Boka «Verden venter på oss» av Jonas Kittelsen, 29 år gammel klimaaktivist og talsperson for Extinction Rebellion (XR) i Norge, handler om den økologiske krisa vi står midt opp i, og om de endringene som må komme, skal vi ha håp om en trygg og levelig framtid. Besteforeldreaktivist Silvia Kriz har lest den – og liker den.
Silvia Kriz, BKA Sør-Rogaland
Boka er utgitt av forlaget Oktober 2026. Den henvender seg til alle, og inviterer både til refleksjon og handling. Forfatteren peker på strukturelle samfunnsendringer (fra økonomisk til økologisk tenkning) og styrking av et vaklende demokrati, som nødvendig hvis vi skal ha håp om en trygg og levelig framtid.
Vi får vite litt om et prosjekt «Solidaritet», som skal skape en allianse på tvers av klima-, miljø- og solidaritetsorganisasjoner, for å forme den brede og kraftfulle folkebevegelsen kloden og framtidens generasjoner trenger. Arbeidet med dette startet i Norge i vår, forteller Kittelsen, og er også i gang eller på beddingen i Sverige, Finland og Storbritannia.
Jeg opplever boka som gjennomarbeidet og troverdig, spekket med fakta og teori med over 300 referanser. Språket flyter lett og vi får engasjerende fortellinger bl.a. om erfaringer fra FNs klima- og naturforhandlinger og aksjoner med XR. Møter med mennesker er kanskje det viktigste.
Selv ble jeg dypt berørt av beretningen om da den unge mannen bestemte seg for å bli aktivist. Han satt og så utover havet, tårene rant. Han hadde fordypet seg i FNs klimarapporter. At 3,5 milliarder mennesker lever med høy risiko for liv og helse pga. klimaendringer, fikk han ikke ut av hodet. Han så for seg hele Kristiansands befolkning (60 000) fylle opp bukta foran seg, ganget med 100 for å få hele Norges befolkning, og så enda en gang med 600. Menneskemengden fylte opp helt til horisonten og lenger. Det ble umulig å forestille seg så mange, og det ble umulig for ham å forholde seg passiv. «Vårt privilegium er at vi har et valg. Vi kan velge om vi vil bry oss eller ikke – majoriteten av dagens og framtidens befolkning har ikke dette valget.»
Jeg leser og finner empati og kjærlighet til mennesker og kloden, og en brennende trang til rettferdighet og likeverd. Han gir også plass til takknemlighet for at han har fått leve i et trygt samfunn. Men framtidsutsiktene skremmer: «Tørke og hete vil gjøre tett befolkede områder ulevelige. Flere milliarder mennesker vil oppleve vannmangel. Sentrale områder for matproduksjon vil legges under vann. Pandemier vil øke i frekvens og styrke.»
Boka gir tall og fakta, samtidig som den slår fast at det vi trenger for å få flere til å våkne, er fortellinger som treffer oss følelsesmessig og gir handlingsalternativer.
Klima-, natur- og forurensningskrisene henger sammen, og kan ikke løses uavhengig av hverandre. Syv av ni planetære grenser er brutt, hele jordsystemet er i ubalanse, skriver Kittelsen. «Dette handler om samfunnskollaps. Vi har ikke råd til å mislykkes.» Men gapet mellom hva som brukes til klimatiltak og det reelle behovet er om lag den summen som verden i dag bruker til å subsidiere fossile brensler! Den rike delen av verden kan altså ikke påstå at vi ikke har råd. Omkostningene ved å ikke gjøre nok nå, vil være astronomiske i fremtiden.
Vi trenger nye mål, samfunnsmål som bærer økologisk innsikt, ikke bare økonomisk logikk. Markedstenkningen som gjennomsyrer samfunnet, driver rovdrift både på kloden og mennesker. Å økologisere samfunnet vil møte sterke motkrefter i oljelobbyen og fra de rikeste – som tjener på status quo. Kittelsens svar er at vi må skape håp gjennom handling. Vi vet at f Erfaring fra 200 folkepaneler/folkeråd på klima og miljø i Europa, viser at de velger modigere og mer langsiktige løsninger enn politikerne.
Vi trenger mer og bedre demokrati – ikke autoritære styreformer. Strategisk ulydighet, som streiker og massedemonstrasjoner, må til for å framtvinge store nok og raske nok endringer, hevder Kittelsen. Samtidig ser han at dette ikke er effektivt før aksjoner framstår som autentiske og folkelige. Protestene må gå fra å representere «noen sære gærninger» til noe «folkelig og legitimt».
I 2018-19 skapte Greta Thunberg og skolestreikene en global klimabølge. Men vi var ikke godt nok organisert til å utnytte momentet som oppsto. Solidaritetsbevegelser som arbeider for verdige liv for alle, mot diskriminering og undertrykkelse, for rett til liv og helse for arter, økosystemer og framtidige generasjoner, må bygge allianser. Hver for seg er ingen sterke nok. Arbeidet med å kontakte ulike bevegelser startet våren 2026, forteller Kittelsen.
Som leser må jeg innrømme at det er litt frustrerende å ikke få vite mer konkret om disse samtalene, men jeg regner med de får ut mer informasjon etter hvert. Det jobbes med saken, svarte Noah Christensen, Kittelsens nære medarbeider, da han var på besøk på BKAs høstsamling 19. september.
Kittelsen er radikal, i betydningen av å gå til rotårsakene og angripe driverne av problemene. Troen på evig økonomisk vekst må erstattes med å beskytte livsbetingelsene og vilkårene for vekst. Vi må tenke store skifter, som ikke kommer av seg selv, men må skapes ved at nok folk og krefter sørger for at det skjer. Det er vårt felles ansvar å gjøre det vi kan for å forsterke de systemiske og kulturelle skiftene som muliggjør en levelig framtid for alle!
Ingen sier det sterkere enn FNs generalsekretær: «Vi har et valg. Kollektiv handling eller kollektivt selvmord. Det er i våre hender.»