«Beruset av uegennytte»

Halfdan Wiik tok i 2006 initiativet som førte til at Besteforeldrenes klimaaksjon ble stifta. I sin festtale til de hundre deltakerne på landsmøtet i BKA sist helg – 13 år etter – la han vekt på besteforeldres rolle som støttespillere for barn og unge som krever sin rett, og den betydning det har at eldre mennesker kaster seg inn i klimakampen, med et solidarisk og tydelig budskap, og tro på at det nytter.

Tale ved landsmøtets festmiddag, 2019

Som noen av dere veit, er jeg bibliotekar. Det har vært en lykke, og det perfekte yrkesvalg for en bokorm og en som drømte da han var liten om å bli detektiv og løse gåter. En av mine litterære helter er commisaire Maigret. I en av bøkene er det som vanlig begått et mord – forholdsvis antiseptisk slik det var vanlig i klassisk krim, – og Maigret snuser rundt på åstedet. Åpner skuffer, titter i skap, bak gardinet, osv.

Hva er det du leter etter, spør en av hans medarbeidere, unge Lapointe. Det vet jeg ikke – før jeg finner det, svarer Maigret.

Jeg har alltid likt det svaret så godt! Og jeg veit at nå høres jeg nesten ut som soknepresten til Rolf Wesenlund med hans dårlige lignelser. Men det ER faktisk slik også med Besteforeldrenes klimaaksjonen, som jeg tok initiativ til i 2006.

Det kjentes bare som en naturlig ting å gjøre, den gangen, for en gammel miljøaktivist – som var blitt bestefar for første gang. Men hva jeg egentlig var ute etter, ser jeg først nå, 13 år seinere. En bevegelse av verdiorienterte mennesker som bruker sin livserfaring, sine evner og troverdihet, og med glød og entusiasme står opp for barn og unge og deres rett til ei framtid uten frykt.

Entusiasmem er en undervurdert kraft, sa Jon Elster i et intervju nylig med Morgenbladet. Uten den ville verden stått stille. Han snakker om å være «beruset av uegennytte», og det er jo nettopp det vi er: BARNAS KLIMA – VÅR SAK!

Og ingen er som vi veit, mer glad for at Besteforeldreaksjonen finnes – enn de unge sjøl.

For litt sida hadde vi en stand i Bergen, og en kar på 15-16 år kom forbi. – Den koseligste av alle organisasjoner, sa han. Ja, koselig utapå, svarte jeg, men tøffe på innsida. Og har du forresten spurt dine besteforeldre om de har meldt seg inn?

Fra Bergen dro noen av oss til industribyen Odda der vi under valgkampen arrangerte et godt besøkt debattmøte, i samarbeid med Hardanger Folkeblad. Vi hadde også et møte på ungdomsskolen, veldig populært. Og der opplevde vi, slik flere av dere har opplevd andre steder, at elever kom bort og ville kjøpe de kule hattene våre!

De skulle bare visst for en overvinnelse det er for mange av oss å gå rundt med en lysende rød bøttehatt på hodet!

Men det funker. Det er poenget. Aksjonshattene er noe av det det mest effektive vi har funnet på. Et symbol på humør og handlingsoptimisme, og vilje til å ta en fight for det som er viktig for oss. Heller ikke dét sto klart for oss, den gangen vi fant på det. Vi ville bare være synlige og vekke oppsikt.

Etter som åra er gått, og det er blitt mange flere røde hatter, synes jeg det er tid for å minne om det dusinet mennesker som var med å dra det hele i gang, ved å bli med på initiativet fra FIVH og en ukjent bestefar på Stord, og skrive under på oppropet som blei offentliggjort i Aftenposten: «Besteforeldre krever en ansvarlig klimapolitikk». Det var, blant andre: Hermod Skånland; Hans Martin Seip; Kåre Willoch; Per Kleppe; Reiulf Steen; Rakel Surlien; Kjellbjørg Lunde; Finn Wagle; Ebba Haslund; Erik Dammann.

Willoch står på mange måter i en særstilling. Han sa straks ja til å bli med i 2006. Det samme gjorde han i 2012, da vi tok et skritt videre og blei en egen organisasjon. Og han er fortsatt med, og figurerer blant annet i den siste vervebrosjyra vår.

Det synes jeg vi skal gi han en applaus for!

Sist noen av oss snakka med Willoch, var han tydelig utålmodig. «Det går for sakte.» Og det mener vi jo alle. Men mye har også skjedd på 13 år, det må vi ikke glemme. Snart er vi en middelstor organisasjon som ingen kan overse. Stadig flere nordmenn forstår at landet vårt ikke kan fortsette som før. Schjøtt-Pedersen & Co er i ferd med å miste grepet. Opinionsundersøkelser viser det. Lokalvalget viste det. Protestene og demonstrasjonene til barn og unge ikke minst.

