Partier og klimapolitikk

Hvorfor tar politiske partier ulike standpunkt på klima? – Det var tema da Fay Farstad holdt foredrag for BKA i Bergen – og for samtalen vi hadde med henne etterpå. Hun er førsteamanuensis i sammenliknende politikk ved universitetet (UiB), og leder for det interessante forskningsprosjektet Political Parties and Climate Change.

Dette er selvsagt svært relevant for oss i BKA. – Men Fay, kan du først forklare litt nærmere hva prosjektet egentlig handler om?
– Ja. Vi ønsket å undersøke klimapolitikken til politiske partier over tid. Derfor kartla vi innholdet i partiprogrammene til partier i 20 industrialiserte demokratier mellom 2002 og 2022. Disse landene er interessante fordi de både har et historisk ansvar for store utslipp og økonomisk kapasitet til å kutte dem. Samtidig har de forholdsvis sammenlignbare partisystemer, noe som gjør analysene mer robuste.
– Hvorfor valgte dere nettopp partiprogrammer som datagrunnlag, og ikke partienes ulike aktiviteter og praktiske politikk?
– Partiprogrammer er fortsatt svært sentrale dokumenter i mange demokratier. De er resultatet av lange interne prosesser der partiene bestemmer hva de faktisk mener og vil prioritere de neste årene. Dessuten er det viktig at partiprogrammer er sammenlignbare på tvers av land og over tid. Andre typer politisk kommunikasjon – som taler eller sosiale medier – varierer mye mer mellom land.
– Men hvordan kan man analysere så store mengder tekst?
– Vi gjorde det i to steg. Først brukte vi kunstig intelligens og store språkmodeller til å identifisere klimarelevant innhold i partiprogrammene. Deretter gikk 18 eksperter manuelt gjennom materialet for å avgjøre om innholdet var klimavennlig eller anti-klima.

– Mange vil vel si at «klimavennlig» er et litt diffust begrep …
– Kanskje det. Men vi er opptatt av resultater og definerer klimavennlig politikk som forslag som vil redusere utslipp eller øke opptaket av drivhusgasser dersom de blir gjennomført. Det kan være satsing på fornybar energi, energieffektivisering, karbonprising eller nye klimaregler. Vi inkluderer også generelle utsagn som støtter klimapolitikk eller som beskriver klimaendringer som en utfordring.
– Antiklimapolitikk er det motsatte: forslag som øker utslipp eller minsker opptak av drivhusgasser, svekker klimatiltak eller benekter klimaendringer.
– Så dere ser ikke bare etter ord som «klima» eller «CO₂»?
– Nei, og det er viktig. Politikere kan skrive at klima er «vår tids største utfordring», men samtidig foreslå motorveier og fossilutbygging som øker utslippene. Derfor vurderte vi faktisk om politikken ville øke eller redusere utslipp – uavhengig av hvilke ord som ble brukt.
– Hva fant dere når dere sammenlignet partiene?
– Det tydeligste funnet er at grønne partier har klart mest klimavennlig innhold, mens høyrepopulistiske og nasjonalistiske partier har mest antiklimainnhold. Vi ser også en tydelig sammenheng mellom ideologi og klima: jo lengre til høyre et parti befinner seg, desto mindre klimavennlig er det generelt.
– Som venter, altså. Men var det også store forskjeller innad i partifamiliene?
– Ja, og jeg vil si forbausende store! Noen konservative partier var faktisk mer klimavennlige enn enkelte grønne partier. Det viser at ideologi alene ikke forklarer alt.
– Dere så også på størrelsen til partiene.
– Ja, små partier har ofte de sterkeste klimaposisjonene – både pro og anti. Store partier er mer forsiktige. De prøver gjerne å appellere til brede velgergrupper og unngår sterke standpunkter som kan skape konflikt.
– Hvordan har utviklingen vært over tid, vil du si?
– Vi så en økning i klimavennlighet rundt slutten av 2000-tallet, da klima virkelig kom høyt på den politiske agendaen. Finanskrisen førte til en nedgang, før det igjen økte rundt Parisavtalen og Greta Thunbergs klimabevegelse. Men det mest slående er kanskje at partiene i dag ikke er vesentlig mer klimavennlige enn de var for tjue år siden – til tross for det klimaforskningen kan fortelle om stadig mer alvorlig problemer.
– Dere undersøkte også hva partiene foreslår av konkrete klimatiltak.
– Ja, partiene liker ofte å snakke generelt om klima, men langt færre kommer med konkrete forslag. Og når de gjør det, foretrekker de gulrot fremfor pisk.
– Og da mener du …
– «Pisk» er reguleringer, avgifter og påbud – tiltak som påfører kostnader for å redusere utslipp. «Gulrot» er subsidier, investeringer og støtteordninger der staten dekker kostnadene – åpenbart mer fristende for partier som gjerne vil tekkes velgerne.
– Har det vært noen særlig overraskende funn i forskningen?
– Ja, særlig ett: I land der grønne partier gjør det bra, blir de andre partiene ofte mindre klimavennlige. Vi trodde egentlig det motsatte ville skje!
– Og hvordan forklarer du det?
– Det virker som mange partier tenker at dersom de prioriterer klima for høyt, så mister de velgere til de grønne partiene. Derfor skyver de klima litt unna i stedet for å konkurrere om klimapolitikken.
– Dere fant også at høyrepopulistiske partier påvirker andre partier?
– Ja. Bare tilstedeværelsen av et høyrepopulistisk parti i et land ser ut til å gjøre de andre partiene mindre klimavennlige. Det synes jeg er ganske oppsiktsvekkende.
– Hvordan påvirker økonomi og næringsstruktur klimapolitikken?
– Land med store fossilnæringer har svakere klimapolitikk – som ventet. Men heller ikke dette er entydig. For samtidig ser vi at rikere land generelt er mer klimavennlige fordi de har større økonomisk handlingsrom.
– Hva mener du er de viktigste konsekvensene av forskningen?
– At klima fortsatt ikke er særlig konkret i politikken. Partiene snakker mye om klima, men foreslår relativt lite konkret politikk. Og de største partiene er ofte mest forsiktige. Samtidig viser forskningen at når klima blir viktig for velgerne, så reagerer særlig de store partiene. Derfor er det avgjørende å holde klima høyt på dagsorden.
– Til slutt: Ble du optimist eller pessimist av å gjøre denne forskningen?
– Både òg. Jeg ble glad for at vi ikke så en massiv økning i antiklimapolitikk over tid. Men jeg ble også skuffet over hvor lite konkret klimapolitikk partiene faktisk presenterer – særlig når vi vet hvor omfattende omstilling som trengs.

Etter foredraget, i samtale med en av de interesserte tilhørerne. Foto: H Wiik