– Naturen er ikke bitter

– Gir vi den en sjanse, kommer naturen tilbake med full kraft, sier professor i biologi, Vigdis Vandvik. Hun advarer mot skadene ved bit for bit nedbygging, men ser også gode grunner til håp for framtida. Restaurering av natur virker, unge mennesker tenker nytt, og flere tar inn over seg at naturen er selve grunnlaget for samfunn og velferd.

Det er få norske forskere som har satt tydeligere spor i debatten om naturmangfold enn Vigdis Vandvik. Gjennom forskning, formidling og en lang rekke nasjonale og internasjonale oppdrag har hun søkt å gjøre naturkrisen forståelig, og vise hvordan den henger uløselig sammen med klimakrisen. Hun arbeider for FNs naturpanel, deltok under forhandlingene om den globale naturavtalen, sitter i Klimastiftelsens klimaråd og mye mer.

Prinsippet om arealnøytralitet

I tillegg til alle sine verv er Vigdis Vandvik en klart klingende stemme i den offentlige debatten. Og der er det særlig ett viktig begrep som ofte går igjen: arealnøytralitet. – Hva legger hun i det? Hva betyr det egentlig?

– I bunn og grunn handler det jo om å ha orden i sysakene, sier Vandvik. – Vi er vant til å tenke at økonomien, den må gå i balanse. Inntekter og utgifter må stemme. Det samme må gjelde arealene våre. Når vi bygger ned natur ett sted, må vi samtidig sørge for å restaurere eller gi tilbake arealer til naturen et annet sted. Hvis vi bare fortsetter å bruke mer og mer areal, uten å tenke på balansen, ender vi jo opp med et stadig større underskudd på arealkontoen. Dette kommer naturen – og til slutt vi selv – til å måtte betale dyrt for.

Naturen vil samarbeide

Vandvik mener mye av problemet ligger i måten vi tenker om natur. – Vi bærer fortsatt med oss en forestilling om at naturen er noe vi skal erobre, legge under oss og ta i bruk. Det er en tankegang som stammer fra en tid da verden virket uendelig stor. Men den tiden er for lengst over. Vi er over åtte milliarder og det finnes ikke noe ‘jomfruelig land’ lenger. Rundt tre firedeler av verdens landarealer er allerede påvirket av mennesker. Forskere har beregna at dersom mennesker ikke hadde vært her, ville den samlede biomassen av alt liv på jorda vært omtrent dobbelt så stor som i dag. Det betyr dobbelt så mye mat for alle dyr, dobbelt så mye karbonbinding, og dobbelt så mye klimaregulering. Det hadde vært noe, det!

Men budskapet hennes er ikke bare dystert.– Det fine er at naturen ikke er bitter, eller hevngjerrig. Naturen er faktisk helt utrolig samarbeidsvillig. Tenk på ei drenert myr. Hvis grøftene tettes igjen, begynner myra nesten umiddelbart å fungere igjen – den regulerer vann og binder karbon som om ingenting har skjedd. Planter du trær i byen, starter de fra første dag med å gi skygge, kjøle ned omgivelsene, håndtere overvann og skape leveområder for fugler og insekter. Naturen trenger ikke å overtales eller smiskes med. Den trenger bare mer plass!

Bergen som veivalg

Både Vigdis og intervjueren bor i Bergen, der natur-, miljø- og klimapolitikken lenge har vært et omstridt tema, og et skille mellom ulike fløyer i bystyret. For få år siden vedtok kommunen at prinsippet om arealnøytralitet skulle ligge til grunn. Men dagens byråd har varslet at de ikke ønsker å styre etter dette prinsippet.

Det mener Vandvik er en alvorlig feil. – Ja, jeg tror faktisk det er en stor tabbe. Bergen er en by med stort press på arealene. Vi har en tett og urban og gammel by, rammet inn av høye fjell. Nettopp derfor må vi være ekstra bevisste på hvordan vi bruker bylandskapet. Hvis vi ikke passer på, ender vi opp med at veier, parkeringsplasser og stadig mer trafikk og transport fortrenger områdene hvor mennesker faktisk lever livene sine og trives, i nabolagene, på torget, i parker, langs gangveier, på kaféer og i grønne områder.

