Mot pengelogikken

– Hva skal vi med mer penger hvis etikken går tapt? – Professor Anders Breidlid er urolig over utviklingen i norsk politikk der mer og mer dreier seg om egeninteresser og penger, mener han. Etiske vurderinger kommer i andre og tredje rekke. Han ønsker et oppgjør med en politikk som nedtoner solidariteten med verdens fattige.

Anders Breidlid arbeider ved OsloMet og har gjennom et langt yrkesliv som forsker og lærer arbeidet med utviklingsspørsmål og forholdet mellom Norge og det globale sør. Vi har også ofte møtt ham på debattsidene i avisene, der han med kvass penn reagerer på svekkede etiske krav til oljefondet, på at bistanden til de fattige undergraves, på Norges utilstrekkelige klimainnsats, og på vår dogmatiske opptatthet av økonomisk vekst.
– Vi må utvide perspektivet, sier han. Det er en sammenheng i alt dette. Det dreier seg om etiske utfordringer og bevisstgjøring, ikke bare om ulike politikkområder.
– La oss begynne med oljefondet og etikken. Der har mye skjedd ganske fort.
– Ja, jeg ble faktisk ganske sjokkert da Stoltenberg i fjor ba om å sette etikkrådet på pause, og dette gikk gjennom etter en kort diskusjon i Stortinget. Det var et slags kupp. Og da Svein Gjedrem ble satt til å lede utvalget som skulle se på veien videre, oppfattet jeg det som et bestillingsverk. Han har tidligere gitt uttrykk for at vi ikke trenger noe etikkråd. At han og Stoltenberg nå vil åpne for investeringer også i atomvåpenproduksjon, er ikke veldig overraskende. Men det er svært alvorlig. Det setter en ny etisk – eller uetisk – standard.
– Og forteller tydelig om hvilke hensyn som veier tyngst, mener du.
– Nettopp. Alt som teller, er å tjene mer og mer penger. Selvfølgelig har det vært en mengde tvilsomme oljefond-investeringer også tidligere. Tenk på de sju globale teknologigigantene, også kalt «Magnificent Seven» – Microsoft, Apple, Alphabet (Google), Amazon, Meta, Nvidia og Tesla, De utgjør nå rundt 16 prosent av hele fondets aksjebeholdning. Fondets skjebne er dermed tett knyttet til noen få selskaper i Silicon Valley og Seattle. Men det er virkelig helt meningsløst å fjerne den eneste bremseklossen vi hadde. Jeg forstår godt at Cecilie Hellestveit trakk seg i protest, høyt og tydelig. Nå kan vi håpe at Stortinget setter ned foten, men jeg er redd det ikke skjer og at det går gjennom.
– Forsvaret for de mer rendyrka penge-prioriteringene er at det skal sikre velferden for kommende generasjoner. Det er vel også et etisk hensyn?
– Jo, men da må vi spørre hva pengene skal brukes til, og hva slags framtid vi vil sikre. Det sikrer ikke framtidige generasjoner at klimakrisa kommer ut av kontroll på grunn av uvettig konsum og utslipp som driver oppvarmingen videre. Derfor er jeg helt uenig i at alle skal få stadig større kjøpekraft. Vi kan ikke fortsette som om det ikke finnes noe tak. De som sliter økonomisk, må få mer, det er greit. Men for oss som allerede har nok, er det virkelig meningsløst å gjøre økt kjøpekraft til et mål. Denne vekstdogmatikken må vi ta et oppgjør med, men verken media eller politikere tar tak i problematikken. Det er en stor unnlatelsessynd som kan koste oss dyrt. I stedet er det populistiske partier og politikere som kommer med kortsiktige og lettvinte løsninger som vinner fram. Det er virkelig veldig alvorlig.
– Du har lenge vært særlig opptatt av den norske bistandspolitikken, og ser en negativ og beslekta utvikling også her.
– Jeg vil si at de siste fem årene har det skjedd en glidning som er klart negativ. Stadig mer brukes til formål som ikke har med bistandens egentlige oppgave å gjøre, som er å bekjempe fattigdom og sykdom i det globale sør. I siste forslag til statsbudsjett går en stor del av bistandsbudsjettet til formål som ikke kan regnes som bistand, som støtte til Ukraina og til ukrainske flyktninger i Norge. Det er i og for seg et bra formål. Men disse postene må ut av bistandsbudsjettet. Det går ut over fattigdomsbekjempelsen og undergraver innholdet i det vi framstiller som en generøs bistandspolitikk.
– Står målet om en prosent av bruttonasjonalinntekten til bistand i fare, vil du si?
