New York i september: Folket må ta styringen!

ClimateSummit2014Når verdens ledere møtes i New York til høsten for å drøfte klimaendringene, kommer titusener av vanlige folk (og kanskje du?) til å være der, for å kreve at de handler før det er for sent, skriver fjorårets Sofiepris-vinner Bill McKibben i en nylig publisert artikkel – «A Call to Arms» (Rolling Stone Magazine, 21. mai 2014). Vi har oversatt den til norsk, fordi McKibben er verdens fremste klimaaktivist, og fordi artikkelen gir et bilde av hvor kampen står i det amerikanske samfunnet – foran Ban Ki-moons initiativ for å få de internasjonale klimaforhandlingene ut av dødvannet. Folket må mobilisere og hjelpe ham, mener Bill McKibben!

mckibbenDETTE ER EN INVITASJON, til å komme til New York City. En invitasjon til enhver som vil bevise for seg selv og for sine barn, at de virkelig bryr seg om den største krisen som vår sivilisasjon har møtt. Jeg tipper at det kommer titusener av folk, og at det blir tidenes største demonstrasjon av handlekraft for å møte klimaendringene. Noe av det vil bli spennende – alle vil like å få sjansen til å marsjere og synge på Manhattan! Men det er dødsens alvor og et kritisk øyeblikk for virkelig å gjøre noe med global oppvarming, før det er for sent å gjøre annet enn bare passivt å observere. Det blir noe du kan fortelle barnebarna om, hvis vi vinner. Så sett en ring rundt 20. og 21. september, og la meg forklare.

Ban Ki-moon er generalsekretær i FN og fullt klar over at framgangen i arbeidet med å bremse klimaendringene er lik null. Han ledet klimatoppmøtet i København som kollapset, og han vet at utsiktene ikke er mye bedre for «neste København» i Paris i desember 2015. For å sette fart i drøftingene har han invitert verdens ledere til New York i slutten av september for et klima-toppmøte.
Men «verdens ledere» har slett ikke ledet an i klimasaken – i hvert fall ikke mange nok av dem. På samme måte som mange privatpersoner, har lederne tatt noen små skritt, men de har slett ikke staket ut noen ny kurs for verden. Barack Obama er det perfekte eksempel: Joda, han har satt nye krav til bensinforbruk i biler, men han har også åpnet enorme nye områder for utvinning av olje og kull, som vil bringe USA opp forbi Saudi Arabia og Russland som verdens største produsent av fossile brensler.

Som andre av verdens ledere har Obama forsøkt å gjøre noe,men slett ikke med den nødvendige kraft. Hør bare på hva han sa til The New Yorker i et intervju tidligere i år: «I bunn og grunn bidrar vi bare til en paragraf i en langvarig prosess.»  Og «Vi kan være glad for at denne krisen ikke er av samme omfang som de krisene Abraham Lincoln eller Franklin Roosevelt måtte takle .»
Jo, denne krisen er faktisk like stor som noen president har møtt! Her er hvordan «paragrafen» hans ser ut så langt: Siden han først ble valgt, har mye av sommerisen i Arktis blitt borte. Og på Sydpolen har forskerne nå i mai fortalt oss om den massive nedsmeltingen som er i gang, og som kan føre til tre meter havnivåstigning. Forskerne har dokumentert de store kjemiske endringene i havet: at vannet er 30 % surere enn for 40 år siden, noe som allerede skaper problemer for mange planter og dyr på bunnen av næringskjeden. Amerika hadde i 2012 det varmeste året i vår historie, med slik tørke at maisavlingene nesten ble helt ødelagt.  Akkurat nå er en av de største statene i Obamas land, California, rammet av alvorlige tørke enn noen gang siden europeerne kom dit. Og noen få kvartaler syd for FN-bygningen gjorde Hurricane Sandy om Lower East Side til en side-elv til East River. Og dette er bare i USA. Verdens forskere la tidligere i vår fram en rapport i 32 bind om hvor mye verre det kommer til å bli: mye verre enn de trodde tidligere. Det er ikke forskerne som prøver å skremme folk – det er selve forskningen som er skremmende. Slik oppsummerte en forsker fra Princeton situasjonen for journalistene: «We are all sitting ducks»  – vi kommer alle til å bli truet på livet av klimaendringene.
Gapet mellom «we’re all sitting ducks» and «her er det jo ingen krise» er gapet mellom halvhjertet handling og de tiltakene som virkelig kan gjøre en forskjell. Det er forskjellen mellom å sette inn noen sparelyspærer – og å bygge om hele energisystemet som ellers kommer til å ødelegge samfunnet vårt.