Nærnaturen betyr mest

Vandvik er særlig opptatt av det hun kaller nærnaturen. – Mange tenker at Norge har så mye villmark at det ikke spiller noen rolle om vi bygger ned litt her og litt der. Men det er en misforståelse. Den naturen som betyr mest for livskvaliteten vår, er ofte den som ligger rett utenfor døra. Trærne langs gata. Fuglene i parken. Det lille skogholtet barna leker i. Bekken gjennom boligområdet. Trærne utenfor eldresentret. Denne nærnaturen er utrolig viktig. Den gir oss glede, rekreasjon og helse, men den gjør også byen bedre rustet mot klimaendringer.

Hun peker på stadig hyppigere hetebølger og styrtregn. – Trær kjøler ned byen. Vegetasjon demper varme og reduserer risikoen for oversvømmelser. Naturen er ikke bare vakker – den er en helt uunnværlig del av infrastrukturen vår. I siste instans handler dette om hvordan vi ønsker at samfunnet vårt skal fungere i framtida.

– Vi ser ikke helheten

Natur forsvinner sjelden gjennom ett stort vedtak. Den blir borte gradvis, gjennom hundrevis av små beslutninger som hver for seg kan virke fornuftige. – Det er dette som gjør naturkrisen så vanskelig å håndtere, sier Vandvik. – Ingen står opp om morgenen og tenker at i dag ønsker jeg å gå ut og ødelegge natur. De fleste utbygginger har gode begrunnelser. Vi trenger boliger, næringsområder, veier. Problemet er at vi nesten aldri legger alle disse beslutningene oppå hverandre og spør hva den samlede effekten blir.

Denne analysen har fått støtte fra uventa hold. Vandvik viser til Riksrevisjonens omfattende gjennomgang av norsk arealforvaltning, en rapport hun mener burde få langt større oppmerksomhet. – Det interessante er at Riksrevisjonen ikke spør om natur er viktig. Det vet alle. Spørsmålet de stiller er om norsk arealpolitikk faktisk er rigget for å nå de målene vi har satt oss, og om den gjør dette på en kunnskapsbasert måte.
– Og svaret er urovekkende! Rapporten viser at vi ikke klarer å bruke den kunnskapen vi allerede har når beslutningene tas. Ikke minst tankevekkende er at det er kommunene selv som sier dette. De forteller at de ofte mangler både kapasitet og faggrunnlag til å håndtere de kompliserte avveiningene mellom natur, utbygging og samfunnsutvikling.

Kommunene sitter med ansvaret

Norge har en svært desentralisert arealpolitikk. Det betyr at kommunene har hovedansvaret for hvordan arealene brukes. I utgangspunktet kan det virke fornuftig, det er de som kjenner sine egne lokalsamfunn best, osv. Men Vandvik er opptatt av at vi også må forholde oss til systemets innebygde svakheter.
– Mange kommuner er små. De har begrensede fagmiljøer og få ansatte. Samtidig møter de et stort press fra private utbyggere med forslag til nye boligfelt, næringsområder eller hytteprosjekter. Det er selvfølgelig bra at folk ønsker å skape arbeidsplasser og utvikling. Problemet er at kommunen ikke har kapasitet til å møte presset og se alt i sammenheng. Da blir resultatet lett en bitvis utvikling. Litt her. Litt der. Enda et hyttefelt. Enda en vei. Enda et industriområde. Til slutt sitter vi igjen med en samfunnsstruktur som ingen egentlig har planlagt – eller ønsket seg. Og som koster oss dyrt, fordi unødvendig infrastruktur må vedlikeholdes, og fordi unødvendig trafikk og transport koster både tid, livskvalitet, og penger.

