Tekstiler for framtida

EU-kommisjonen har lagt fram en strategi for å gjøre tekstiler mer miljøvennlige, gi lengre holdbarhet, og redusere bruken av miljøgifter. I sin høringsuttalelse legger Besteforeldrenes klimaaksjon vekt på at dette må være en del av en strategi mot overforbruk og sløseri, der naturbaserte tekstiler må overta for syntetiske og plastbaserte.

Miljødirektoratet: EU vil gjøre tekstiler mer bærekraftige

Høringsuttalelse fra Besteforeldrenes klimaaksjon

EU- programmet inneholder gode innspill. Særlig gjelder dette siktet mot produksjon av tekstiler og fottøy av bedre kvalitet og som gir mulighet for reparasjon. Endring i design kombinert med tiltak for å fremme sirkulærøkonomi er nødvendige redskaper for å motvirke bruk- og kast-økonomien. Dette innebærer også stopp for bransjens kasting av usolgte/returnerte tekstiler (det bør forbys i Norge), sammen med utvidet produsentansvar.

BKA har følgende innspill:

1. Tiltak mot overforbruk. En langsiktig politikk.

Som førsteprioritet bør det stimuleres til å redusere klesindustriens totalproduksjon av nye tekstiler.

Tilpasset alderstrinn bør det i grunnskolens læreplaner legges føringer for praktisk undervisning i reparasjon og behandling av tøy og sko. Teoretisk undervisning bør legges inn om ulike typer tekstiler og produksjonsmetoder. Miljøavtrykk må være i fokus.

I videregående og høyere utdanning bør det legges til rette for utdanningsløp innen reparasjons- yrker, som for eksempel søm, skredderfag og skomakerfag.

Det må bli billigere å reparere klær og sko. Myndighetene bør gi økonomiske incentiver, slik at det lønner seg å oppsøke sy-verksted og skomaker fremfor å kjøpe nytt. I dag er det billigere å kjøpe nytt.

Lignende prisreguleringer er nødvendig også i second-hand og utleiebransjen.

Revidere skattesystemet slik at en oppnår fordeler ved å vedlikeholde, reparere og gjenbruke fremfor bruk og kast.

Legge til rette for flere dele-, utleie- og utlånsordninger for fritidstekstiler, slik DNT har begynt med.

2. Syntetiske tekstiler

Ifølge Parisavtalen, Klimapanelet og øvrige bærekraftmål, skal forbruk av fossilt materiale sterkt reduseres. Syntetiske fibre er slikt materiale. Dette problemområdet bør speiles mer i tiltakspakken.

Det er bekymringsfullt at EU-strategien ikke legger tydelige føringer for forholdet mellom produksjonsmengden av syntetiske og naturbaserte tekstiler. Produksjonsandelen av syntetiske tekstiler bør reduseres til fordel for andelen naturbaserte.

Syntetiske stoffer bør prises høyere enn naturfibre, for å dreie forbruket. I dag er de syntetiske billigst.

Mikroplastproblemet bør integreres tydeligere i programmet. Tiltak som mikrofilter i vaskemaskiner, som nevnes i strategien, er nødvendig. Men det har mange praktiske utfordringer. I beste fall bidrar et slikt tiltak til forbedring, i verste fall kan det bli en grønnvasking av problemet. Dessuten må en ikke glemme mikroplasten som avsettes i luft og miljø.

3. Naturfibre

EU- strategien setter sin lit til fremtidige oppfinnelser av mer miljøvennlige tekstiler. Vi har ikke tid til å vente, derfor må vi være føre-var og utvikle de alternative fibre vi har i dag.

Ull er nok det fiber som er mest bærekraftig i dag. Derfor bør tilbudet på ulltekstiler bli bedre. Lokale tekstilprodusenter i Norge må stimuleres til økt produksjon av ulltekstiler.

Syntetisk værbestandig yttertøy er bra når det er uvær, men bruken bør begrenses til dette. Derfor trenger vi et mye bedre utvalg av uteklær av solide naturfibre, både av bomull og ull.

