– Jeg er i det store møterommet i bygg E på Blue Zone i Glasgow. Her foregår «People’s Plenary«. Stemningen er elektrisk, forteller Andrew Kroglund. – Sterke ord slynges ut fra podiet: Kolonialisme, rike lands grådighet, patriarkatet og alt annet undertrykkende får sitt pass påskrevet. Skulle nesten tro det var landsmøte i Rødt eller SV!
Forskjellen fra vårt eget samfunn er selvsagt at mange av dem som nå tar ordet lever i samfunn som allerede føler klimaendringer på kroppen. De bor der prosessen nå melder seg, med full styrke.
FN-systemet er organisert slik at alle større interessegrupper med legitime behov for å delta i prosesser som angår deres egne liv, får representasjon. Vi snakker om urfolksgrupper, kvinner og ungdom, fagforeninger, vitenskapsfolk, religiøse, funksjonshemmede osv.
Nå tar det virkelig av – når flere urfolkrepresentanter tar ordet, og fyrer løs på sitt hjemland, Canada, som har fratatt dem deres opprinnelige territorier. Hun roper ut sine nei til karbonmarkeder, tapet av land, ekstraktive industrier, det være seg olje- og gass eller gruveselskap, blir bedt om å dra dit pepperen gror.
Det er en opprørsk ånd nå på COP26. Sivilsamfunnsaktører er sinte og oppgitte over at det ikke går fort nok fremover. Og at olje- og gasselskaper fortsatt ikke får kniven på strupen.
Climate Action Network-representanten kommer fra Sør-Afrika, og fyrer løs med kjente frihetskamprop fra perioden da landet frigjorde seg fra apartheid. Det er sterke saker. En representant fra India fra klimarettferdighets-gruppen, hevder fra talestolen at klimaendringer er folkemord verre enn Hitlers holocaust. Her er heldigvis applausen ganske tam.
Afrikanske organisasjoner kommer opp og krever at rike land betaler for det de har gjort, nemlig å forurense atmosfæren med klimagasser. De fattigste er mest utsatt. Og det interessante er at nå blir Norge nevnt ved navn, når det kreves at Australia, Kanada, USA, EU, og Norge, nå må vise ansvar og betale sin andel av den skaden de har påført andre.
Omkvedet fra alle som tar ordet er at de føler seg stengt ute fra prosessen. Og det er enkelt å forstå, når vi nå vet at slutteksten her fra Glasgow er under angrep. Gode forsetter, som også Norge har spilt inn, om at kull skal fases ut og at subsidier til olje- og gassproduksjon skal opphøre, lever en usikker tilværelse, og blir utvannet. Saudi-Arabia setter seg mot, og klimatoppmøtene er laget slik at det skal være konsensen rundt alle slike dokumenter. Derfor blir alltid sluttdokument svakere enn hva sivilsamfunnene ønsker seg.
Men det er også noen positive nyheter, som at Kina og USA har signert en avtale seg imellom, der de sier at de opprettholder målet om å holde temperaturøkningen under to grader, og med mål om å komme ned mot 1,5 grader. Det er viktig, fordi Kina og USA er de suverent største utslippslandene. De har også blitt enige om at målene skal oppdateres hvert 5. år. Tidligere var det bare hvert 10- år. Dette er potensielt avgjørende, ettersom Paris-avtalen legger opp til at nye mål som meldes inn skal være mer ambisiøse enn foregående mål. Det mange nå arbeider for er at en skal ha bedre målinger på årlige basis.
Nå bryter det ut spontane protessynging i salen. Folk reiser seg og svinger armene høyt i været. På tide å bli med!