Retten til en levelig klode

Eidsvolls pl dimmen

Eidsvolls plass 22. mars. Foto: Ola Dimmen

Berit Hagen Agøy fra Mellomkirkelig Råd holdt åpningstalen på «Broen til framtiden», samme dag som tusenvis av norske skolebarn demonstrerte i gatene. – Det er vårt ansvar å gi barn håp, fastslo hun! «Ungdom skal få glede seg til å bli voksne. Jeg vet ikke om det tidligere i historien har skjedd noen gang, at skolebarn har streiket for å rope et varsko om at de voksne forderver grunnlaget for framtida deres.»

Åpningsinnlegg på Broen til framtiden 22. mars 2019             

Berit Hagen Agøy er generalsekretær i Mellomkirkelig Råd

«Dere sier at vi skylder de unge å gi dem håp. Men jeg vil ikke ha deres håp. Jeg vil ikke at dere skal være håpefulle. Jeg vil at dere skal få panikk. Og så vil at dere skal handle. Jeg vil at dere skal handle som dere ville gjort i en krise. Jeg vil at dere skal handle som om huset deres står i brann. For det gjør det.» 

Sitatet er allerede godt kjent og spredt på sosiale medier verden over. Den 16-årig klima­aktivisten fra Sverige utfordret toppmøtet i Davos hvor verdens maktelite var samlet for få uker siden. Greta Thunberg er ikke redd for å tale makta midt imot. Og ordene hennes treffer. De treffer fordi hun sier det mange tenker, men ikke tør å si. Det måtte et barn til for å si det selvsagte: nå må de voksne skjerpe seg! Tida renner ut.

Det måtte et barn til for å peke på keiseren og si at han har jo ingen klær på seg. Politikere og næringslivslederes klær er narrespill som tilslører realitetene. Klimaendringene og utarmingen av det biologiske mangfoldet, tar allerede livet av mennesker, dyr, fisk og planter over hele verden – og raskest der hvor livet er mest sårbart. Makthaverne våger ikke å ta tilstrekkelige radikale grep for å omstille samfunnet i en mer bærekraftig retning.

Greta Thunberg er arving til en skadet jord. Sammen med sine medarvinger krever hun sin selvsagte rett til en levelig klode – til en framtid. For en uke siden streiket mellom 1,5 og 2 millioner skoleelever for klima i 123 land. I dag er tusenvis av barn og unge i streik for klima på over 70 steder i hele Norge.

Hvis ikke vi voksne er på samme parti som barna i kampen for å ta vare på jorda, kommer vi helt sikkert til å tape. Det er vårt ansvar å gi barna håp. Ungdom skal få glede seg til å bli voksne. Jeg vet ikke om det tidligere i historien har skjedd noen gang, at skolebarn har streiket for å rope et varsko om at de voksne forderver grunnlaget for framtida deres.

La oss vise de som streiker vår respekt og støtte ved å gi dem en skikkelig applaus! 

Både kirka, fagbevegelsen og miljøbevegelsen har spilt en svært viktig rolle i norsk historie. Vi ha bidratt til å utvikle «den norske modellen», i samspill med politikere og nærings­liv. Vi har bygd et moderne velferdssamfunn basert på forvalteransvar, menneskeverd og likeverd. Rettferdighet, solidaritet, likestilling og dugnadsånd er fortsatt honnørord.

De siste par århundrene har Norge vært igjennom en gedigen samfunns­omveltning som gav oss velstand og trygghet. I dag erkjenner vi at dette skjedde på bekostning av klodens bære­kraft og utbytting av medmennesker i andre deler av verden.

Rettferdighet er ikke bare en verdi – men en realitet – som kirkefolk, arbeidsfolk og miljøvernere har vært med på å kjempe fram. Det kom ikke av seg selv. Nå mobiliserer vi på nytt for rettferdighet. Vårt overforbruk og rovdrift på jordas ressurser er dypt urettferdig fordi det utarmer livsgrunnlaget for våre medmennesker. Kampen mot klimaendringer er en solidaritetskamp. Det handler selvsagt om politiske og teknologiske løsninger – men som pave Frans sier, det er først og fremst et moralsk spørsmål.

