Et liv uten plast

strand plast karmøy

Plastic not so Fantastic. Ei strand på Karmøy denne våren før Besteforeldrene fikk rydda den.

Kan vi klare oss uten plast? Kan vi forby og kvitte oss med noe som bidrar så mye til vår moderne livsstil, rett og slett fordi det er for miljøødeleggende? Det lurer Rudi Kessel på. Han er livssynsdebattant og tidligere katolsk prest, oppvokst i Belgia i en tid da menneskenes økologiske fotavtrykk var til å leve med, før det moderne «Trollet» fikk makt over sinnene og tok over styringen.

Rudi Kessel på plass under skoleungdommens klimastreik i Oslo.

Vi er ille ute. Vi, det vil si: menneskene, dyrene, plantene, planeten. Det fins snart ikke ett område hvor tingene er på stell.

Hvordan kunne slikt skje? I etterpåklokskapens lys kan vi se at «utviklingen» de siste par hundre år har vært som et digert, blindt og vettløst troll. Det har trampa i vei og tråkka opp et spor så dypt at det er nesten uråd å komme seg ut av det. Trollet har gått og gått uten kompass, med mindre man sier at økonomisk profitt (for noen) er en egen kompassretning. Sporet fører til kollaps, krise, selvdestruksjon. Det ser vi nå.

Skal vi komme oss ut av dette sporet trenger vi to ting: innsikt og fellesskap.

Innsikt, fordi vi nå rår over utrolig mye informasjon, som vi ikke hadde før. Vi ser sammenhenger der vi (og Trollet) tidligere famlet i blinde.

Fellesskap, fordi alene har ingen av oss nok innflytelse, og dessuten kan vi fort miste motet og motivasjonen.

Derfor er Besteforeldreaksjonen en del av svaret for oss som tilhører den eldre garden.

Jeg er født og oppvokst i Belgia. Jeg husker relativt godt hvordan livet artet seg på 1950-tallet, da jeg var tenåring. Også på den tiden hadde Trollet tråkket opp det negative sporet sitt – men dimensjonene var allikevel mindre, utslagene var trolig bare 30% av det de er nå (I 1950 var verdens befolkning 38% av dagens, dessuten var det økologiske fotavtrykket i 1950 vesentlig mindre enn i dag). Det var færre naturødeleggende, «komfortskapende» ting rundt oss. Men jeg kan ikke huske annet enn at vi levde gode liv – spesielt etter at vi hadde lagt krigens redsler definitivt bak oss.

En av Trollets truende oppfinnelser er plast. Den viser seg å være en dødelig gift for kloden, særlig for havområdene.

Jeg husker faktisk den første plastgjenstanden i mitt daglige liv som 10 år gammel skolegutt: en kulepenn av merket «BIC». Dette opplevde vi som et framskritt, for plutselig kunne vi skrive (med penn) hvor som helst, når som helst, uten å være avhengig av blekkhus, penneskaft og -splitt. Bortsett fra denne pennen kan jeg ikke huske at det fantes plast i heimen. Vaskebøtter og baljer var av metall, feiekoster og langkoster av tre, barneleker av tre eller metall, klær var laget av ull, lin eller bomull (med silke, som en eksklusiv, finere variant). Støpsler og stikkontakter var av bakelitt. Plastposer fantes ikke. Vi brukte nær sagt evigvarende bærenett når vi skulle i butikken. Og vi gikk eller sykla. Det kunne være et pes, men vi tenkte ikke over det, det var bare slik det var. Og ingen trengte å oppsøke noe treningsstudio – slike fantes da heller ikke.

Jeg kan ikke helt se at vi skal kunne forby generell produksjon av plast – foreløpig. Konsekvensene har jeg ikke oversikt over – det spørs om noen i det hele tatt har dét. (Men det kunne være en utfordring for forskere å kartlegge nettopp dét!)

Men selv om totaltforbud mot plastproduksjon foreløpig er illusorisk, kunne vi slå et slag for et forbud mot produksjon av plastposer. Det ville være en god begynnelse.

Angstfremkallende rapporter forteller oss at havet er i ferd med å bli kvalt. Vi husker alle sammen hvalen som var full av plast.

Plastposer har en lei tendens til å komme på avveie. Dette kan ikke fortsette.

Hva gjør vi så? En avgift på 50 øre (jfr. det politiske bikkjeslagsmålet i mars 2015) forekommer som latterlig pinglete, ettersom vi i dag vet utrolig mye mer enn for fire år siden. En liten nedgang i forbruk av plastposer er ikke nok, det går altfor seint, og vi har dårlig tid. Staten kunne kanskje hevet en slik avgift til 10 kr, eller 50 kr pr pose – men det ville muligens bare vekket en sur reaksjon à la bompengeopprøret.

