere. De som ble født på 80-tallet, som meg selv, vil sannsynligvis ha problemer med å nå pensjonsalderen hvis ingenting blir gjort. Og hvis vi ikke gjør noe, sier vi bare til generasjoner som ble født på 90-tallet, 2000-tallet og senere, at vi ikke bryr oss om dem. Og det er ikke der jeg vil være. Dette er absolutt ikke hva vi som organiserer dette møtet vil.
Det eneste samfunnet vårt burde gjøre akkurat nå, er å organisere seg for å sikre at alle nødvendige tiltak er på plass for å begrense global oppvarming til under 1,5 °C.
Hvis noen argumenterer for at verden trenger mer olje for å kunne gjennomføre en grønn overgang, er spørsmålet til dem: Hva slags verden vil være igjen når vi har brukt olje og gass som trengs for denne overgangen? For å kunne ha en fremtid der en grønn overgang gir mening, må vi stoppe letingen etter olje og gass nå.
Å bygge nye vindturbiner for å elektrifisere plattformer eller gassanlegg som på Melkøya skader planeten to ganger: den ødelegger naturen og menneskers livsopphold, og bidrar til fortsatt utvinning av olje og gass. Og husk at utslippene knyttet til frakt av olje og gass, helikoptre, installasjon og demontering av plattformer og mye mer ikke påvirkes av denne elektrifiseringen. Elektrifisering av plattformer kan bare anses som «grønt» hvis vi glemmer hva som faktisk produseres på de samme plattformene.
Musikk og dans høyrer med!
Så var ordet fritt, og det kom mange tankevekkande innlegg. Fleire ser nye muligheiter i den nødvendige omstillinga. Det vil bli krevjande, men kan også gi impulsar til eit betre samfunn med meir fellesskap, der pengane har mindre makt. Då det vart spurt om rikspolitikarane vil klare å frigjere seg frå olje og gass, tok fleire til orde for å skape endring gjennom frivillig grasrotaktivisme, der 20. november som første steg.
Det var stort engasjement og god stemning. Undervegs var det dikt og korsang, og møtet slutta med musikk og show og spontan dans framfor scenen.
For en flott oppladning til 20. november og kravet om å slutte med oljeleting og å lage en plan for utfasing slik Klimautvalget tar til ordet for. Takk til Isak for nytt slagord «La-være-kraft» for bærekraft.