Klimaskepsis og fornekting

«Klimaskeptikernes» agitasjon har kun ett formål: Å svekke troverdigheten til FNs klimapanel og klimaforskningen, og så tvil om nødvendigheten av effektive klimatiltak. Middelet er å spre usakligheter, usikkerhet og forvirring, ispedd løsrevne fakta og tilhørende konspirasjonsteorier. Se alle nyhetssaker på nettsidene våre om klimafornekting.

Professor i miljøkjemi Hans Martin Seip er blant de forskerne som har valgt å gå i debatt med skeptikerne, og i avisinnlegg rundt om i landet forsøkt å imøtegå deres argumenter. – Det er i en viss forstand nytteløst, sier han, for de samme tingene blir ofte gjentatt i det uendelige, uten belegg. Det blir et slags «klippe, klippe», i strid med naturlovene, som den berømte kjerringa i eventyret. Andre kan likevel ha glede av at disse folkene av og til blir korrigert. Derfor har han samlet og kommentert en del påstander som han mener går igjen. Mye av det er importvare fra den amerikanske klimafornekter-industrien.

Påstand 1: Klimaet har alltid forandret seg
Påstand 2: Det dreier seg om naturlige variasjoner, drevet av sola
Påstand 3: Temperaturstigning skyldes ikke mer CO2 i atmosfæren (sammenhengen er omvendt)
Påstand 4: Det er ingen konsensus blant forskerne
Påstand 5: Klimamodellene er upålitelige
Påstand 6: Temperaturmålingene er upålitelige
Påstand 7: Det er blitt mer havis i Antarktis
Påstand 8: Det har ikke vært noen temperaturøkning siden 1998

«Klimaet har alltid forandret seg»
Dette er ikke et gyldig argument i debatten. Selvsagt har det alltid vært endringer i klimaet på jorda. Overganger mellom istider og mellomistider antar en ble satt i gang av endringer i solinnstrålingen på grunn av variasjoner i jordas bane. Oppvarmingen eller avkjølingen kan deretter forsterkes av andre faktorer, for eksempel endringer i konsentrasjonene av klimagasser i atmosfæren. Høy global temperatur for omtrent 10 000 til 5000 år siden hang sammen med høy solinnstråling særlig ved nordlige breddegrader om sommeren.

Temperatur og konsentrasjonen av CO2 er rekonstruert for mange millioner år bakover. Stort sett finner en at høy temperatur samvarierer med høy CO2-konsentrasjon. Et eksempel på dette var en varm periode over mange millioner år for rundt 50 millioner år siden. Siden de fleste partikler har en avkjølende effekt, vil variasjoner i partikkelkonsentrasjonen i atmosfæren, for eksempel på grunn av vulkanutbrudd, påvirke klimaet. Endringer i havstrømmer er en annen faktor som påvirker klimaet..

Kapittel 5 i siste hovedrapport fra arbeidsgruppe I i FNs klimapanel, gir en grundig diskusjon av årsakene til klimaendringer.

«Det dreier seg om naturlige variasjoner, drevet av sola»
Som nevnt under påstand 1, varierer innstrålingen fra sola, og dette har hatt stor betydning for klimaendringer i et langt perspektiv. Under den lille istid (1400-1850) var det liten solaktivitet og få solflekker. Men solinnstrålingen de siste 150 år har ikke variert så mye.

En hypotese er at solaktiviteten kan påvirke klimaet på jorda i sterkere grad enn variasjonene i solinnstrålingen skulle tilsi. En mulig mekanisme trekker inn kosmisk stråling. Denne er lav når solaktiviteten er stor (mange solflekker). Lite kosmisk stråling vil ifølge hypotesen gi få lave skyer som igjen skal gi høy temperatur. Solflekkantallet varierer med en syklus på omtrent 11 år. Imidlertid var det ingen tydelig trend i solflekkantallet fra omkring 1970 til nærmere 2000, en periode med rask økning i global temperatur. Aktiviteten var også høy fra omkring 1940 til ut på 1960-tallet, en periode med nokså stabil global temperatur.

IPCC diskuterer disse spørsmålene grundig i kapittel 7. Der heter det blant annet at enkelte svake samvariasjoner mellom styrken av kosmisk stråling og observerte aerosol- eller skyegenskaper ikke har vist seg å holde på regional eller global skala. Det er mulig at variasjoner i solaktiviteten kan påvirke temperaturen sterkere regionalt. Det er for eksempel funnet samvariasjon mellom kalde vintre i England og lav solaktivitet. Det har vært forslått at den lave solaktiviteten en har hatt mye av etter 2000, kan ha gitt kalde vintre i deler av Europa. Men slike vintre er også blitt knyttet til avtakende havis i Arktis.

