En sparsommelig livsstil

Kristin Aspelund Naustet

Forteller om gamle dager: Kristin Aspelund i Naustet. Foto: Heidi Helgestad

For å berge miljø og klima må vi kanskje mer tilbake til 1950- og 60-tallets nøkterne livsstil. Til den gangen vi kjøpte færre ting, reparerte og sparte på det vi hadde. Det var et annerledes, men spennende på sin måte og ikke nødvendigvis dårligere liv. Om dette fortalte en personlig Kristin Aspelund, 80 år, til en lydhør ungdommelig forsamling ved åpning av Miljøhovedstad Oslo denne helga.

– Jeg vil begynne med å takke for invitasjon til å komme hit og fortelle om hvordan vi klarte oss med mindre før i tiden.

Det er et faktum at det gjorde vi, vi som er eldre nå.

Jeg har lyst til også å si noe om hvorfor nettopp mange i min generasjon klarte seg med mindre før i tida. Og hvordan jeg selv har praktisert dette gjennom livet.

Da må jeg starte med å fortelle om de første 20-30 årene av livet mitt og hvordan min familie klarte seg i min oppvekst. De årene var med på å legge et viktig grunnlag for min holdning til forbruk.

Jeg er nå nesten 80 år. Det innebærer at jeg ble født like før starten på den 2. verdenskrigen og vokste opp under krigen. Jeg husker lite av det jeg selv opplevde på denne tida, men det var vanskelig for mange her i landet å få tak i varer som de ellers hadde brukt før krigen starta.

Det blei knapphet på bl.a. mat, klær og sko, – særlig for folk i storbyene. Noe lettere ble det for dem som bodde på landet. I min barndom bodde jeg i sentrum av Odda, – et mindre industristed på Vestlandet.

For at alle skulle få anledning til å skaffe seg det mest nødvendige, etablerte staten en ordning der familiene fikk tildelt såkalte rasjoneringsmerker alt etter hvor mange personer; voksne og barn, det var i familien. Det kom rasjoneringsmerker for bl.a. sukker, mel, margarin og for såpe, også for sko og klær.

Jeg minnes at når jeg skulle gå å handle den første tiden etter at krigen var slutt, måtte jeg fortsatt ha med meg rasjoneringsmerker på mel og sukker. Den knappheten på varer som vi hadde under krigen, medførte altså stor nøysomhet også i første tiden etter, – ikke noe skulle kastes.

Ved måltidene var det en gylden regel at vi unger «skulle spise opp all maten på tallerken».  Det var vanskelig å ta vare på matrester. Folk hadde vanligvis ikke kjøleskap på den tiden, nemlig.

Klærne våre måtte også tas godt vare på. Det var ingen selvfølge å kaste tøy og kjøpe nytt om klærne var slitt eller var gått i stykker. Min mor satt gjerne om kveldene og stoppet hull på strømper og sokker. Jeg var eldst i en søskenflokk på fem og fikk tidlig lære å hjelpe til med stoppingen.

Slitasje og hull på klær og sengetøy ble også reparert av mor, – da gjerne med bruk av symaskina, – sveivesymaskin uten motor var det den gangen. Den fikk også jeg prøve meg på.

Til alt hell likte jeg både å stoppe og å bruke symaskin. Dermed fikk jeg ferdigheter som har kommet vel med opp gjennom livet.

Det har medført at for meg ble det naturlig, ikke vanskelig eller brysomt å ta vare på klær; lappe, bytte glidelås f.eks., etter hvert også å sy nytt eller å sy om klær.

På begynnelsen av 1970-tallet skjedde det noe viktig her i landet. Erik Dammann ga ut boka Fremtiden i våre hender og starta i 1974 organisasjonen med samme navn. Han var opptatt av den store urettferdigheten i verden; der vi i Norge og andre industrialiserte land allerede da hadde et skremmende forbruk og levde i overflod, mens millioner i andre land sultet. Mange av dem barn.