– Det står opplagt i fare når forslaget til bistandsbudsjettet for 2027 utgjør 0,93 prosent av BNI. Jeg er ikke trygg på at samarbeidspartiene er villige til å kjempe for en økning. Det har vært viktig at Norge har holdt fast ved dette målet. Ikke fordi alt vi har gjort, har vært riktig. Det er mange problematiske sider ved norsk bistand som bør diskuteres. Men énprosentmålet har gitt et viktig signal til omverdenen om at vi ikke bare tenker på oss selv. Norge har lenge hatt et selvbilde som en solidarisk nasjon, som har valgt å bruke en liten del av vår rikdom på andre. Nå må vi se nærmere på hva vi faktisk gjør. Et godt selvbilde er ikke tilstrekkelig. Dersom énprosenten ryker, er jeg redd for at det er første skritt mot en videre de facto nedgang i bistanden til det globale Sør. 
– Slike ting som dette skjer jo ikke av seg selv. Hvor plasserer du det politiske ansvaret?
– Øverste ansvarlige er selvfølgelig statsministeren. Men jeg oppfatter finansminister Stoltenberg som den sterkeste eksponenten for dette, Han er svært opptatt av profitt og økt kjøpekraft, og jeg kan ikke huske siste gang han snakket om betydningen av norsk støtte til det globale Sør. Jeg tror ikke bistandsminister Aukrust er like fornøyd med utviklingen. Men det er regjeringens samlede prioriteringer vi må bedømme. Og der mener jeg hensynet til dem som sitter nederst ved bordet, kommer stadig dårligere ut.
– Men noe positivt er det vel, som at det i statsbudsjettet nå er blitt en økning i klimafinansieringen til utviklingsland?
– Jeg har sett at regjeringen framhever dette som et langsiktige mål. Men samtidig foreslås ulike kutt i satsingen til klima, miljø og hav. Og da må vi spørre hva som faktisk øker, og hva som reduseres. Vi må også vite mer hva som ligger i dette. Når privat kapital regnes med, og ulike beløp brukes om hverandre, blir det vanskelig å få tak på det. Klimafinansieringen skal økes til 30 milliarder i 2035, sies det. Men slik jeg forstår tallene, er det ikke tydelig at ambisjonene for framtida er særlig bedre enn det som allerede ligger på bordet. Jeg vil i hvert fall ikke gi honnør for en økning jeg ikke kan se. Det må i det minste være mulig å få et mer forståelig bilde av hva Norge faktisk bidrar med på dette området.
– EU vil nå ha et moratorium på oljevirksomhet i Arktis. Både Stoltenberg og Støre har vært i Brussel for å forhindre dette, uten å lykkes. Hvordan passer dette sammen med rollen som miljøbevisst nasjon?
– Dette er nettopp det norske paradokset. Vi vil framstå som en nasjon som er opptatt av klima og miljø, samtidig som vi ønsker å fortsette som før og lete etter olje. Jeg kan bare anbefale alle å lese boka til den svenske journalisten Lisa Röstlund. I «Norgesparadoxet» skildrer hun en reise gjennom oljelandet og finner den norske mentaliteten ‘fullkomligt vansinnigt’ – i en tid hvor alle opplyste mennesker burde vite at det som kreves av oss, for det meste er det stikk motsatte av hva de norske elitene driver med.
– Er det en felles mentalitet og prioritering som går igjen og ligger under det hele?
– Etter min mening, ja. Det er at etiske hensyn svekkes, systematisk og over tid. I oljefondet skal vi tjene mest mulig – nok er aldri nok. I bistanden flyttes oppmerksomheten bort fra fattigdomsbekjempelse. I klimapolitikken fortsetter oljevirksomheten, mens det er vanskelig å få øye på den økte miljøinnsatsen og omstillingen som loves og som det haster med.
– Og hva bør klima- og solidaritetsbevegelsen gjøre, tenker du? De politiske vindene blåser jo ikke vår vei for tida.
– Det finnes det vel ikke noen enkle svar på. Vi sliter ikke bare her til lands, men også i Sør-Europa der du nå skulle tro at velgerne ville våkne etter ekstremvær-sommeren. Det jeg vil si er at motstemmene og folkelig mobilisering er veldig viktig uansett. Vi må heve stemmen og utfordre forestillingen om at stadig større forbruk og kjøpekraft er svaret på alt. Og bli enda mer tydelige på at klima, bistand og internasjonale investeringer, alt sammen trenger en sterkere etisk begrunnet politikk. Det er bare seks år siden klima var høyt oppe på agendaen. I 2019 svarte hele 49 prosent av de spurte at klimaendringer var en av de tre største utfordringene landet står overfor. Politikerne fulgte etter med tøff retorikk og høye ambisjoner. Dit må vi komme igjen når vi ser at kloden blir stadig varmere. Vi må utfordre Arbeiderpartiet som har utviklet seg gjennomgående negativt, men også støttepartiene som, med visse unntak, er altfor lavmælte i klima -og bistandsdebatten. Samtidig må vi selvfølgelig forsøke å hindre at verre krefter kommer til makten, slik faren er hvis Fremskrittspartiet fortsetter sin seiersgang.