Derfor håper jeg at en ansvarlig politiker viser et «Dagfinn Høybråten-mot» og innfører forbud mot produksjon av plastposer. Av den enkle grunn at de skader miljøet og at vi ikke trenger dem. Forbudet må også gjelde frukt- og grønnsaksposer. Noen har innbilt oss at epler og avokadoer skal ligge i egen pose; det trengs ikke. Selv brødposer kan vi greie oss uten når vi tenker oss om. Where there is a will, there is a way, sier et engelsk ordtak.

Innvendingene er sikkert mange – men tidligere generasjoner greide seg fint uten, tross alt. Det er et tungtveiende argument.

En konkret innvending kan være denne: skal lille Norge begynne med det, mens alle andre fortsetter som før? Her skal vi huske på symbolverdien av hva én person eller én (liten) nasjon plutselig kan få til. Beskjedne Greta Thunberg har tent en ild som ikke lar seg slukke…

En annen innvending kan gå ut på at plastposene er bare en forsvinnende liten del av hele plastproblemet. Jo da, det er sikkert riktig. Men det beste behøver ikke være det godes fiende. En god begynnelse kan fort inspirere til nye initiativer, som går noen hakk lenger. Det kan bli en selvforsterkende, positiv spiral, som virker både i bredden og i dybden. Også på det mentale plan.

Til slutt et ord om etterpåklokskap.

Vi har alle tilbrakt størsteparten av vårt liv nede i det dype sporet som Trollet har skapt. Vi har vært med på å skape planetens krisetilstand. Mange av oss som nå skal forsvare planeten, sitter altså i glasshus. Selv lurte jeg på om jeg var «god nok» til å være med i Besteforeldreaksjonen. Dette, fant jeg ut, var destruktivt tankespinn. Her gjelder ikke så mye hva man har gjort som hva man gjør nå og vil gjøre framover.

">
Spre kunnskap –
del denne saken!

4kommentarer

  1. Linda Rundquist Parr | 24/06/2019

    Så flott at du har meldt deg inn i klimakampen, Rudi! Jeg liker godt metaforen med trollet som har tråkket ubetenktsomt videre i et ikke-bærekraftig spor, fordi trollet lar seg lure. Hvordan lure trollet? Kanskje han lar seg overbevise om det gode livet vi hadde som unge.

  2. Steinar Høiback | 24/06/2019

    Et fint og tankevekkende innslag av Rudi Kessel, kan vi klare oss uten plast mon tro, spør han? Det er et viktig og riktig spørsmål som stilles, et helt annet spørsmål er om vi på det lengre sikt har et valg. Må vi avvikle plasten? Sett ut fra et bærekraftighetsperspektiv vil mitt svar være at dagens plast må avvikles, det må være åpenbart at det ikke er bærekraftig.
    Et annet spørsmål som dukket opp når jeg leste Rudi Kessels filosoferinger var, hva heter egentlig trollet?
    Det er viktig at vi når vi kan, navngir de enkelte troll som i dag er med på å ødelegge fremtiden til våre barn, barnebarn og deres etterkommere.
    For meg er trollet vårt økonomiske system og at det ikke settes grenser for hvordan de økonomiske krefter handler. Vi må si klart nei takk til dagens frie økonomiske system som medfører at natur, miljø og klima ødelegges. Videre må vi etterlyse en politikk som klart styrer økonomien inn i bærekraftprinsippene og som sier nei takk når de økonomiske krefter ikke klarer dette. Vi må heie på de virksomheter som søker å drive innenfor bærekraftighetsprinsippene samtidig som vi sier nei til de som ikke vil, eller evner.
    Som eksempelvis cruisetrafikken som kveler fjordene med utslipp eller når fantaster vil gjøre seg rik på å ta ut biter av isbreer, for så å fly de med helikopter til de som tørster.
    Metaforen med trollet er godt, la oss bringe trollet frem i lyset og la oss se det sprekke.

  3. Anne Lilleby | 01/07/2019

    Å bekjempe plastposer er å skyte spurv med kanon.

    Forbud mot èngangsplast er på vei og plastposer er ofte det, men verre er all unødvendig innpakning, tekstiler, møbler, innredningsprodukter og særlig alle blandingsprodukter der gjenvinning blir så komplisert at destruksjon er eneste mulighet.

    I noen sammenhenger er engangsplast et så unikt materiale (på sykehus for eksempel, men selv der er reduksjon mulig) så noe trenger vi, men da må vi sørge for gjenbruk! – destruksjon bare når det er uunngåelig..

    Første skritt må være å sørge for at jomfruplast blir svindyrt og gjenbruk attraktivt!

  4. Elisabeth Sæther Sørheim | 01/07/2019

    Tusen takk, Rudi, for kloke ord. Ja, la oss velge en god vei før vi kanskje ikke har noe valg. Dele håp!

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*