Han var bekymra for vårt enorme overforbruk av jordas ressurser, nedbygging av matjord m.m. Han mente at vi måtte endre vår livsstil, begrense vårt forbruk for å berge planeten vår.

Jeg fikk to barn på denne tida. Jeg var skilt og bodde i Bergen og oppdaget der heldigvis en Fretex-butikk, – sikkert en av de første i landet. Det ga meg en grei anledning til å prøve å leve etter Dammann sin ideologi, som talte veldig til meg.

Det ble plutselig mulig å kjøpe brukte klær i butikk. Hvilken mulighet for meg som likte å fikse klær både til barna og meg sjøl! Det ble fra da av nærmest som et prinsipp for meg å besøke Fretex først, hvis det var noe jeg trengte av klær enten til barna eller til meg selv.

Med symaskin – som nå var blitt elektrisk, gikk det lett å fikse klær eller tilpasse klær som gjerne etter mange års bruk hadde fått en u-fasong og som kunne sys om til barneklær. Det gikk rett og slett sport i det å få det til.

Med tiden ble det naturlig også å gå til Fretex for andre nødvendige anskaffelser, ikke minst møbler.

Det faktum at det på Fretex i hovedsak jobbet personer som var under arbeidstrening, ga for meg en dobbelt grunn til å handle der. Derved støttet jeg både gjenbruk og at enkelte kunne få seg en ny start i livet.

Jeg vil avslutte med å si at jeg ikke noen gang i mitt voksne liv har vært tvunget til å satse på gjenbruk, fordi jeg hadde dårlig råd. Jeg har hatt en trygg jobb og gode inntekter.

Det ble for meg en livsstil å forsøke å klare meg med brukt. Det ble ikke nødvendig å følge siste mote hverken når det gjaldt klær eller sko. Heller ikke har jeg måttet ha siste utgave av hverken TV eller bil. Selve bruksverdien ble det avgjørende,

Min holdning har vært å forsøke å ikke bidra til en livsstil med «bruk og kast», men heller være med å bidra til å begrense forbruket av jordas ressurser for å sikre en god fremtid for vår planet og våre etterkommere.

Dette har nok vært lettere å gjennomføre for meg som vokste opp med nøysomheten under og etter krigen, enn det er for de unge i dag som ble født inn i en tid preget at stadig velstandsvekst og overflod.

Nå må dere bare se i øynene at den dystre fremtidsutviklingen som Dammann forespeilte oss for over 40 år siden, er i ferd med å slå inn for fullt med ressursbegrensning og miljøforurensning.

 

">
Spre kunnskap –
del denne saken!

7kommentarer

  1. Sturla Leth-Olsen | 07/01/2019

    Jeg kjenner meg igjen her. Jeg prøver å overbevise meg sjøl om at det ikke er et utslag av gjerrighet som får meg til å ta vare på matrester, til å bruke skjorta til den er ganske hullete, og til å la være å kaste sokkene som har bare et lite hull på hælen. Nei, det må være Erik Dammann. Og medlemskapet i Naturvernforbundet. Og Venstre. Jeg har ni barnebarn, men kvier meg for å kritisere når jeg ser noe som ikke er økopolitisk korrekt. Jeg vil ikke bli avfeid som sur bestefar. Kanskje jeg bør få noen gode råd for hvordan jeg kan påvirke på en positiv måte.

  2. Leif Johnsen | 07/01/2019

    Takk! Den fornuftige, bærekraftige praksisen å reparere kjenner eg frå eiga oppvekst på 50 og 60 talet, både frå far og mor. I tillegg til å reparere, klipte mor opp ureparerbare klede i lange remser, hekla runde, fargerike små matter/teppe av dei, eller fekk dei vevde til golvryer. På 70 talet laga/quilta kona mi eit stort sengeteppe med tøybitar frå bestemors, mor og våre eigne utsletne klede – og skapte eit familieklenodie med minne frå tre generasjonar.

