Ketil Lunds partsforklaring

Ketil Lund representerer Besteforeldrenes klimaaksjon ved ankesaken. Han var dommer i høyesterett i 19 år. Han ledet granskingen av de hemmelige tjenestene i den såkalte Lund-kommisjonen, og var advokat for Naturvernforbundet i Alta-saken på slutten av 70-tallet og starten på 80-tallet. Les hans forklaring her, slik den ble lagt fram for Borgarting lagmannsrett 6. november.

---

Besteforeldrene støtter partene og deres syn på nødvendigheten av å engasjere domstolene i den dramatiske situasjon vi står i for vårt fremtidige livsgrunnlag. Vårt formål er å bekjempe klimaendringer til beste for våre barnebarn som ikke bare mangler stemmerett, men også, inntil mirakelet Greta Thunberg gjorde sitt inntog på klimaarenaen, også manglet stemme i denne for deres fremtid helt avgjørende situasjon.

Vi har levet opp i et Norge karakterisert av gjenoppbygging og relativ smalhans, av jevn velstandsvekst i nøysomhet og flid frem til oljealderens store fremrykning, deretter i en eventyrlig økende velstand, i stadig større grad på bekostning av naturmangfold og livsgrunnlag.

Vår generasjon har et hovedansvar for denne utviklingen, men mange av oss er, kanskje ikke minst fordi vi vokste opp i et annet Norge, mindre forblindet av vår umåtelige rikdom enn den nåværende styrende klasse, i hvert fall føler vi et påtrengende ansvar for hva vi som norske borgere har medvirket til, ikke bare, ikke engang først og fremst, for våre egne etterkommere, men for alle verdens underprivilegerte, for urfolk i Arktis og øysamfunn, som vil fortsette å rammes hardest av verdens fundamentale urettferdighet, en urettferdighet vi i Norge har høstet alle fordeler av, og som vi med dikterens ord «tåler så inderlig vel».

Blant fagkyndige er det ingen uenighet om at vi står i en uhyre dramatisk situasjon som etter alt å dømme vil medføre klimaendringer med fatale konsekvenser, vi erfarer allerede de skremmende forløperne som vi vet uansett vil bli langt verre. Norge har vært en ikke ubetydelig bidragsyter til dette. Da er det er nærmest uhyggelig illustrerende for vår holdning i klimapolitikken at nasjonens nye storskalajakt på fossile ressurser nettopp foregår i arktiske områder som allerede er de langt hardest rammete av klimaendringene – i september i år var sjøisen i Arktis redusert med 40 prosent i forhold til gjennomsnittet i 1980-2010. Smeltingen bekymrer ikke statsministeren nevneverdig. Tvert imot. Ja, hvordan skal vi unngår å fortviles når hun, etter å ha nevnt at klimavirkningene må møtes med kunnskap og ansvarlighet, først og fremst understreker de svære muligheter disse åpner:

«Smeltende polis, sier hun, åpner for økt skipstrafikk langs Nordøstpassasjen mellom Europa og Asia. De antatt store olje- og gass forekomstene i Barentshavet kan bidra til å møte verdens økende energibehov. (Forord til NordklodenNorges statusrapport om arktis 2014)

At det først og fremst er vårt eget umettelige behov for rikdom som har stått i fokus for denne ekspansjonen, ble understreket av tidligere olje- og energiminister Tord Lien:

«Ved å starte petroleumsaktivitet i Barentshavet sør-øst når vi en milepæl i norsk petroleumsvirksomhet. For første gang siden 1994 skal vi utforske et helt nytt område på norsk sokkel. Det vil gi unike muligheter for verdiskaping vekst og arbeidsplasser, særlig for Nord-Norge.» (Kunngjøring av åpning av 23 kons.runde)

I denne situasjonen hvor vår umåtelige rikdom altså ikke er umåtelig nok, hvor Barentshavet skal tappes for fossile ressurser i mange tiår-fremover, og våre politikerne, som styrer på vegne av en av verdens mest klimaskeptiske befolkninger, i realiteten er døve for motforestillinger, ser vi grunnlovens § 112 som en siste skanse, en menneskerettsbestemmelse som nettopp skal beskytte oss mot politikernes uegnethet, ikke minst under den timelige politikkens frykt for neste valg, til å gjøre det helt nødvendige sitt, for å unngå den globale katastrofen som vi ser utfolde seg.

Som andre MR bestemmelser i Grunnloven er den basert på erkjennelsen av at den politiske makt som tilligger et flertall, for så vidt gjelder grunnleggende rettigheter og friheter, må kunne tøyles også på annen måte enn av velgernes eventuelle misnøye, og derfor grunnlovfestes. Dette er en kjerne i et funksjonelt rettsstatlig demokrati. Regjeringens standpunkt i denne saken demonstrerer godt grunnlaget for menneskerettslige grunnlovsbeslutninger, at det for dagens og fremtidens politikere, som for alle oss andre, er stor avstand mellom riktige og nødvendige prinsipielle standpunkter og hvordan vi makter eller ønsker å etterleve dem i dagens virkelighet.

Det er egentlig, syns jeg, besynderlig at vi nå skal få nok en rettsomgang med diskusjon om karakteren av § 112, om den er en bestemmelse som etablerer rettigheter eller om den bare gir en anvisning til staten om å iverksette egnete tiltak til vern om miljøet, og at vi må avfinne oss med de tiltak som treffes.  Det betyr i så fall at Stortinget ville kaste oss blår i øynene i selve grunnlovens tekst ved å presisere tre ganger i første og annet ledd at vi har rettigheter, for dernest i tredje ledd å eliminere rettighetene ved pålegget om å treffe tiltak. Og dette, altså at teksten ikke er alvorlig ment, skal i så fall være skjedd i 2014 da absolutt alle i Stortinget var klar over forskjellen mellom grunnlovsbaserte rettigheter og anvisninger til myndighetene uten korresponderende rettigheter, som det er flere ganske annerledes formulerte bestemmelser om i menneskerettskapittelet.