Klimaendringene er menneskeskapte. I dag vet vi mer enn nok om årsakene. Vi klatret for høyt i Babels tårn og trodde vi både behersket og hersket over verden. Så faller tårnet, og vi ser hva som kreves av oss for å reparere det. Det er ikke kunnskap, men mot og vilje det skorter på.

Vi som er her i dag representerer Norges største folkebevegelser. Sammen har vi påvirknings­­­­kraft til å endre samfunnet. Vi har gjort det før, vi kan gjøre det igjen. Tenk om trossamfunnene, fagbevegelsen og miljøbevegelsen klarte å mobiliserer våre medlemmer til å gi politikerne moralsk støtte til å fatte de nødvendige politiske vedtak. Broen til framtiden blir lettere å passere, om vi får demokratiske flertallsbeslutninger i Stortinget. Det er det faktisk vårt ansvar som borgere å sikre. Vi har, som nevnt, lang tradisjon i Norge for et konstruktivt samarbeid mellom politikere, næringsliv og sivilsamfunn. Nå må gi et signal til de andre partene at vi er beredt til fortsatt samarbeidet – og at vi forventer det samme av dem.

Vi er ikke alene. Sist november arrangerte kirker og kristne organisasjoner den første «Rettferdskonferansen» her i Oslo. Tilsvarende «Justice Conference» finnes i mange land. 

Kirkenes verdensråd har 350 medlemskirker og over 500 millioner medlemmer i 120 land og har jobbet med fred, rettferdighet og klimautfordringer i flere tiår. Selve begrepet bærekraft (sustainability) dukket første gang opp på Kirkenes Verdensråd globale konferanse for vitenskap og utvikling i Bucuresti 1974, 10 år før Gro Harlem Brundtland gjorde begrepet til allemannseie gjennom boka «Our Common Future».

Kirkenes verdensråd samarbeider med Unicef om å fremme barns rettigheter. I den forbindelse ble barn over hele verden spurt om hva som er viktig for dem, og ikke uventet ber de om å bli hørt og tatt med på råd – og klima er den enkeltsaken de setter øverst.

Og vi kjenner vel alle Pave Frans’ encyklika om omsorgen for vårt felles hjem. Skriftet «Laudato Si» (Lovet være du) har påvirket både kirker, vanlige folk og statsledere verden over siden det ble skrevet i 2015. Det viser at det er etterspørsel etter moralsk kraft i klima­kampen.

I Den norske kirke har vi nå over 380 grønne menigheter over hele landet som bidrar med å få til grønne og bærekraftige løsninger for sin menighet og de lokalsamfunnene de er en del av. I mai i år arrangeres en europeisk kirkekonferanse på Rønningen folkehøyskole i Oslo om grønne menigheter og kirkers arbeid for mer bærekraftige lokalsamfunn. Dette er – som også Broen til framtiden – et arrangement i samarbeid med Oslo som europeisk miljø­hovedstad.

Klimapilegrimene startet sin vandring fra Svalbard til klimatoppmøtet i Paris i 2015. Det interreligiøse nærværet i Paris gjorde inntrykk på forhandlerne. Nå er vi ute og går igjen. Klimapilgrim 2019 setter søkelys på Norges ansvar for å kutte sine utslipp og bidra med mer finansiering av klimatiltak i andre land.

På den store miljøkonferansen som var i Nairobi for to uker siden, skulle det blitt presentert et strategisk veikart fra Kirkenes verdensråd for kirker, menigheter og lokalsamfunn verden over. Medarbeideren som skulle presentere det kom aldri fram til konferansen i Nairobi. Norman Trendis satt i flyet fra Addis Abeba som styrtet. Men materiellet ble lansert i Genève i forrige uke og er tilgjengelig for kirker og lokalsamfunn verden over. Dere kan høre mer om dette og det andre som her er nevnt på standen til Grønn Kirke senere i dag.

Jeg er sikkert på at mange her kunne ramset opp tilsvarende engasjement og aktiviteter i andre organisasjoner.  Vi er del av en stor global bevegelse av endringsagenter.