«Temperaturstigning skyldes ikke mer CO2 i atmosfæren (sammenhengen er omvendt)»
Mens CO2-konsentrasjonen i atmosfæren var omkring 280 ppm (parts per million = milliontedeler) i førindustriell tid, er den nå nær 400 ppm. En har også målt konsentrasjoner av ulike former (isotoper) av karbon i CO2 i atmosfæren. Relative mengder av ulike isotope viser at økningen i det alt vesentlige skyldes menneskeskapte utslipp, først og fremst bruk av fossilt brensel.

Enkelte påstander om at menneskeskapte utslipp bare kan forklare omkring 4 prosent av økningen, skyldes at det ikke er tatt hensyn til de store naturlige strømmene mellom hav/land og atmosfæren.

Studier av blant annet iskjerner viser at CO2-konsentrasjonen ikke har vært så høy som nå på minst 800 000 år. Variasjoner i temperatur og CO2-konsentrasjon følger hverandre ganske tett. Imidlertid ser en noen ganger at CO2-konsentrasjonen har økt etter temperaturen. Temperaturforandringen er da satt i gang av endring i en annen faktor som solinnstrålingen, og den er blitt forsterket av den medfølgende økning i konsentrasjonen av CO2 (og metan), se også påstand 1.

Ingen har satt opp noe velbegrunnet budsjett over CO2-strømmer til og fra atmosfæren på bakgrunn av antakelse om at temperaturøkningen i senere tiår skulle ha vært årsak til og ikke virkning av økt CO2-konsentrasjon. Det måtte blant annet være en naturlig kilde med utslipp som økte med temperaturen. Det har vært antydet at dette kunne være havet siden løseligheten av CO2 avtar når temperaturen øker.  Observasjoner og beregninger viser imidlertid at havet tar opp CO2 fra atmosfæren. Opptaket i havet er nå omtrent en tredjedel av de menneskeskapte utslippene. Men opptaket kan bli mindre i fremtiden.

Påstander om at det har vært like høye eller høyere CO2-konsentrasjoner på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, bygger på feiltolkning av eldre artikler.

«Det er ingen konsensus blant forskerne»
Det har vært utført flere studier som viser at et overveldende flertall av forskere som publiserer om klimaendringer, mener menneskeskapte klimaendringer er et problem. En studie publisert i Environ, Res. Letters i 2013 tok for seg nesten 12000 artikler fra tidsskrifter med fagfellevurdering som nevnte menneskeskapte klimaendringer eller global oppvarming i sammendraget. Av forfatterne som uttrykte sin mening om menneskeskapte klimaendringer, støttet 97 prosent den vanlige oppfatningen at menneskene forårsaker global oppvarming. Det er altså en sjelden grad av enighet blant klimaforskere.

«Klimamodellene er upålitelige»
«Alle modeller er gale, men noen modeller er nyttige», sa statistikeren George Box. Selvsagt er det komplisert å lage en god modell for klimaet, og de er ikke perfekte. Generelt reproduserer modellene tidlige tiders temperaturvariasjoner rimelig bra, men en studie viste for eksempel at modellberegninger av temperatur fra år 1000 og til i dag for nordlige og sørlige halvkule gir mindre forskjeller mellom de to halvkulene enn rekonstruerte temperaturkurver tyder på. Beregninger av global og til dels regional temperatur er mer pålitelige enn beregninger av nedbør.

Mye av usikkerhetene i klimamodellene er knyttet til såkalte tilbakekoplinger, det vil si at økt temperatur fører til endringer som igjen påvirker temperaturen. Det er for eksempel ikke godt forstått hvordan skyene påvirkes når temperaturen økes. Andre usikkerheter finner vi i virkninger av partikler i atmosfæren og i karbonsyklusen.

Samtidig må det sies at det er en stor misforståelse hvis man tror at vår forståelse av klimaendringene bare er basert på klimamodeller. Viktig informasjon kommer blant annet fra studier av klimaendringer i tidligere tider, observasjoner i nyere tid av temperaturen i atmosfære og hav, stigning i havnivået og stråling til og fra jorda. Se også siste avsnitt under påstand 8.

«Temperaturmålingene er upålitelige»
Det er ikke enkelt å beregne en global temperatur ut fra målinger ved jordoverflaten på land og over hav. Det er især tre forskergrupper som har arbeidet med dette. De tre temperaturkurvene er sammenliknet i IPCCs siste Synteserapport. De viser samme trender, men det er noen små forskjeller. Det gjelder blant annet utviklingen etter rundt år 2000. Her viser kurven fra Met Office Hadley Centre i UK mindre stigning enn de to andre.

Forskere ved University of York, som ikke hadde arbeidet med klima, men var gode i databehandling, påpekte at dette henger sammen med ulik behandling av områder der det er få observasjoner. Spesielt er Arktis viktig siden temperaturstigningen er særlig rask her. Blant annet ved å kombinere satellittmålinger og bakkedata kunne de få nøyaktigere temperaturutvikling for Arktis og inkludere disse i den globale middeltemperaturen. De fant da at stigningen siden slutten av 1990-tallet var betydelig større enn den originale kurven fra Met Office viste og ikke så mye mindre enn stigningene i tiårene før århundreskiftet.