Det bør stimuleres til økt produksjon av behagelig og trendy treningstøy i ull, også til innebruk. Syntetisk treningstøy lukter lett og vaskes ofte etter hver bruk. Ulltekstiler kan redusere behovet for vask betraktelig.

Prisen på barnetøy av ull av god kvalitet bør bli billigere.

Norske saue- bønder bør stimuleres til høyere utnyttelse av ullen.

4. Bærekraftmerking og miljøsertifisering

De store kleskjedene har i mange år selvproklamert sine grønne påstander. Likevel har verdens forurensing nådd tålegrensen, og klessalget har gått rett i været. Så lenge motebransjen sitter fast i en markedsøkonomisk tankegang om at salget må opp, vil bransjens grønne tiltak fungere mest som grønnvasking. Dette er nok kjernen i problemet, og må adresseres.

Dessuten må ikke motebransjen lenger få definere sine egne bærekraftpåstander.

Angående sertifiseringssystemer:

Dagens jungel av grønne bærekraftmerker og sertifiseringsmerker er ufullstendig og forvirrende. De må gjøres lettforståelige og mer standardisert.

Konsekvensanalyser når det gjelder miljø- og klimaavtrykk for tekstiler må inkludere hele livssyklusen til tekstilet: fra dyrking/ råoljeutvinning, gjennom produksjonsprosess, bruksfase, mulighet for resirkulering og t.o.m. avhendingsfasen (mulighet for gjenvinning/ nedbrytingsgrad/ forbrenning).

For bærekraftvurdering i bruksfasen må det inkluderes: graden av lettstelthet, vaskebehov, slitestyrke (kvalitet), reparasjons/endringsmulighet og mikroplastavsetting. Det har stor betydning om produktet er designet for mange års flittig bruk og reparering, eller til bruk/kast. Derfor bør verdien for miljøavtrykk i prinsippet deles på det antall ganger tekstilet blir brukt/gjenbrukt.

Metoder for bærekraftmålinger: Myndighetene må stille strenge krav og sørge for kvalitetssikring av målingsmetoder brukt av uavhengige sertifiseringsorganisasjoner, med gode kontrollrutiner og et helhetlig syn. Utregningene og datagrunnlaget må være transparente og etterprøvbare.

5. Menneskerettigheter

Fabrikkarbeidernes interesser virker å være vel ivaretatt i EU- strategien. Imidlertid er det mer diffust om levekårene til fattige fiberbønder som har opplevd sterk nedgang i etterspørselen etter sine produkter, blir ivaretatt.

Hvis til og med våre (i utgangspunktet velmente) klimatiltak fører til brudd på menneskerettigheter og økende ulikheter, gjør vi vondt verre. Derfor bør det sikres at bønder som rammes får oppreising for eventuell urett som er begått, og tilbud om inkludering i offentlige utviklingsprogrammer. Tekstilindustrien og klesbransjen bør oppfordres til å være bidragsytere. Slike tiltak bør være en del av tekstilprogrammet.

Konklusjon

Vi mener at reduksjon i totalproduksjon/ salget av nye produkter er det mest sentrale i tekstilprogrammet. Mislykkes vi på dette punktet, vil mange av de andre tiltakene stå i fare for å bli grønnvasking av et fortsatt overforbruk.

Fossilbaserte klær vil nok i lang tid være en del av tekstilbildet. Men tanken på at kommende generasjoner kan bli henvist til en garderobe som primært består av plastbaserte tekstiler, er skremmende.

Miljøsertifisering og produktpass er viktig veiledning for oss kunder og for tekstilbransjen, men bare hvis de er sammenlignbare, enkle å forstå og til å stole på.

Vi håper på at det vil bli lettere å være en klimabevisst klesbruker i årene som kommer. Lykke til i det videre arbeidet!

Med vennlig hilsen
Karin Lovise Skjerdal, på vegne av Besteforeldrenes klimaaksjon