Natur er også velferd

Gjennom mange år har vern av natur ofte blitt framstilt som en konflikt mellom miljø og økonomi. Vandvik mener det er en falsk motsetning. Natur er ikke en luksus vi kan unne oss når økonomien går godt. Naturen er tvert imot selve grunnlaget for økonomien. – Skog binder karbon. Myrer lagrer enorme mengder vann. Pollinerende insekter sørger for matproduksjon. Når naturen bygges ned, forsvinner også disse tjenestene. Da må vi erstatte dem med kostbare tekniske løsninger – som kanskje ikke finnes engang.
– Hvis kommunene får bedre kunnskapsgrunnlag, sterkere fagmiljøer og tydeligere nasjonale rammer, mener Vandvik mye kan endres. – Da kan vi bygge smartere, restaurere mer natur og samtidig utvikle gode lokalsamfunn. Jeg tror faktisk de fleste ønsker akkurat det – byer og tettsteder med grønne omgivelser, korte avstander og levende lokalmiljøer. Da handler naturvern ikke om å stoppe utviklingen – men om å gjøre utviklingen bedre. Og det beste er at dette også vil bli mye billigere samfunn å drifte!

Et naturtap ingen før oss har opplevd

Gjennom flere tiår har forskere advart mot konsekvensene av klimaendringer. Nå er naturkrisen i ferd med å få samme oppmerksomheten. For Vigdis Vandvik henger de to krisene uløselig sammen. – Klimaendringene gjør naturen mer sårbar, samtidig som tap av natur svekker naturens evne til å dempe klimaendringene. Det er to sider av samme sak. Vi kan ikke løse den ene uten å ta den andre på alvor.

Men arter og naturtyper har kommet og gått gjennom jordens historie, så kanskje er det som nå skjer ikke er så dramatisk likevel? Det mener Vandvik blir en farlig forenkling. – Joda, arter har alltid dødd ut. Men det som skjer nå, skyldes først og fremst oss. Vi bygger ned leveområder, fragmenterer naturen og endrer klimaet – og vi gjør alt dette samtidig. Og disse endringene skjer så fort at  naturen mister evnen til å hente seg inn igjen.
– Hun understreker at dette ikke først og fremst handler om sjeldne planter eller eksotiske dyr. – Det handler om hele økosystemene som holder samfunnet vårt i gang. Om pollinering, matproduksjon, vannrensing, flomdemping og karbonlagring. Naturen gjør en enorm jobb for oss – helt gratis. Når den svekkes, svekkes også grunnlaget for vår egen velferd.

– Men det finnes masse håp!

Til tross for både natur- og klimaalvoret nekter Vigdis Vandvik å gi etter for pessimismen.
– Hvis jeg trodde alt var håpløst, hadde jeg ikke fortsatt med dette arbeidet. Vi trenger selvfølgelig å beskrive problemene. Kall det gjerne elendighetsbeskrivelse. Men vi trenger også å vise fram løsningene. Folk må få se at det faktisk nytter, at det fins gladsaker, også. Rundt omkring i Norge skjer det faktisk også utrolig mye spennende: restaurering av våtmarker, blomsterenger, grønne skolegårder og prosjekter som gjør byene mer naturvennlige. Mange kommuner, organisasjoner og frivillige viser at det går an å gjøre ting annerledes.
– Den generasjonen som vokser opp nå, kommer til å ta med seg nye holdninger inn i politikken, næringslivet og forskningen. Det er allerede flere enn før som går og sykler. Gatene er blitt grønnere og mer levende. Endringer er mulig når politikere tør å prioritere annerledes.

Motgangen er tung, innrømmer Vigdis Vandvik. – Absolutt, jeg synes det er trist når vi ser slike tilbakeslag som det i Bergen nå. Men jeg tror ikke de er varige. Mennesker lærer av sine feil. Når folk ser at omgivelsene våre blir vakrere, at fugler kommer tilbake eller at fisken trives i et restaurert vassdrag, så blir naturbevaring noe konkret. Historien går ikke i én retning. Vi har klart store samfunnsendringer før, og vi kan klare det igjen. Og så har vi altså naturen med på laget – hvis den får muligheten. Husk det!

Vigdis på toppen av biobygget i Bergen. I bakgrunnen Puddefjorden og Solheimsviken, der det i de siste årene er gjort en betydelig innsats for å restaurere fjordmiljøet. Foto: H Wiik