Norsk oljepolitikk er å produsere mest mulig så lenge det er et marked: eksport = inntekter! EU ønsker å slutte med olje og gass snarest mulig: import = utgifter! Inklusive store klimaskadeutgifter som vil øke over tid. Dette er sammenhenger og motsetninger som burde være klare for alle, mener Janet Wiberg. Hvorfor er det ikke slik?
Janet Wiberg,
norsk repr. i ledergruppa for European Grandparents for Climate
Som vi vet står Norge, Europa og resten av verden overfor økende skader og kostnader som følge av ekstreme menneskeskapte værhendelser. I hvilken grad vi kan unngå skader vil hovedsakelig avhenge av hvor fort vi kan redusere globale klimagassutslipp, og hvor raskt vi kan tilpasse oss uunngåelige konsekvenser av klimaendringene.
NVE har hatt en kraftig økning i aktivitet knyttet til flom- og skredsikring de siste ti årene. Økte nedbørsmengder, hyppigere ekstremvær og større skadepotensial har ført til økte investeringer. Store deler av investeringene i riks- og fylkesveinettet er nå motivert av klimatilpasning, særlig knyttet til overvann, rasfare og erosjon. Kommunene står for den største andelen av fysisk klimatilpasning, særlig gjennom VA-investeringer, arealplanlegging og sikring av bygg og infrastruktur. Forsikringsutbetalinger og offentlige reparasjonskostnader knyttet til vær- og naturskader har de siste årene ligget på flere milliarder kroner årlig.
Økonomiske tap som følge av flom i Europeiske kystområder kan alene overskride 1 trillion EUR per år ifølge European Climate Risk Assessment .
Men som vi også vet, kan dette bare være en forsmak på det vi har i vente. I verste fall kan vi bli føre mot irreversible vippepunkter med et enormt skadepotensiale. Millioner av mennesker kan komme til å dø på grunn av hetebølger og antallet klimaflyktninger vil kunne øke drastisk.
Mens behovet for umiddelbare klimatilpasninger er nødvendig, er reduksjon av klimagassutslipp det alle viktigste som bør gjøres. Vi må håndtere årsakene, ikke bare symptomene! Klimatiltak og kostnadene slike tiltak påfører samfunnet spres over flere sektorer og er derfor vanskelig å få en oversikt over. Allikevel, vi vet at kostnadene er enorme og bare kommer til å eskalere så lenge fossilenergi brukes i verden.
Ved å utsette utfasing av olje- og gassproduksjon bidrar regjeringen til å øke klimarisikoen i Norge som i resten av verden.
Denne sammenhengen er underkommunisert i den offentlige debatt. Det var knapt nevnt under den siste valgkampen, der det meste dreide seg om mindre viktige spørsmål som skattelettelser o.l. Og det fortsetter på samme vis. Mens det norske staten nå ivrig informerer befolkningen om faren for krig og hvordan å forberede seg, mangler folk adekvat informasjon om den eksistensielle trusselen som klimaendringer forårsaker.
Befolkningen har rett til å vite, og myndighetene har plikt til å informere. Kan det tenkes at med å få denne alvorlige informasjonen, vil også flere nordmenn bli med å utfordre regjeringens politikk og tvinge fram en sluttdato for olje- og gassproduksjonen?
Illustrasjon ved Ola Dimmen