« – Jammen, det var jo han som begynte …» – Alle kjenner den typen, ler Finn Bjørnar Lund, pensjonert psykolog og veteran i Besteforeldrenes klimaaksjon. Nylig skrev han et avisinnlegg der han tok for seg Ola Borten Moe, som mener problemet ligger i Kina og ikke Norge. En typisk uskikkelig gutt som skylder på andre, mener Finn Bjørnar.
FrP-metoden
FrP og mange andre har drevet med disse barnslighetene lenge: Peke på at andre enn Norge bør redusere sine utslipp først, Kina og Polen og Russland, osv. Hva vi gjør i lille Norge, betyr lite og ingenting.
I Politisk kvarter på NRK 10.08 fikk vi høre Senterpartiets nestleder i samme stil, kommentere situasjonen etter framlegging av den nye alarmerende rapporten fra FNs klimapanel. Verden blir ikke et bedre sted gjennom et mesterskap i nasjonal sjølpining, mente han. Norge kan ikke bare drive å skjerpe våre egne klimamål – uten å se på hva som skjer i Kina. Vi må ta tak i de store utslippslanda først, osv.
Det er rart å høre på. Selvfølgelig slipper Kina ut mye mer CO2 enn Norge, det er jo halvannen milliard mennesker der! Men det som betyr noe, er utslipp per capita – og der ligger Norge fortsatt høyere enn både Kina og Polen. Til tross for begge lands uomtvistelige storforbruk av kull, til tross for at rike land som Norge har lagt mye av sin vareproduksjon til land som Kina, og til tross for at viktige deler av vårt klimafotavtrykk – som for eksempel nordmenns ekstreme flyreising – ikke gjenspeiles i de nasjonale klimaregnskapene.
Borten Moes argumentasjon svekker Norges eget ansvar for å gjøre noe. Det er også det som er hensikten, naturligvis. Men Norge har i likhet med alle verdens land skrevet under på Paris-avtalen. Hovedprinsippet i avtalen er at den forplikter alle land til å bidra med stadig økende innsats. Den erkjenner at landene er ulikt stilt når det gjelder utslipp og kapasitet til å handle. Men ingen land kan unndra seg sitt ansvar ved å peke på andre, og de kan heller ikke redde klimaet alene.
Det å skylde på andre er noe barn gjør. Dette er fordi barns kognitive og moralske utvikling hindrer dem i å forstå viktigheten av å ta ansvar for sine handlinger. Dermed vil de heller velge å unngå straff når de vet at de har gjort noe de ikke burde. Dessverre fortsetter mange umodne voksne å oppføre seg på denne måten i forskjellige situasjoner. Dette sitter dypt i oss. Men det er ikke en effektiv strategi. Tvert imot forsterker det vanskelighetene. Verden kommer ikke videre med klimaproblemene uten at alle tar ansvar og bidrar, ikke minst et lite, steinrikt, utslippstungt land som Norge.
Om Norge var en by i Kina, med den rikeste delen av folket og høyere utslipp en resten av landet, enda vi var sjølvforsynt med vannkraft – ville det da være akseptabelt at vi ikke ville kutte våre utslipp fordi byen Norge er så liten sammenligna med resten av Kina?
Vi er en katastrofe for miljøet!
Selv om vi ofte klager, så har vi skandinaver alt. Vi er verdt å feire for alt vi får til. Men det er et problem. Vi er en økologisk katastrofe.
De nordiske landene har noen av de høyeste nivåene av ressursbruk og CO₂-utslipp i verden. Økologer sier at et bærekraftig ressursbruk er omtrent 7 tonn materielle ting per person og år. Skandinaver bruker i gjennomsnitt mer enn 32 tonn per år. Det er fire og en halv ganger over det bærekraftige nivået.
Ja, vi genererer mer fornybar energi enn de fleste land, men disse gevinstene blir utslettet av karbonintensiv import. Dette er grunnen til at de nordiske landene faller helt til bunns i Sustainable Development Index. Sverige, for eksempel, har falt fra de sju beste til nummer 143. Norge ligger som nummer 158!
Hvis alle i verden spiste som skandinaver, ville vi trenge nesten fem jordkloder.
Denne typen overforbruk driver en global krise med ødeleggelse av habitater, utryddelse av arter og klimaendringer. Du vil ikke se mye bevis på dette i Norge, men det er fordi, som med de fleste rike nasjoner, har hoveddelen av vår økologiske innvirkning blitt outsourcet til det globale sør. Det er der mesteparten av ressursuttaket skjer, og der global oppvarming biter hardest.
Vi må redusere forbruket dramatisk hvis vi skal stå som et fyrtårn for resten av verden i det 21. århundre.
Den gode nyheten er at de høye velferdsnivåene ikke krever høyt forbruk. Italienerne lever lengre liv med halvparten av ressursbruken. Tyskland har høyere utdanningsnivå med 30 prosent mindre ressursbruk.
Selvfølgelig krever vinterklima litt flere materialer, men det er fortsatt mye rom for forbedring.
En nylig studie av et team av miljøforskere legger en detaljert plan for hvordan nordiske land kan kutte sitt materielle fotavtrykk med nesten 70 prosent: nedskalering av fossilt brensel, overgang til plantebaserte dietter, renovering av gamle bygninger i stedet for å bygge nye, kreve at forbrukerprodukter skal vare lenger og repareres, og forbedre offentlig transport.
Alt dette kan oppnås mens man forbedrer menneskelig velferd og fremmer den opprinnelige sosialdemokratiske modellen.
Det første trinnet er å forlate BNP som et mål for fremgang, slik New Zealands statsminister Jacinda Ardern nylig lovet å gjøre- og heller fokusere på menneskelig velvære og økologi.
En ny artikkel signert av mer enn 11 000 forskere hevder at nasjoner med høy inntekt må gå over til økonomiske ettervekst modeller hvis vi skal ha noen sjanse til å forhindre nedbrytning av klimaet.
Nordiske land kan lede denne overgangen. Eller vi kan fortsette å være blant verdens verste økologiske lovbrytere. Det er opp til oss.
Jan Bjørke, Hornsjø Fjellhotell, Øyer
Hvor finnes Sustainable Development Index som viser Norge på 158 plass som det hevdes av
Jan Bjørke? Den som kommer opp på et søk viser at Norge er på 7 plass av FN’s land.
Helt enig med Finn Bjørnar. Men ansvaret blir enda klarere hvis vi ser på det totale CO2-utslippet fra førindustriell tid og deler det på folketallet. Som ventet er dette tallet størst for USA. Sett i forhold til Kina, er verdiene: USA: 8; UK: 7,4; Norge: 3 og India 0,24.
Godt argumentert, Finn Bjørnar. Man slutter aldri å forundre seg over politikere som man faktisk forventer burde ha tilegnet seg større klimainnsikt. Men Ola Borten Moe har i sin rolle som helfrelst oljepolitiker samlet på seg så pass mange prikker på sitt «klimabevis» at han strengt tatt burde vært fratatt det (om enn mot bedre vitende!?). Bare for å ta med en proporsjon når han bruker Kina som alibi. Bare i Beijing provinsen (16 distrikter) bor det ca. 23 millioner, eller nesten hele Nordens befolkning. Det leder meg forresten på den tanken at jeg ikke har hørt en eneste politiker som har tatt opp idéen om en nordisk «klimaunion»(?).