Våre norske oljeliv

For litt over et år siden, da Sidsel Mørck døde, var det en miljøforkjemper og forfatter med en helt egen posisjon i norsk litteratur som gikk bort. Men hennes siste roman, «I urent farvann» (Solum Bokvennen 2020) – om våre oljetilsølte norske liv, har fått ufortjent lite oppmerksomhet, – mener BKA-aktivist, venn og skribent Rudi Kessel.

Om Sidsel Mørck: debuterte i 1967 med diktsamlinga «Et ødselt sekund». Hun skrev over 40 bøker i alle sjangre, både for barn og voksne. Det første miljødiktet, «Giftene», sto i samlingen «Dager kan vokse» fra 1969. Etter å ha bodd i Grenland ble industriforurensning tema i flere dikt og romaner, som «Stumtjenere» (1978) og «Ikke til salgs» (1983). I tillegg til forfatterskapet var hun aktiv i samfunnsdebatten om miljø- og utviklingsspørsmål. Hun har mottatt en rekke utmerkelser, bl.a. Fritt Ords honnørpris (1990), Rachel Carson-prisen (1991) og Ossietsky-prisen (2013).

Den store norske oljeromanen?
Av Rudi Kessel

«Hvor er den store norske oljeromanen?» Dette var overskriften i en artikkel i Klassekampen 8/7-2025. Et retorisk spørsmål, som antyder at den ikke finnes – Ikke enda. Artikkelen nevnte noen romantitler, men ingen av dem nådde opp til nevnte ærestittel.

Det var påfallende at Sidsel Mørcks roman «I urent farvann» ikke ble nevnt i denne sammenheng.

Grunnen kan være lanseringsdatoen, 12. mars 2020, – som var selve dagen da Norge ble nedstengt pga. covid-19. Dermed ble alt som heter lansering i praksis kansellert og boka nådde ikke fram til offentligheten. Den ble følgelig ikke anmeldt i norsk presse, med ett hederlig unntak: Aftenposten. Denne anmeldelsen, ført i pennen av Ingunn Økland, var svært positiv.

Romanens hovedperson, Ole Viktor Valle, har bestemt seg for å jobbe i oljebransjen og følger dermed i sin fars fotspor i det norske Statoil. De store linjene i fortellingen viser hvordan dette selskapet driver på. I Norge og uti verden. Policyen er kynisk og brutal. Etableringer skjer der hvor det er mest lønnsomt. Hvis selskapets interesser går på tvers av det aktuelle landets lovgivning, durer de bare fram, og betaler et millionbeløp i bot – som for selskapet allikevel bare er peanuts.

Som leser lever man seg inn i hovedpersonens dilemmaer, først i vage aninger, etter hvert blir de mer påtrengende. God posisjon, sikker lønn, ja vel, men atmosfæren, hele dette arbeidsmiljøet, bedriftens klare mål om å pumpe opp maksimalt med olje, uansett, er et ugreit scenario som melder seg med ujevne mellomrom.

Sidsel Mørck fremstiller Statoil og oljemiljøet i et svært ugunstig lys. Hendelsesforløpet – spesielt nye etableringer – har hun drevet grundig research på, vel vitende om at hun ellers ville blitt angrepet av det mektige oljemiljøet.

Forfatteren var opptatt av og engasjert i miljø og klima i lang tid, og, ja, i lengre tid enn de fleste av oss har vært det. I 1978 kom hun mer romanen «Stumtjenere», der hun tok opp miljøforurensning i forbindelse med industriutbyggingen på Rafnes. Og enda ti år lenger tilbake i tid, skrev hun diktet «Giftene» som er blitt sitert mange ganger og er i ferd med å bli ikonisk.

Romanen «I urent farvann» er hennes siste verk og som sådan en svært verdig avslutning av et rikt forfatterskap.

Om boka er den store norske oljeromanen? Det spørsmålet kan bare besvares hvis boka hentes fram fra bibliotekenes hyller – og leses!

Rudi Kessel på plass ved BKA-standen under Arendalsuka 2024. Foto: Astrid Kjellevold