• EMNER:
  • PUBLISERT:
    torsdag 11. jun 2020
  • AV:
    Redaksjonen

Jorda vi hadde arva …

og eter oss 4

Hei Besteforeldrenes klimaaksjon! – skriver Erling Amble. Han er arkitekt og nå pensjonist på heltid. Våren 1969 var han med på å sette opp en utstilling på Universitetsplassen i Oslo. Senere var den på turné rundt til flere andre byer, før den ble knust av en hissig høststorm i Haugesund. Utstillingen het «og etter oss …», og nå, femti år senere, har Erling laget en digital versjon han gjerne vil dele med oss.

– Jeg har i alle år hatt liggende et A5-hefte med gjengivelse av utstillingens plansjer. Etter at jeg gikk i gang med å utvikle en egen hjemmeside for et drøyt år siden, har jeg tenkt på at dette materialet fortjener å bli gjort kjent også for dem som lever i dag. Selv om miljøkampen i dag har fått en del nye aspekter, tror jeg man kan si at utstillingen er uhyggelig aktuell. Jeg har nå sørget for å digitalisere materialet, så alle kan få sett det: OG ETTER OSS … 

Lars Saabye Christensen gir i sin roman «Beatles» fra 1984 en levende skildring av sitt møte med utstillingen:
«På Universitetsplassen stansa vi. Noen hadde slått opp et digert telt der og det var ikke speidere. Vi kikka nærmere. Det var tjukt av folk. En enkel lyd låste seg fast i øret som et oppspida hjerte, hamra og sto i ett sett. Det var telleapparatet ved inngangen. For hvert slag tikka et tall videre. Med lysende bokstaver stod det: Jordens befolkning har økt med 100054 mennesker siden kl. 9.00 i dag. Mens vi leste, hadde det blitt 43 flere. Vi så på hverandre. Jøss. Vi gikk inn i teltet. Det var svære fotografier på alle veggene, om forurensning,befolkningseksplosjon, biler, motorveier, fabrikker og kaffeplantasjer. Vi gikk tause og myste, det var ikke særlig oppmuntrende. Vi levde på en tidsinnstilt bombe. Vi levde i en kloakk. Vi dreit i vår egen mat. Vi gravde våre egne graver. Den jorda vi hadde arva og som vi skulle være så sabla takknemlige for var bare en skitten tennisball, slått ut av spill i første sett. Det var nye bilder til mitt mørkerom, til mitt redselskabinett. Fotografiene brant en sterkere pessimisme inni øya mine enn den optimistiske teksten prøvde å si. Det stod at vi kunne gjøre noe med situasjonen, med krisa. Det hele var et politisk spørsmål, et spørsmål om økonomi, fordeling, makt, profitt, om solidaritet. Hele tida hørte jeg hamringen fra telleapparatet, nye hjerteslag hvert sekund, flere ganger i sekundet, som blei lagt til klodens skrikende kor.»

1kommentar

  1. Torgeir Havik | 12/06/2020

    Også Trondheim hadde besøk av utstillingen som stod plassert ved Verdensteateret/filmteateret – og med guide Eivind Kvaale. Også han arkitekt. Fint å se din nye versjon.
    Jeg har for øvrig også tatt vare på heftet fra den gamle utstillingen fra 1969.
    Torgeir Havik

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*