Hvor er media?

Med en markedsverdi på over 1000 milliarder kroner er Equinor Norges desidert største og mektigste selskap. Hvordan brukes denne makta? Hvordan framtrer den og hva slags språk ikler den seg, bl.a. på den årlige generalforsamlinga, når den møter motstand? Hvorfor er det nesten ingen journalister som bryr seg om dette?

Undersøkelser viser at Norge er på Saudi-Arabia-nivå i klimabevissthet, med lavest andel av befolkninga som tror at klimaendringene er menneskeskapte – langt under våre naboer svenskene og danskene. Hovedårsaken er opplagt at begge land er ensidige oljeøkonomier. Men kan det også ha noe med norske media å gjøre, måten de informerer om klima og klimapolitikk?

I et innslag i Dagsnytt 18 torsdag 11. mai var dette spørsmålet tatt opp til diskusjon. Som venta blei enhver påstand om medias ansvar blankt avvist av journalistene som var med. Media er jo fulle av klimastoff! – Men for meg var dette rart å sitte og høre på, siden jeg seinest dagen før hadde fått oppleve deres slående mangel på interesse for generalforsamlinga i Equinor og det som foregikk der.

Sjøl var jeg sammen med småaksjonærer fra BKA, som la fram flere forslag om kursendring for selskapet. Natur og Ungdom var der, WWF og Greenpeace. Fra talerstolen kom også sterke meldinger fra urfolk i Argentina som opplever livsmiljøet sitt trua av Equinors fracking-virksomhet. Det interesserte styret og konsernledelsen midt i ryggen, selvfølgelig. I deres ekkokammer er alt i sin skjønneste orden og klimahensyn godt ivaretatt. De grønne aksjonærforslagene fikk i gjennomsnitt 0,35 % av stemmene.

Alt dette var for så vidt som venta. Det som overraska var det nesten totale fraværet av media og en kritisk presse. Generalforsamlinga blir tydeligvis oppfatta som et årlig gjesp som ingen trenger å bry seg med, selv med så mye penger og makt til stede, og selv om det finnes en historie der ikke bare natur og klima, men store økonomiske verdier kunne vært spart om styret hadde forstått å lytte til kritikken.

For ikke å snakke om statens representant, som passivt, ukritisk og uten unntak har latt seg styre av Equinor-styret og ikke løfta en finger for å la andre samfunnsinteresser bli hørt. Det gjaldt bl.a. saken om tjæresand-virksomheta i Canada, der ikke bare miljø- og menneskerettsorganisasjoner, men etter hvert også mange politikere uttalte seg kritisk – helt til 2016, da selskapet endelig tok til vettet og solgte seg ut (med over 4 milliarder i tap).

Så kanskje media burde gå i seg sjøl likevel? Det holder ikke å skrive om Klimapanelets advarsler og rapportere fra tørke i Spania. Skal vi ha en god og levende offentlighet der klimautfordringene blir reelle for oss, som noe vi må ta stilling til, så må vi ta saken hjem og sette søkelyset på vår eget petroleumsindustrielle kompleks og den enorme makt dette representerer. Utenfor Equinors hovedkontor hadde det samla seg en stor og fargerik gruppe mennesker i en verdig protest mot det som foregikk innafor. Men hva hjelper dét – når ingen gidder å ta så mye som et bilde og formidle videre til det norske folk? Hvordan skal folk da kunne vite at det som våre mektigste menn og kvinner driver med, kan være både kontroversielt og tvilsomt?

Foto: Ola Dimmen