Albatrosser og raudåte

180117 Birgitte Grimstad (3)

Visesanger og artist Birgitte Grimstad skal fortelle hvordan det er å være albatross på åpningsdagen for «Klima og Lyrikk»-uka i Bikuben på Det Norske Teatret, der Besteforeldrenes klimaaksjon står for innholdet. Det skjer mandag 22. januar kl. 12.00-12.30, og blir en improvisert sketsj fra forestillingen «Jeg vil høre havet» som gikk i Malersalen på Nationaltheatret sist høst. Med seg vil Birgitte ha noen av ungdommene som var med i denne forestillingen.

«Jeg vil høre havet» ble beskrevet som et «teaterting». Etter at dere to voksne og de fem ungdommene hadde fremført tekster om miljøproblemene, skulle publikum bli med i en samtale om problemene. Hvordan gikk disse samtalene?
– Det tok litt tid før folk torde si noe, men da de først kom i gang, ble det riktig livlig. Jeg var imponert over alle de ivrige ungdommene blant publikumet. Forurensing av havet – først og fremst all plast i havet – var et tema som kom frem på flere av kveldene. Og da passet innslaget om albatrossene godt inn.

Birgitte var blitt sjokkert da hun så en film fra øya Midway i Stillehavet og så et belte med plast i havet rundt hele øya. Hun var selv på Midway-øyene i 1958 som teaterstudent i en trupp som skulle opptre for amerikanske tropper i Japan og Korea.  Det var her hun ble kjent med albatrossene. De store fuglene – vingespennet kan være opp til fire meter – går bare i land for å hekke. Maten finner de i havet, og nå er det plast! De forer ungene sine med plast, – og de dør i titusentall, med katastrofale følger for hele arten.

– På den forestillingen som jeg så etterlyste ungdommene mobilisering så man kan gjøre noe med problemene. Har forestillingen ført til en slik mobilisering?
– Den vekket til ettertanke, men det har ikke skjedd noe dramatisk. Jeg tror ungdommene likevel var fornøyd med resultatet. Og ser man rundt i verden, skjer det noen små fremskritt. For eksempel har India og flere afrikanske land forbudt plastposer. Men hva med oss? Vi har jo langt igjen! Og jeg lurer på hva som skjer med all den plasten som vi sender til resirkulering i de blå posene?

– Gjorde arbeidet med forestillingen noe med deg personlig?
– Det gjorde meg mer bevisst om hvor ille det står til! Vi er så lite villig til å dele! Jeg tenker på bildene vi ser av barn som sulter, barn i flyktningeleirer, mens vi i vår del av verden har så mye!

Birgitte er ikke bare opptatt av små barn, men også av andre små vesener: – Jeg er blitt glad i raudåte, disse bittesmå hoppekreps, dyreplankton som er nesten nederst i næringskjeden, der vi er øverst. Og nå skal man fiske opp millioner av tonn av disse, i stedet for at fiskene skal spise dem som et naturlig ledd i næringskjeden. De skal brukes til kosttilskudd til oss mennesker og som et bidrag til økonomisk vekst! Vi kan ikke tillate oss mer vekst! Vi trenger en ny vinkling i økonomien. Vi skulle lage et slags valgspråk til teaterprosjektet, og jeg kom frem til dette: «Vekstspiralen tar knekken på kloden!»

– Hva med fremtiden? Blir det nye oppførelser av «Jeg vil høre havet»?
– Nei, det var ikke mulig å få til en gjentakelse. Jeg skal delta i noe annet i mai: En freds- og dialogreise i form av et elvecruise fra Moskva til St Petersburg sammen med «gamle fredsmarsjere». Vi skal prøve å få frem at Norge og Russland er «NABOER SOM VENNER, – IKKE FIENDER»

Fredsarbeid og miljøarbeid – den kjente og kjære visesangeren vil nok ikke gi seg med forsøk på å forhindre at vi mennesker tar knekken på vår klode!

!Vær den første til å kommentere

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*