De tre nevnte grupper benytter i stor grad samme rådata, men behandlingen er noe forskjellig. En fjerde gruppe (Berkeley Earth Surface Temperature Project) benytter et mye større datamateriale, og den videre behandlingen er også annerledes. De ser på temperatur over land og finner trender som er svært nær det samme som de tre andre gruppene. Målinger fra satellitter (og radiosonder) gir temperaturen ved ulike høyder i atmosfæren. Temperaturøkningen i den laveste delen av troposfæren i «satellittperioden», som startet i 1979viser omtrent samme trend som overflatemålingene.

Trenden i temperaturmålingene stemmer godt overens med en rekke andre observasjoner som at havnivået stiger, innlandsisen i Antarktis og på Grønland minker, isbreer smelter, havisen i Arktis avtar og våren kommer tidligere mange steder.

«Det er blitt mer havis i Antarktis»
En må skille mellom endringer i mengden havis og i mengden av is i innlandsisen i Antarktis. Det har vært problemer med å bestemme hvordan innlandsisen har endret seg. Inntil høsten 2015 viste de tilsynelatende beste målingene at ismassen hadde avtatt. Høsten 2015 publiserte NASA resultater av en studie som tydet på økning i ismassen i årene 2003 til 2008. Denne studien er imidlertid blitt sterkt kritisert. En helt ny studie, publisert i januar 2017, fant et massetap på 95 milliarder tonn per år, svarende til en midlere økning i havnivået på 0,26 mm per år i perioden 2002 til 2015.

Studier av havnivået i tidligere perioder (for 130 000 – 115 000 og omtrent 3 millioner år siden) tyder på at smelting i Antarktis kan bidra betydelig til havnivåstigning selv ved moderate økninger i global temperatur. Ved et middels utslippsscenario (RCP 4.5) kan bidraget i 2100 bli omtrent 0,5 meter og ved et høyt utslippsscenario (RCP8.5) kan bidraget bli over 1 meter. Ved et lavt utslippsscenario (RCP 2.6) er bidraget lite. I år 2500 kan det høye utslippsscenariet gi en havnivåstigning på hele 15 meter. Usikkerhetene er imidlertid betydelige.

Det var også en økning i utbredelsen av havis i Antarktis fra 2011 til 2014. Men så skjedde det et plutselig skifte og sommeren 2016/2017 har utbredelsen blitt mindre enn målt noen gang før. (Samtidig er utbredelsen i Arktis også mindre midt på vinteren enn noen gang siden målingene startet i 1979.) Havisen i Antarktis finner vi nord for 78°S på grunn av de store landmassene rundt polområdet. Ismengden varierer mye regionalt og med årstiden, og isen er gjennomgående ganske tynn. En nærmere diskusjon av årsaken til den store endringen i det siste får vente til vi får sett utviklingen videre.

«Det har ikke vært noen temperaturøkning siden 1998»
Det er nok riktig at temperaturstigningen ved overflaten har flatet noe ut, men ikke så mye som enkelte påstår (se også påstand 6). Dessuten var 1998 et svært spesielt år, noe som gjerne underslås av klimaskeptikerne. Den globale temperaturen påvirkes av havstrømmer og spesielt er ENSO (El Niño Southern Oscillation) viktig. Ved El Niño-forhold (gutten, fiskerne ga fenomenet dette navnet siden det ofte inntraff ved juletider) er havtemperaturen utenfor vestkysten av Sør-Amerika uvanlig høy. Dette medfører også høy global temperatur, en effekt som var uvanlig sterk dette året. I den motsatte fasen (La Niña, jenta) er det derimot gjerne lav global temperatur. Dersom en skiller mellom år med El Niño, La Niña og nøytrale forhold, viser temperaturutviklingen i hver gruppe betydelig stigning også etter 2000.

Dessuten er det viktig å være klar over at mer enn 90 prosent av overskuddsenergien jorda mottar på grunn av økt drivhuseffekt, går til havet. I senere år har en fått adskillig bedre observasjoner av havtemperaturen, og den er økende både i øvre lag og i dyphavet (dypere enn 700m).

Det er interessant at noen klimamodeller gir en viss utflating i denne perioden. Dette er modeller som også beskriver ENSO-forholdene bra. Dette støtter oppfatningen at havstrømmene er viktige. Det har også vært foreslått at partikkelkonsentrasjonen i atmosfæren har økt, noe som vil ha en avkjølende effekt. Solinnstrålingen har også vært litt mindre i årene etter 2000 enn før. 2014 er dog det varmeste år siden målingene startet, i følge National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA). Første halvår i år (2015) var varmere enn noen annen slik periode.

Global oppvarming har vært dramatisk de siste ti-årene. Kilde: Verdens meteorologiske organisasjon

Global oppvarming har vært dramatisk de siste ti-årene. Kilde: Verdens meteorologiske organisasjon