Lojalitet til salgs

Vi har kunnskap nok, vi vet at livsvilkårene er truet, men hva gjør vi? Hva gjør vi med fortvilelsen, angsten og raseriet? Vi bruker ytringsfriheten så langt den rekker, vi snakker og skriver, demonstrerer og aksjonerer for å tvinge fram endringsvilje og handlekraft hos politiske ledere. Gjennom historien har vi gravd oss ned i jorden, sprengt oss inn i fjellet, skutt oss opp i himmelen og boret ned i havets grunn – på jakt etter kunnskap og makt. Resultatet er en velstand som forgiftes av egen suksess. Og de som ikke opplever velstanden rammes hardest, skriver forfatter og miljøskribent Sidsel Mørck. Som tror at en alternativ utvikling er mulig.

Togradersmålet

Nå står omsider miljø, og særlig klima, på verdenssamfunnets agenda, og det kommer stadig sterke faglige advarsler mot dagens utvikling:

I 2010 vedtok klimatoppmøtet i Mexico et «togradersmål», i realiteten en to graders grense, som sier at global gjennomsnittstemperatur ikke må stige mer enn to grader over temperaturen i førindustriell tid, hvis vi skal unngå de mest dramatiske følger. – FNs klimapanel har også beregnet at globale utslipp av CO₂ må ligge under et gjennomsnitt på 400 ppm, hvis denne grensen skal holdes. – Det internasjonale energibyrået IEA slår dessuten fast at to tredjedeler av verdens reserver av kull, olje og gass må bli liggende urørt, hvis FNs målsetting skal innfris.

Men Norge bryr seg lite om internasjonale avtaler og ekspertutredninger. Her drives oljevirksomhet etter gårsdagens mønster:

• Fra 1990 til i dag har våre utslipp av CO₂ økt med 30 %, den største prosentvise økning i Europa.
• I 2013 har vi rekordinvestering i olje og gass på 211 milliarder, en økning på 25 milliarder fra i fjor.
• Siden 1993 er det ingen økning i produksjon av fornybar energi.
• Våre totale utslipp av CO₂ er på ca 54 millioner tonn pr. år, mens forbrenning og forbruk av norsk olje og gass gir utslipp på nesten 300 millioner tonn.
• I 2020-30 starter produksjon på nye oljefelt i Barentshavet. Oljedirektoratet har stor tro på at det fins større reserver både i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet enn tidligere antatt. Derfor kan letedirektør Sissel Eriksen håpe på høy produksjon langt utover 2030.(Dagsavisen 13.6)

Den norske modellen

Norge tar altså alle faglige advarsler med stor ro, og statsministeren er den roligste av alle: «Vi vet at verdens energibehov øker, og forbruket av fossil energi stiger, sier Jens Stoltenberg. Han mener at myndighetenes og næringens samarbeid om økt oljeutvinning er et eksempel på den norske modellen på sitt beste.» (Teknisk Ukeblad 42 11). Nei, dette er den norske modellen på sitt verste! Her viser Stoltenberg en sterkere lojalitet til oljenæringen enn til kommende generasjoner og deres livsvilkår. Dermed er han også på kollisjonskurs med Grunnlovens § 110b: Enhver har Ret til et Mileu som sikrer Sundhed og en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsiktig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten.

Stoltenbergs gjentatte påstand om Norge som pådriver i klimaspørsmål, er en flau bløff. Vi er versting på hjemmebane, men selvoppnevnt besting på bortebane. I internasjonale fora snakker vi høyt og mye – sjelden om olje, men ofte om regnskogen. Vi er en snill onkel som gir gavepakker til Brasil for å bevare regnskogen, og for å gi Norge et godt og grønt omdømme. Så kan vi fortsette å pumpe ut CO₂ her hjemme.

At Norges pådriverrolle er en bløff, avsløres også i forhold til Ecuador: I området Yasuni er det påvist stort biomangfold og rike oljereserver, og i 2007 lanserte president Correa en kreativ ide: Hvis verdenssamfunnet sponset landets utvikling av fornybar energi, kunne oljen bli liggende og biomangfoldet beholdes. I 2010 realiseres ideen, og Correa ber om økonomiske bidrag: Men Norge svarer nei. Hvorfor? Fordi det er for pinlig? Å støtte at oljen blir liggende urørt, vil slå tilbake som en boomerang på oljenasjonen Norge.

Vekstboblen

I følge Statoil har vi også den reneste produksjon av alle oljeselskaper. Denne påstanden er også en bløff. Produksjon av olje og gass gir beskjedne utslipp av klimagasser i forhold til forbrenning og bruk. Det er utslippene herfra som peker rett til himmels!

Ingen av våre store partier tar den nye virkeligheten inn over seg, alle støtter den reaksjonære politikken som har skapt miljø- og klimakrisen. Den betyr 3-4 % vekst årlig, som igjen betyr større bilpark, flere flyreiser, økt generelt forbruk og voksende søppelfjell… Og Statoils ekspansjon, ikke bare i olje og gass, men nå også i skiferolje og skifergass.

Denne absurde utviklingen truer ikke bare miljøet, men også økonomien.  Oljevirksomheten har gitt oss høy levestandard – hittil. Men Bloomberg, velkjent byrå for finansanalyse, hevder at satsing på fornybar energi kan bli tredoblet innen 2030. Billigere blir det også. Dette betyr problemer for Norge: Lønnsomhet i olje og gass kan bli langt mindre enn i dag, og med vårt kostnadsnivå er vi avhengig av høye oljepriser. Det kan også oppstå en stygg konkurransesituasjon, når Norge vil maksimere verdien av olje og gass, mens andre land vil videreutvikle fornybar energi.

Alternativet

Men det fins alternativer: Fra vårt lille sted i verden og vår lille plass i tiden har Norge et stort handlingsrom. Vi har de økonomiske, teknologiske og intellektuelle ressursene som skal til for å legge om kursen: Gradvis utfasing av oljevirksomheten, storstilt satsing på fornybar energi, gratis kollektivtransport… er velkjente forslag. Men vi trenger en bred og sterk folkelig mobilisering, og kanskje borgerne burde inviteres til idedugnad? Det fins mye fantasi og sunt vett blant folk flest.

En effektiv snuoperasjon krever først og fremst politikere som ikke nøyer seg med å være næringslivets nyttige idioter. Det krever politikere som forstår at framtiden skapes nå, og som har moral og integritet til å ta ansvaret.

Vår kapital er ikke olje, men jord og hav. Det hjelper ikke med moderne landbruksmaskiner og fiskeflåter, hvis jorda er tørr og havet er svart.

(tidligere trykt i Dagsavisen 16.08.2013)