Tilslører klimaforhandlernes optimisme alvoret? Ambisiøse mål må vi ha. Men når vi faktisk er på vei mot 3 grader oppvarming, blir det problematisk om mål under 2 grader framstilles som realistisk, sier Svein Tveitdal. Han advarer mot å gi folk et falskt inntrykk av at klimakrisen ikke er så ille, og dermed svekke viljen til handling.
Svein Tveitdal er tidligere direktør ved FNs miljøprogram UNEP, med ansvar for sekretariatet til FNs klimapanel. Under COP31 er han akkreditert utsending for BKA og Forum for utvikling og miljø, slik han også har vært ved tidligere toppmøter. Han skriver rapporter og kommentarer for nettsida.
En advarsel fra 2021
Før klimatoppmøtet i Glasgow i 2021 skrev jeg på denne nettsida: «1,5 grader er kjørt – 2 grader innen rekkevidde».
Jeg møtte kritikk fra både klimaforhandlere og folk i miljøbevegelsen. Å fremstille målet som urealistisk, kunne svekke innsatsen for å nå det, mente de.
Jeg mente det motsatte: Vi mobiliserer ikke til handling ved å underslå alvoret i krisen. Fem år senere fastslår FNs miljøprogram, UNEP, at 1,5-gradersgrensen ikke lenger er oppnåelig.
I 2021 mente jeg fortsatt at to grader var innen rekkevidde. Fem år senere, når globale utslipp er høyere enn i 2021, vurderer jeg dette målet som svært krevende. Å framstille et mål som realistisk uten å forklare hvor dramatisk politikken må endres, kan villede folk flest om klimarisikoen.
Nær tre grader – og risiko for mer
UNEPs siste rapport anslår at om alle land innfrir klimamålene de har meldt til FN, øker temperaturen med 2,6 grader. Hvis dagens klimapolitikk gjennomføres, anslår rapporten 2,8 grader som mest sannsynlig.
Men risikoen for en større økning er betydelig. UNEPs beregninger viser ti prosent risiko for mer enn 3,4 grader under scenarioet med dagens politikk. Risikoen for å passere tre grader er høyere. I tillegg kommer faren for at landene svekker politikken eller gjennomfører den dårligere enn forutsatt.
Som ved feber øker faren for hver tiendedels grad når temperaturen stiger. Særlig alvorlig er risikoen for å passere vippepunkter som kan utløse selvforsterkende og irreversible endringer i klimasystemet. Global Tipping Points Report 2025 advarer om at enkelte slike terskler allerede er i ferd med å bli passert.
Vi bør gjøre den ubehagelige øvelsen det er å vurdere hvor stor risiko vi er villige til å akseptere på vegne av våre barn og barnebarn.
Når forhandlerne feirer
Bildene fra Paris i desember 2015 er blitt historiske. Ban Ki-moon, Laurent Fabius og andre sentrale aktører står på podiet med armene i været. Parisavtalen var vedtatt, jubelen var enorm.
Og det var god grunn til å feire. Parisavtalen var et historisk gjennombrudd. Klimaforhandlingene har senere bidratt til sterkere klimapolitikk, og uten dette samarbeidet ville utsiktene vært langt dårligere.
Men klimaforhandlerne representerer regjeringer som selv er ansvarlige for klimapolitikken. De har derfor også interesse av å framheve framskritt og vise at innsatsen gir resultater som ikke nødvendigvis er realistiske. Arrangørlandene ønsker samtidig å presentere sine toppmøter som vellykkede.
Dette skaper en fare for at resultatene framstilles mer optimistisk enn utviklingen gir grunnlag for. Nye avtaler og løfter feires som gjennombrudd, mens avstanden til nødvendige utslippskutt kommer i bakgrunnen.
Optimismen kan svekke kriseforståelsen
Det er konsekvensene av denne optimismen som bekymrer meg. Når folk stadig får høre at temperaturmålene kan nås, kan de få inntrykk av at klimakrisen er håndterbar og mindre farlig enn den faktisk er.
Troen på framtidig teknologi for å fjerne CO₂ fra atmosfæren kan forsterke inntrykket. Slike løsninger kan bli viktige, men forskere advarer mot å basere klimapolitikken på omfattende framtidig karbonfjerning – som ennå ikke er demonstrert i nødvendig skala.
Falsk trygghet kan få politiske konsekvenser. Dersom befolkningen undervurderer risikoen, svekkes presset på politikerne for å gjennomføre nødvendige, men krevende tiltak.
Jeg tror ikke forhandlerne bevisst villeder noen. Men når behovet for å vise framgang overskygger alvoret, kan optimismen bli en hindring for handling.
Å erkjenne at verden styrer mot rundt tre graders oppvarming, betyr ikke at kampen er tapt. Hver tidel grad vi unngår, betyr mindre skade og lavere risiko.
Klimaforhandlerne skal gi oss håp, men ikke falsk trygghet. Skal vi mobilisere den innsatsen som trengs, må befolkningen forstå hvor alvorlig situasjonen faktisk er.