I en rasjonell verden, vil det ikke være noe behov for demonstrasjoner. I en rasjonell verden ville politikerne ha handlet når forskerne ringte med alarmklokkene, for 25 år siden. Men i vår verden har fornuften, selv om den har vunnet diskusjonen, inntil nå tapt kampen. Fossilindustrien, kanskje den rikeste særinteressegruppe i menneskehetens historie, har klart å forsinke effektiv handling, in verste fall så lenge at det alt er for sent.
Så i dette tilfellet må vi ut i gatene. Og det trengs selvsagt mye mer. En begynnende kampanje mot fossile brensler er virksom på mange ulike fronter: for å få opp solpaneler, for å få universiteter til å kvitte seg med aksjene i fossilselskapene, for å få valgt inn grønne politikere. Og det er riktig at det ikke alltid hjelper å demonstrere: I begynnelsen av Irak-krigen marsjerte millioner, til ingen nytte. Men det er også eksempler på at demonstrasjoner nytter. Det var slik det ble slutt på Vietnam-krigen, og på rasediskriminering. Eller tenk på demonstrasjonene for å fryse kjernevåpen-kappløpet tidlig på 1980-tallet, da en halv million mennesker deltok i New York, midt under Reagan-perioden.
Poenget er: at du noen ganger kan gripe tidsånden om halsen, og riste den litt. Akkurat nå tror verden at ingenting vil skje i tide. Det kan være i ferd med å bli et selvoppfyllende profeti. Fossilindustrien har fem ganger så mye karbon i reserve som det trengs for å ødelegge planeten. Fortsetter vi dagens kurs, vil industrien brenne alt dette, og regjeringene vil bare sutre i bakgrunnen om å justere litt på tempoet i forbrenningen. Vi trenger en tydelig og høylydt bevegelse – en som sørger for at våre «ledere» faktisk begynner å lede. Det er det eneste håpet for å få til snuoperasjonen.

En høylydt bevegelse
må nødvendigvis ha med veldig mange  – og fossilmotstanden finnes faktisk i all kroker av vårt samfunn. Den finner inspirasjon og støtte fra mange ulike grupper som krever miljørettferdighet: fra de fattige, ofte fargede, fra dem som har lidd mest under fossilregimet. I USA er det de som fikk kjenne Sandy og Katrina og BP-utblåsningen på kroppen, det er folk med barn som må ha astma-inhalatorer i barnehagen fordi de bor nær oljeraffinerier, og urbefolkninger som blir frarøvet sine landområder til fossilutvinning. I andre verdensdeler finnes det land som rett og slett forsvinner i havet.
Tidligere har ofte fagforeningene stått imot miljøbevegelsen. Men nå begynner foreningene innen helse, kollektivtransport, universiteter og bygningssektoren, alle å forberede seg til september. De er blitt klar over at det ikke finnes noen jobber på en død planet. Foreningene i energisektoren ser store jobbmuligheter i solenergi ved en overgang fra fossilt drivstoff. Her er en plakat jeg vet dere kommer til å få se i New York: KLIMA OG JOBBER. TO KRISER, EN LØSNING.
Det kommer til å være geistlige og legfolk, fra synagoger, kirker og moskeer som vil reise seg og stemme i: «Hvis Bibelen betyr noen ting, så betyr det at vi må ta vare på den verden som Gud ga oss». Og så vil det selvsagt være forskere som sier, «Er det noe du ikke skjønner, av det vi har forsøkt å fortelle i 25 år?»
Studenter vil komme fra hele landet, hvem ellers tåler lange bussturer, og hvem vet bedre at deres framtid står på spill? De er i kamp allerede, noen er blitt arrestert ved Harvard og Washington University mens de kjempet for å få vekk fossile brensler. Stanford, som har $18.7 milliarder i fonds, kvitter seg nå med sine kullaksjer, etter press fra studentene. Ikke bekymre dere om de unge i dag: de er like flinke til å organisere seg som på 1960-tallet!

Og så er det oss i middelklassen da, som sikkert fortsatt kan ha glede av våre liv med billig fossil energi, men som ikke passivt kan se på at verden driver inn i kaos. Vi vet at prisen på solpaneler har falt med 90 % på noen få tiår. Vi skjønner at det ikke blir lett å få til skiftet vekk fra fossiløkonomien, men vi forstår at det tross alt er lettere enn å håndtere temperaturer høyere enn noen mennesker har opplevd noen gang. Vi kan gå inn for ulike løsninger: Karbonavgift! Tidevannskraft! Men vi vet at intet av dette vil skje uten at vi åpner opp et rom for politisk handling. Dette er vår jobb: åpne opp rommet for handling i det omfang som fysikkens lover krever. Ikke flere vakre ord, ikke flere fikse internett-presentasjoner. Besluttsom handling! Nå!
Brikkene er på plass for reelle, raske og brå forandringer, ikke bare langsomme lineære kursendringer. Når Tyskland på en solrik dag kan generere halvparten av sin kraft fra solpaneler, og Texas kan få en tredjedel av sin kraft fra vind, da vet du at teknologien ikke er en håpløs hindring lenger. Så brikkene er på plass, men de flytter seg ikke alene. Det er her massebevegelsene kommer inn. De er ikke subtile, de kan ikke ordne detaljene. Men de kan bygge opp et hardt press for forandringer – forhåpentligvis nok til å blåse vekk med orkanens kraft de store pengesekkene som blokkerer all forandring. Hvis vi ikke får til denne forandringen, blir de virkelige stormene mye verre. Hisk at tidsvinduet for å få til endring er i ferd med å lukke seg. Men det er fortsatt tid: derfor er markeringen i september så viktig!
I det daglige er innsatsen spredt og lokal slik den må være, og fokusert på de nære ting: få til strengere energikrav til bygninger, få på plass en stor sol-installasjon, overbevise kirkerådet om å selge BP-aksjene. Men noen ganger må alle de gode kreftene samles og vise verden hvor stor denne bevegelsen er blitt. Derfor: Det neste store øyeblikket er i september i New York. Vi sees der!

Oversettelse fra engelsk ved Hugo Parr. Fra: http://www.rollingstone.com/politics/news/a-call-to-arms-an-invitation-to-demand-action-on-climate-change-20140521#ixzz32nhQdW4M

Spre kunnskap –
del denne saken!

!Vær den første til å kommentere

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*