Lars Gunnar Lingås hadde tenkt på det lenge – da han endelig somla seg til å bli medlem av BKA. Den tidligere generalsekretæren i Human-Etisk Forbund mener det er viktig å bekjempe ordgyteriet i miljødebatten. «Det er en forbannelse at gode begreper som ‘bærekraftig’ blir forvandlet nesten til sin motsats», sier han.
Om seg selv fortalte Lars Gunnar Lingås at han har tre barnebarn og seks bonusbarnebarn i alderen 8-25 år. Han er dosent emeritus i profesjonsetikk ved det som nå heter Universitetet i Sørøst-Norge. – Jeg gikk av med pensjon for fire år siden og nærmer meg 74 år, men brukes fortsatt som gjesteforeleser.
– Jeg bruker også noe tid på å revidere egne lærebøker. Jeg er med å arrangere en Filosofisk kafe her i Holmestrand der jeg bor, og mange av møtene har handlet om våre utfordringer med klimakrisen. Og jeg tilbyr filosofisk veiledning.
– I 2019 ble jeg valgt inn i kommunestyret (for Rødt), og jeg har så langt markert en del tydelige standpunkter blant annet i saken om avfallsdeponiet på Langøya. Jeg blir vel et «politisk dyr» til jeg stuper, og fyller rollen som aksjonist kanskje bedre enn rollen som bestefar.
– Mange vil kanskje lure på hvorfor du først nå er blitt medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon?
– Det er mest sommel, men jeg har gode venner som har vært med lenge. Så det har ikke handlet om manglende sans for aksjonen! Ellers tror jeg dette er den 19. organisasjonen jeg blir medlem av, og de arbeider alle for en god sak! Jeg fikk et puff bak nå når aksjonen måtte oppfylle et krav til medlemstall for å få støtte.
– Som tidligere generalsekretær, hvorfor tror du Human-Etisk Forbund er mer forsiktig enn Kirka når det gjelder å ta et tydelig klimapolitisk standpunkt?
– Det er jo hyggelig at Kirka har rustet opp sitt sosialetiske engasjement! Jeg husker at jeg som 15-åring brukte min religionsfrihet og meldte meg ut av kirka fordi en av biskopene forsvarte lagring av atomvåpen på norsk jord!
– Jeg tror livsynshumanister jevnt over er svært klimapolitisk bevisste og engasjerte, kanskje mer i andre organisasjoner enn HEF selv.
– Men HEF tildelte i 2013 ham jeg kaller Norges klokeste klimapolitiske hode, Dag O. Hessen, humanistprisen. Økosofiens far, Arne Næss, ble også meget verdsatt i forbundet. Naturvern og klimautfordringer inngår i konfirmasjonsundervisningen ved Humanistisk konfirmasjon. Jeg selv utga i fjor boka «Undring – en bestefars brev til konfirmanten» og der er selvsagt klimautfordringene tematisk med. Den boka er for øvrig skrevet for både kristne og humanistiske konfirmanter.
– Hvilke tanker gjør du deg om begrepet «det grønne skiftet»?
– Det er en forbannelse at gode ord og begreper som «det grønne skiftet» og «bærekraftig» blir misbrukt og forvandlet nesten til sin motsats i en herskende neoliberalistisk diskurs. Vi ser så utrolig mye hykleri blant makthaverne også her til lands når «bærekraftig» plutselig blir et honnørord for stor lønnsomhet og profitt og ikke for økologisk langsiktig forsvarlighet. Likedan når «grønt skifte» handler om hvor lenge man kan utsette fossilenergiens avvikling eller hvor i verden man kan få kjøpt avlat for å slippe å gjøre noe selv. Det siste går under det vakre navnet «klimakvoter».
– Vi må erkjenne at virkningsfulle tiltak vil påvirke vår hverdag radikalt, både sosialt og økonomisk. Vi må selvsagt sortere søppel, men individuell prektighet løser ikke utfordringene våre. Grunnleggende sett handler de om at vi må legge om all produksjon av varer og tjenester til å tjene fellesskapet, inkludert våre etterkommere, og ikke tjene veksten for vekstens skyld. Rettferdig fordeling må erstatte kapitalistisk grådighet. Solidaritet må erstatte «det konkurrerende individ». Samhandling med naturen må erstatte rovdrift og utrydding.
– Det haster! Som Hessen sier: verden står faktisk på et vippepunkt. Handling må følge ord, ellers er politisk retorikk om «grønt skifte» bare svikefullt ordgyteri!