  3. Birthe Nielsen | 07/01/2019

    Takk for et flott foredrag Kristin! Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Selv er jeg født 2 år etter krigen. Moren min var hjemmegående i en hel del år, men supplerte familien økonomisk ved å sy for folk. Så lyden av symaskinen som ble trått med føttene er noe av mine første erindringene. Av henne lærte jeg selv å klippe og sy om klærne, noe som jeg senere lærte fra meg til fattige folk på landet i Nicaragua i 1990, for her hadde folk veldig lite, men hadde fått tilsendt brukte klær fra USA. Faktisk tror jeg ikke man blir så mye lykkeligere av hele tiden å få nytt. Ting som tilgang på skole og helsehjelp er mye viktigere. Selv liker jeg å kunne bruke ting, møbler som andre har kastet men som er fullt brukbare. Så hjemmet mitt består mye av ting jeg har hatt veldig lenge og jeg trives med det. Jeg har 5 barnebarn og de er mer opptatt av nytt, jeg tror dessverre at det går litt konkurranse i det at skal man være populær i skolen ser de andre på klærne. Men på det siste ser det ut til å bre seg en tendens med byttemarkeder noe som er veldig positivt. For meg er det å oppleve ting sammen mye viktigere enn å eie masse ting!

  4. Tove Loe | 08/01/2019

    Vi må ikke glemme at vår generasjon etter krigen var nesegruse i beundring over forbrukersamfunnet USA. 60 årene var starten på kjøpelykken i Norge. Til tross for idealisme og protester i 70-årene, har vi senere unnet oss alle mulige goder privat og gjerne betalt avlat med støtte til ideslistiske organisasjoner og vandringer i fjellet. Vårt og våre barns avtrykk har blitt kollossalt, ikke minst hvordan vårt levesett har blitt drømmen for folkemasser i verdensdeler hvor de har blitt foret med såpeserier på tv og kunnet sammenligne det med sine egne levekår. Hvor mye har det å si for flyktningestrømmene og urolighet vi ser i dag? Det mest groteske jeg kan tenke meg er den narsissme som ligger i alle skjønnhetsoperasjoner våre barn og særlig barnebarn påfører seg, «fordi de fortjener det» og det skal gjøre dem lykkeligere. Så jeg mener at vi alle må tenke på de forbildene vi utgjør gjennom våre handlinger og tørre å si hva vi mener

  5. Inger E. Melbye | 15/01/2019

    Hei, foredragsholder og kommentatorer!
    Ja, jeg kjenner meg også igjen i beskrivelsene fra hvordan vi levde på 50- og 60-tallet. Mye av vår levemåte den gang bør vi blåse nytt liv i og integrere i våre liv i dag. Men vi skal huske på noe: på 50- og 60- tallet hadde vi lite kunnskap om skadevirkninger av kjemikalier og hvordan enkelte stoffer kan gjøre stor ugagn i naturen. Den gang gikk alt avfall i en og samme dunk. På det området må vi i alle fall notere et framskritt!

  6. Berit Waal | 15/01/2019

    Til Kristin . Fint å lese. Jeg er født i 38. Jeg blir påminnet om min egen oppvekst.. Først, vage minner av krisekrem og noen vonde men spiselige sildekaker fra under krigen. Noen av mine første matminner antagelig. Så under flukten som flyktning til Sverige, Loffskiven med rabarbrasyltetøy. Husker å krype under grensebommen og kom til et rødt hus. Der fikk jeg loff som jeg ikke husker å ha smakt før.. Men etter krigen baksiden av varemangelen, Jeg hadde ingen omkring meg som kunne lage de nette fine kjolene de andre småpikene hadde. Min mor var da reservelege på Gaustad sykehus og hushjelpene i arbeidstrening hos oss. Jeg gikk i lepete stygge arvede klær og ingen knyttet sløyfe i håret mitt. Men holdningene om nøysomhet hadde både mamma og pappa. Mye av pengene de hadde ble brukt til å hjelpe andre. Og ser jeg meg omkring i leiligheten ser jeg bruktmøbler og klær fra Fretex..

  7. Mye å lære av hverandre her, både av foredragsholder og de som kommenterer.

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*