• EMNER:
  • PUBLISERT:
    tirsdag 2. sep 2014
  • AV:
    Redaksjonen

Grønne skatter som ble borte …

Bernt2Solberg-regjeringen har nylig, etter avtale med KrF og Venstre satt ned en «grønn skattekommisjon». For 20 år siden ble et tilsvarende arbeid igangsatt av regjeringen Brundtland, etter avtale med SV. Kommisjonslederen fra den gang, Bernt H. Lund forteller at det var krevende, men likevel mulig å nå fram til gode kompromisser mellom miljø- og næringslivsinteresser. De største hindrene opplevde han da saken skulle behandles politisk. Forslagene om en klimaskatt ble ikke godt mottatt i AP-ledelsen, som i stedet ønsket å satse på ordningen med kjøp og salg av kvoter. Problemet er bare at dette ikke har fungert etter hensikten.

Bredt sammensatt kommisjon
Grønn skattekommisjon ble oppnevnt 9.12.1994 med meg som leder og 15 andre medlemmer, forteller Lund. Derav fire fra ulike berørte departementer, en representant for NHO og en for LO, samt representanter for ulike miljøvernorganisasjoner og forskningsinstitutter.

Som alle kan se, er det nokså forskjellig fra den økonomi-ekspertstyrte kommisjonen som Finansdepartementet satte ned for et par uker siden. Og det lå selvfølgelig an til en kraftig intern drakamp. Allerede i utgangspunktet mente mange av kommisjonens medlemmer at deler av mandatet var selvmotsigende. For det første skulle vi vise hvordan en kunne innføre grønne skatter og samtidig drive en politikk for høy sysselsetting. Videre ble det sagt med rene ord: «Norges rolle som stor produsent og eksportør av energi og ønsket om å være et internasjonalt pådriver- og foregangsland innen miljø- og energipolitikken bør også ivaretas.»

Mente regjeringen at det var problemfritt å være storprodusent av olje og samtidig foregangsland i miljøpolitikken?

Bernt H. Lund (f. 1924) er tidligere embetsmann og diplomat. Ga i 2009 ut den politiske selvbiografien «Verdivalg i krig og fred".

Bernt H. Lund (f. 1924) er tidligere embetsmann og diplomat. Ga i 2009 ut den politiske selvbiografien «Verdivalg i krig og fred». Med i Besteforeldreaksjonens Råd.

Kompromisser måtte til
Min tidligere erfaring som utredningsleder sa meg at her gjaldt det å få til bredest mulig oppslutning om et kompromissforslag mellom ytterfløyene: på den ene side næringslivsrepresentantene og LO og på den andre siden miljøforkjemperne, som ønsket en relativt høy avgift på utslipp av CO2 og SO2.

For å sikre et solid flertall, antydet jeg langt lavere avgifter. Argumentasjonen ble akseptert, selv om næringslivets talsmenn fortsatt var skeptiske. Men vi hadde modeller som viste hva ulike typer bedrifter kunne tåle. Bare noen få ville få problemer med en beskjeden avgift. Dette ville også gjøre det lettere å få med andre land på samme politikk.

Statsministeren reagerer
Stor interesse blant forslagene våre skapte nettopp en klimaskatt eller CO2-avgift på 50 kr./tonn for de anvendelsene og produktene som ikke var avgiftsbelagt. Av innstillingen («Grønne skatter – en politikk for bedre miljø og høy sysselsetting», NOU 1996: 9) går det også fram at vi kom med en rekke andre forslag, bl.a. å redusere eller sløyfe subsidier og annen offentlig støtte til miljøfiendtlig virksomhet.

Størst oppmerksomhet vakte imidlertid de reaksjoner som forslagene møtte hos næringsminister Jens Stoltenberg og statsministeren, Gro Harlem Brundtland. Departements-representantene i kommisjonen fikk beskjed om å avstå fra å uttale seg om eller å delta i noen votering om en ny miljøavgift. Statsministeren prøvde også å få kommisjonen til å utsette avgivelsen av vår innstilling, til etter at Stortinget hadde behandlet en viktig sak om gasskraftverk, som hun og næringsministeren brant slik for.

Politiske resultater
Heldigvis fikk pressen kjennskap til forsøkene fra statsministeren på å påvirke kommisjonens arbeid, selv om hun benektet det. Det bidro jo også til å skape større interesse for selve innstillingen. Og senere, i St prp nr. 54 (1997-98), fremmet regjeringen faktisk forslag om en CO2-avgift. Samtidig ble det imidlertid foreslått en rad kompenserende tiltak overfor prosessindustrien, fiske og luftfarten for at disse næringene ikke skulle få problemer med økt konkurranse fra utlandet.

Dermed gikk mye av vinninga opp i spinninga, sier Lund i dag. Mer interesse ble senere viet et forslag i Kyotoprotokollen 1997, der det ble åpnet for prinsippet om at deler av landets utslippsforpliktelse kunne oppfylles gjennom kvotekjøp og kostnadseffektive tiltak i andre land. Det er sikkert fint i teorien, men har dessverre ikke brakt oss nærmere en løsning på det dramatiske klimaproblemet. Spørsmålet som melder seg, er om det grunnlaget for grønne skatter som ble lagt for 20 år siden kan nyttes i dag – og om den nye kommisjonen vil ta seg tid til å se på arbeidet vårt fra den gangen..

 

!Vær den første til å kommentere

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*