Særinteresser under press

Skjermbilde aper
Illustrasjon ved Ola Dimmen

Hva gjør vi når vi blir konfrontert med ubehagelige sannheter, som ikke passer vår sjølforståelse og egeninteresse? Vi stritter imot og holder fast på status quo så langt det er mulig, viser den amerikanske historikeren Barbara Freese i en ny bok. Den handler om dem som har forsvart det meste, fra slavehandel til klimaforurensing. Med skjønnmaling, og om nødvendig med løgn og bedrag.

Tvil er vårt produkt
Tobakksindustrien er det klassiske eksempel. I flere tiår benektet, fordreide og bagatelliserte den helsefarene ved røyking. Selskapenes interesser fikk veie mer enn millioner av menneskeliv, og de brukte sine økonomiske muskler til å kjøpe falske vitnesbyrd fra forskere som bidro til at enda flere mista liv og helse. Masseproduksjon av fornekting, kaller Barbara Freese det. En kampanje som begynte med å stille meningsløst strenge beviskrav for at røyking fører til kreft, og som etter hvert som dokumentasjon ble overveldende, la seg over på sin beryktede linje med å så tvil om sannheten. «Tvil er vårt produkt», som det ganske kynisk ble sagt i et av tobakksindustriens strateginotater. En velkjent strategi som vi finner igjen hos dagens klimafornektere: Det gjelder å skape usikkerhet og forvirring!

Blind for realiteter
Det mest fascinerende kapitlet i boka er det som handler om slavehandelen. Det var en av de store britiske «industriene» på 16- og 1700-tallet, fullt akseptert og respektert – til den humanitære kritikken begynte å sette systemet under press. Barbara Freese forteller om en omfattende motkampanje som tok form, og argumenterte for at slaveri var fullt forenlig med nasjonens selvbilde som kristen, human og opplyst. Normer som gjelder for oss, i vårt land, kan ikke gjøres gjeldende for «de andre», for slavene, som knapt kan regnes som mennesker. I virkeligheten var slavehandelen en hjelp til de stakkars svarte. De hadde det mye verre der de kom fra, de satte pris på å bli kjøpt og solgt, og hadde uansett ikke forutsetninger for å nyte den frihet vi europeere setter så høgt.

Slaveri-motstanderen William Wilberforce så det hele som en illustrasjon og bevis på hvor langt mennesker kan gå når det dreier seg om forsvar for egeninteresser. Det var en plikt å være på vakt mot alt som kom fra slaveindustrien og dens lobbyister, sa han i en berømt tale til Parlamentet. «Interessepolitikk kan gjøre oss fullstendig blinde for realitetene.»

Fake news!
Slaverilobbyen og dens forvrenging av virkeligheta er ikke et enestående fenomen når den etablerte orden trues. Siste del av boka er viet en kampanje som overgår det meste i sitt forsøk på å motarbeide og stoppe framskrittet: den amerikanske klimafornekter-industrien og dens allianse med høyreorienterte fanatikere og religiøse ideologer som etter hvert har erobra det republikanske partiet og gitt landet en ledelse som gjør alt som står i sin makt for å sabotere den ansvarlige klimapolitikk verden så sårt trenger.

Virkemidlene er mangfoldige, fra rein faktafornekting og manipulasjon til bagatellisering av konsekvenser og hets og mistenkeliggjøring av forskere. Bak det hele står mektige økonomiske interesser, som mange er avhengige av og noen lar seg kjøpe av, mot bedre vitende.

For å løse klimaproblemet er vi avhengige av felles innsats, mellom land og i det enkelte land. Ved å gå historisk til verks viser Barbara Freese hvordan kortsiktige og nærsynte hensyn ofte har fått lov å stå i veien. Det dreier seg ikke bare om økonomi og arbeidsplasser, men om tilhørighet. Stammetilhøringhet, kaller Freese det. I stedet for å endre oss tyr vi til rasjonalisering og forsvar for det bestående. Som leser lurer man på hva hun ville sagt hvis hun flytta blikket mot Norge og den orwellske dobbelttenkinga som er så typisk for mange norske politikere – og mange vanlige nordmenn: Vi ønsker å bidra til å løse klimakrisa, som vi tar på alvor. Men så vil vi også satse på olja og holde fast på pengerikdommen den har gitt landet vårt! Det er selvfølgelig langt fra trumpsk faktafornekting, men spørsmålet er fortsatt: Hvor lenge skal vi la det petroleumsindustrielle kompleks dominere og styre vår måte å tenke på? Når skal vi slutte å skjønnmale og grønnvaske, og begynne å handle så det monner?

Barbara Freese: Industrial-Strength Denial. Eight stories of corporations defending the indefensible, from slave trade to climate change. University of California Press, 2020.

Bokomtale ved Halfdan Wiik

!Vær den første til å kommentere

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*