Både miljøbevegelse, fagbevegelse og kirka er store og mangfoldige bevegelser med forskjellige mennesker. Det er selvsagt også ulike syn på hvordan miljøutfordringene skal løses – våre medlemmer tilhører alle politiske partier.  Det utfordrer oss til å unngå forenklinger og å tilby enkle løsninger.  De grønne skiftet er komplekst, men det må ikke lamme oss fra å handle. Her i salen er det mange forskere og andre fagfolk som sitter på mye kompetanse vi har bruk for.

Vi som er her på Broen til Framtiden er utålmodig i vårt engasjement for en omstilling til mer bærekraftige samfunn både nasjonalt og internasjonalt. I seks år nå har vi sammen arrangert denne konferansen. Vi har skrevet bøker, kronikker og opprop, utfordret stats­ministeren og andre rikspolitikere, og løftet fram konstruktive forslag til hva som kan gjøres lokalt og nasjonalt for å omstille det norske samfunnet til et bærekraftig samfunn.

Vi representerer folkelige bevegelser som har kommet krav nedenfra til våre ledere om å vise ansvar og handlekraft, og vi har servert dem verktøyene og mulighetene. Vi har pekt på nye grønne arbeidsplasser og klimajobber som et konkret alternativ bort fra en oljeavhengighet som paralyserer all annen prat og handling for et grønt skifte.

Men fortsatt synker ikke Norges klimautslipp. Fortsatt øker CO2-konsentrasjonen i atmosfæren og den globale temperaturen likeså. På Svalbard er det nå dokumentert over 2 graders oppvarming og øygruppen har gått over fra et kontinentalklima til et kystklima fordi havisen nå er borte store deler av året og det er åpent hav rundt hele øygruppa. Og mens ekstremvær og flom rammer Malawi og Mosambique, og mens tusenvis av barn og unge demonstrerer mot handlingslammet klimapolitikk verden over, lyser den norske regjeringen ut rekordmange nye letelisenser på norsk sokkel, 48 av dem i Barentshavet.

Nå er tiden for å intensivere byggingen av Broen til framtiden. Nå er tiden for å legge bort små uenigheter og stå skulder ved skulder sammen for å kjempe for den viktigste sak i vår tid. Nå er tiden for å ta konkrete grep som er et reelt grønt skifte. Det er nok prat og grønnvasking. Det er nok plaster når det vi trenger er en snuoperasjon.

Klimavalgalliansens krav ligger til grunn for denne konferansen. La oss på nytt løfte fram disse kravene, så ingen skal være i tvil.

  • Kutt norske utslipp i tråd med Paris-avtalens målsettinger og klimapanelets anbefalinger
  • Vis solidaritet og klimarettferdighet
  • Skap rettferdig omstilling – 100.000 nye klimajobber nå
  • Brems norsk oljeutvinning
  • La folket bli en del av løsningen
  • Invester i klimaløsningene

La oss plassere ansvaret der det hører hjemme. Barna skal ikke måtte være voksne på våre vegne. Det er heller ikke de fattige som rammes av avlingssvikt og ekstremvær allerede nå, som har ansvaret. Vi, i den rike del av verden forbruker mest, det gir oss et stort ansvar. Våre politiske ledere har makt til å endre lover og rammebetingelser slik at næringslivet kan omstille seg.

Noe av de viktigste vi som enkeltpersoner er å akseptere at politikerne gjør vedtak som vil påvirke vår egen hverdag.
Noe av det viktigste vi som fellesskap kan gjøre er å overbevise hverandre om at den nye hverdagen faktisk blir bedre.
En jord i balanse gir bedre liv for oss alle. Det er ikke sikkert vi som sitter her vil oppleve det på kort sikt. Men våre barn og barnebarn vil takke oss for at vi lagde ei bro til framtida.

Jeg tror vi får det til når vi står sammen – lokalt – nasjonalt og internasjonalt.

Det er håpet!

 

">
Spre kunnskap –
del denne saken!

!Vær den første til å kommentere

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*