Grunnloven § 112 søker, via forløperen § 110b, sin opprinnelse i Gro Harlem Brundtlands anbefaling til nasjonene i FN- rapporten Vår felles framtid fra 1988 om å gjøre prinsippet om en bærekraftig utvikling rettslig forpliktende, en anbefaling som ble fulgt opp i FNs klimakonvensjon fra 1992. Den er helt selvfølgelig plassert i grunnlovens kapittel om MR fordi den beskytter selve vårt livsgrunnlag og derfor ses som en grunnleggende menneskerett. Til beste for nåværende og fremtidige generasjoner etablerer den rettigheter for enhver, formulert med utgangspunkt i prinsippet om bærekraftig utvikling med tilknyttede elementer, ikke minst det innlysende føre var- prinsippet, som er nedfelt i internasjonale MR-instrumenter. Ut fra retten til vern om liv og helse, naturmangfold- og produksjonsevne, anviser den at inngrep i naturens ressurser må skje i henhold til langsiktige og helhetlige betraktninger, altså i sammenheng – i kontekst – med hva som er skjedd og hva som planlegges; derfor har vi da også etter 2. ledd rett til kunnskap om virkningene av så vel iverksatte som planlagte inngrep i naturmiljøet.

Det har, som vi vet, vært til liten glede for Miljøorganisasjonene og vårt livsgrunnlag at vi fikk medhold av tingretten i at § 112 er en rettighetsbestemmelse. For betydningen av § 112 som vern mot klimaskadelig adferd, ble gjennom tingrettens tolking fullstendig eliminert. Dette skjedde ved at retten la til grunn at (kulepunktene utelates ved henvisning til pr.flm)

• Skader ved de enorme utslippene fra norsk produsert og eksportert petroleum, som gjennom 50 år har rammer verden og norske borgere i samme grad, er irrelevante under § 112
• Relevant er utelukkende skade som følge av utslipp i Norge som kan tilbakeføres til tillatelser under Vedtaket, og skade fra disse tillatelsene er helt minimal/marginal sammenlignet med så vel globale petroleumsutslipp som slike utslipp i Norge.
• Skade fra utslipp i Norge under alle tidligere iverksatte og nye trufne eller planlagte vedtak er irrelevante.
• Staten har et nytt handlingsrom, en ny terskel, for hvert nytt vedtak som treffes. Retten mener åpenbart at den minimale skaden ved utslipp i Norge ligge under terskelen, men konstaterer ikke det fordi
• Den helt minimale skaden er mer enn eliminert gjennom de generelle tiltak staten har iverksatt, som har vært og vil forbli utilstrekkelige i forhold til våre internasjonale forpliktelser. (ambisiøse forpliktelser under Parisavatalen mv.

Det er, for å si det mildt, ikke innlysende hvordan en slik rettighetsutslettende tolking overhodet kan gjennomføres innenfor den langsiktige helhetsbetraktning § 112 pålegger statens myndigheter, herunder selvfølgelig også domstolene, å foreta. Grl § 92 pålegger jo også domstolene å respektere og sikre MR slik de er nedfelt i Grunnloven og traktater, det er etter min mening nærliggende å se dette som en nasjonal understrekning av det menneskerettslige effektiviseringsprisippet, altså at MR bestemmelser skal tolkes med et effektivt vern for øye. Tingrettens tolking er det absolutt motsatte, den gjør rettigheten etter § 112 helt illusorisk.

Dommen oppleves som ytterst nedstemmende, også fordi mange av oss, ja tro det eller ei, sant å si var nærmest stolte over å ha politikere med det vidsyn at de bandt seg til masten for, også på denne måten, å bidra til å sikre oss mot et miljømessige totalhavari.

I tråd med den økende desperasjonen over politikernes unnfallenhet, er et enormt engasjement under utvikling i store deler av verden, folkelig som faglig, i Norge har for eksempel nylig hundrevis av leger aksjonert mot oljeletingen. Som vi har hørt, er det også et betydelig og økende antall klimarelaterte søksmål som ser domstolene som en siste skanse. I mangel av bestemmelser som grl §112 faller man da bl.a tilbake på grunnlag i menneskerettigheter som retten til liv, hjem og familie, slik miljøorganisasjonen Urgenda har demonstrert ved å vinne frem i to instanser i Nederland med krav om at staten må redusere sine utslipp. Regjeringens insistering på at §112 ikke er en rettighetsbestemmelse og tingrettens avgjørelse, har gjort det nødvendig også for oss å gjøre dette gjeldende. Det burde vært unødvendig.

Grl § 112 betyr i dagens klimasituasjon at vi som verdens aller rikeste land, i all hovedsak på grunn av utslipp gjennom 50 år fra fossile ressurser, er uberettiget til jakt på disse ressursene i Barentshavet, som med tilnærmet sikkerhet vil forringe livsgrunnlaget for etterslekten. Og det fremstår som innlysende at når grunnloven taler om etterslekten, er det ikke bare, ikke engang først og fremst, vår egen norske etterslekt det gjelder, men verdens kommende generasjoner. Vi kan rett og slett ikke på denne måten etterstrebe større rikdom på bekostning av verden.