Én ting er sikkert: Stortingsvalget om 2 år vil bli uhyre viktig. Velgermassen er i bevegelse som aldri før. Det er bare å brette opp ermene og forberede seg på nye kampanjer, nye aksjoner, nye marsjer, nye klimastreiker, nye krav, nye løsningsforslag.

De nye kompromissene kan vi overlate til andre.

Husk at vi lever i et land der det politiske systemet gjennom to hundre år er blitt utfordra av breie folkelige bevegelser. Som har visst – med Vømmøl Spelmannslag – at «Det e itjnå som kjæm tå sæ sjøl. Sjøl e du lett som ein spøl. Men sammen så veie vi flere tonn.»

Mitt eget liv er blitt forma av folkebevegelsene. Hans Nielsen Hauge var bror av min bestemors tippoldemor. Min far var industriarbeider og ivrig fagforeningsmann. Mine formative ungdomsår falt sammen med den verdensomspennende antikolonialistiske bevegelsen, og med protestene mot Vietnam-krigen. Sånn er det med mange av oss som sitter her, antar jeg. Seinere fikk vi delta i folkebevegelsen mot EEC, den nye kvinnebevegelsen, fredsbevegelsen, og den nye miljøbevegelsen siden 1970, som har vært en sann mentalitetsrevolusjon. Ingen snakka om miljø den gangen vi var barn. I dag snakker alle om det.

Noe av det viktigste vi eldre kan formidle til dem som er unge i dag, er nettopp dette: AT VERDEN KAN FORANDRES. Vi veit det. Vi har vært med på det. VI HAR LEVD I FORANDRINGENES TIDSALDER.

En fredag i april i år sto jeg på Torgallmenningen heme i Bergen sammen med ei gruppe skoleunger og noen andre besteforeldre, blant dem Thelma og Gunnar og Bjørghild og Wibeke (som alle sitter her). Vi sang og ropte i kor: «Barna eier denne jord – ikkje Shell og Equinor».

Noen dager tidligere hadde jeg i Klassekampen lest en kronikk av Erland Kiøsterud, der han tegner et helsvart bilde av framtida, om ikke politikerne tar til vettet. Noe han åpenbart hadde liten tro på. Da jeg kom heim fra Torgallmenningen, fikk jeg se et nytt innlegg, denne gang av Kiøsteruds forfatter-kollega Kari Bøge. Der var det mer av det samme, – mer håpløshet, mer svartsyn, mer politikerforakt.

Jeg tenkte på ungdommene vi hadde vært sammen med. Spontant satte jeg meg ned og skreiv et svar i rasende fart. Det kom på trykk dagen etter.

– Det er ikke lov å ta håpet fra de unge, skreiv jeg. De unge har rett til å vite hvor alvorlig klimasituasjonen er. Men de må også få vite og erfare, at historien ikke er låst, og nøkkelen ikke er kasta. At det finnes handlingsalternativer. At naturen vil komme tilbake, hvis vi gir den sjansen. At klimakrisa er skapt av mennesker, og at mennesker kan rydde opp etter seg.

«Realistisk sett er det nok allerede for sent», skreiv Bøge. I så fall burde hun nok bare holde kjeft, svarte jeg, litt krast. I kontrast viste jeg til ei bestemor i Drammen og det hun sa til avisa Fremtiden under klimafestivalen: «Det er ikke sikkert vi klarer å snu utviklingen helt», sa Anne Cathrine Vogt. «Men alt er bedre enn ingenting. 3 grader temperaturstigning er bedre enn 4, for å si det sånn – og 2 er bedre enn 3.»

Dét er holdninga vi trenger mer av! Det er derfor, fordi alt er bedre enn ingenting og fordi solidaritet er en verdi i seg sjøl, at vi stiller opp sammen med de flotte barna våre, på Torgallmenningen og på Eidsvolls plass og på Rådshusplassen i Haugesund.

«If you are looking for hope – then look for action!» Sier Greta Thunberg. For et år siden en ukjent svensk femtenåring, som satte seg ned foran Riksdagen med en enkel heimelaga plakat. I dag en verdensstjerne som har fått millioner av barn og unge ut på gatene. Er det ikke fantastisk å få oppleve denne storslåtte bevegelsen! Og få lov – som besteforeldre – å bidra på vår måte!

TAKK FOR MEG!