Kurs i global oppvarming

Global warming

CO2-innnholdet i atmosfæren fortsetter å øke, i samme tempo som før. Men hva betyr det, og hvordan påvirker det klodens klima? I artikkelen «KLIMAENDRINGER: Hvor sikre er vi?» gir professor Hans Martin Seip en innføring i klimaforskningen og global oppvarming. Klimasystemet er komplekst, og det er mye usikkerhet i beregningene våre, sier han. Det som likevel er sikkert, er at situasjonen er alvorlig og vil bli alvorligere for hvert år som går uten effektive mottiltak.

Professor emeritus i miljøkjemi, Hans Martin Seip, har i mange år arbeidet med klimaforskning. Fra 2006 til 2015 satt han i styret for Besteforeldreaksjonen.

Hans Martin Seip har jobbet med miljøspørsmål mesteparten av sin lange karriere som forsker og formidler, og var sentral i bl.a. sur nedbør-debatten på 1970- og 80-tallet. Fra 1992 til 2013 var han knyttet til Cicero Senter for klimaforskning, og har skrevet talløse artikler i magasinet Klima (opprinnelig kalt Cicerone). På nettsidene til Besteforeldrenes klimaaksjon har han satt mange spor etter seg, med faglige innspill og kommentarer, analyser av klimameldinger og annet.

– Den omfattende artikkelen om klimaendringer – ditt «grunnkurs i global oppvarming» – ble første gang skrevet i 2010, og er nå oppdatert for tredje gang. Hvem er den skrevet for?
– Målgruppa er ganske enkelt alle som er interessert i hvor klimaforskningen står i dag, og hvilke forandringer vi kan vente om utslipp av stoffer som påvirker klimaet fortsetter. Det er et omfattende og sammensatt tema, og det er ingen sak å gjøre det vanskelig tilgjengelig, for å si det sånn. Men jeg har lagt vekt på og håper jeg har lykkes å gjøre det forståelig også for dem som ikke har særlige kunnskaper i realfag.

– Den femte og foreløpig siste IPCC-rapporten kom i 2014. Hva er det viktigste i denne – og i nyere forskning etter den tid, mener du?
– Hovedbudskapet var det samme som i den forrige hovedrapporten fra 2007. Det er nødvendig med drastiske tiltak for å redusere menneskeskapte utslipp av klimagasser. En stor del av de kjente ressursene av fossilt brensel må bli liggende. Dette gjelder også gass. Noe av det viktigste Klimapanelet gjorde denne gangen, var at de beregnet og satt tall på det som blir kalt vårt samlede klimabudsjett, dvs. hvor mye vi totalt kan slippe ut av klimagasser hvis vi skal ha en rimelig sjanse til å begrense temperaturstigningen til 2 grader. Det har preget mye senere forskning for å finne ut hvor vi står. Størrelsen på budsjettet diskuteres fortsatt, men behovet for rask utslippsreduksjon er det ingen uenighet om.

– Du skriver mye om usikkerheten knyttet til ulike beregninger. Hvorfor er du så opptatt av dette?
– Det er noe enhver forsker bør være opptatt av. Dersom man går ut med bombastiske påstander som senere viser seg å ikke holde, ødelegges raskt tilliten. Dette erfarte jeg allerede for mer enn 30 år siden i debatten om sur nedbør. Etter min mening er usikkerhetsvurderingene i siste IPCC-rapport grundige og gode. Kontrasten til de såkalte klimaskeptikerne er slående. De godtar ofte kritikkløst alle påstander som kan svekke troen på at vi har et alvorlig problem.

– Du er ikke bare forsker, men har engasjert deg i Besteforeldreaksjonen. Også i FIVH har du vært med lenge. Hva tenker du om forskernes rolle i samfunn og politikk?
– Jeg har deltatt i den offentlige debatten om miljøspørsmål siden jeg begynte i styringsgruppen for prosjektet «Sur nedbørs virkning på skog og fisk» på 1970-tallet. Da var det nok mer uvanlig enn i dag. Mange dyktige forskere argumenterer nå for at forskere har et videre samfunnsmessig og moralsk ansvar; innen klimaforskningen peker James Hansen seg ut. Faktisk fant det amerikanske Pew Research Center i en undersøkelse fra 2009 at nesten alle forskere i USA (97 %) mente at det var riktig å engasjere seg i debatt om kontroversielle temaer.

– Etter mer enn tjuefem år med faglig opplysningsarbeid, – ser du noen tegn til at det hjelper?
– Ja, jeg vil vel si at vi jevnt over har en mer opplyst debatt i dag. Utviklingen i Kina, et land vi har hatt mye samarbeid med, er lovende. Støtten til klimatiltak er økende også i USA, selv om holdningene i regjeringen er skremmende. Men det blir mye ord og lite handling, det gjelder ikke minst også i Norge. Som jeg skrev i en artikkel i 2001: «Er vi i Norge bare miljøvennlige når fordelene for oss er åpenbare og kostnadene små?» Våre politikere er på jakt etter det de kaller «kostnadseffektive» løsninger, blant annet ved at man forsøker å finne tiltak i land som bidrar mindre til de globale problemene enn vi selv gjør. Det er ikke nødvendigvis galt, men utilstrekkelig i det lange løp. Den dagen vi tar skjeen i en annen hånd og går løs på de tunge årsakene, er jeg nokså sikker på at vi også vil få noen positive overraskelser.

Keeling-kurven er en graf som viser den pågående endringen i konsentrasjonen av CO2 i jordens atmosfære siden 1950-åra. Den er basert på kontinuerlige målinger tatt på Mauna Loa-observatoriet på Hawaii som begynte under oppsyn av Charles David Keeling (1928-2005), og er oppkalt etter ham. Mange forskere gir Keeling-kurven æren for å være det som gjorde verden oppmerksom på den nåværende økningen av karbondioksid i atmosfæren og global oppvarming.

">
Spre kunnskap –
del denne saken!

!Vær den første til å kommentere

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*