Uttrykket kognitiv dissonans beskriver det mentale ubehaget som oppstår når det vi gjør, krasjer med verdiene våre og bildet vi har av oss selv. – Vi ser dette tydelig i den norske klima- og oljepolitikken, mener Janet Wiberg. Hun var i mange år leder for BKAs lag i Bergen, og er nå med i ledelsen av European Grandparents for Climate.
Kognitiv dissonans og norsk politikk
Av Janet Wiberg
Ved Janet Wiberg (KI-generert ill.)
Norge ønsker å fremstå som en miljøpolitisk foregangsnasjon, men er samtidig sterkt avhengig av olje og gass. Til tross for en aktiv klimapolitikk, særlig på internasjonale arenaer, fortsetter landet vårt å åpne for ny fossil produksjon, også i sårbare arktiske områder.
Dette går ikke i hop. Det skaper en grunnleggende motsetning og rollekonflikt. Gang på gang opplever vi at myndighetene kunngjør ambisiøse klimamål i pakt med Parisavtalen – samtidig som de godkjenner nye prosjekter som binder oss som nasjon til oljeøkonomien, og som egentlig forutsetter og gambler på at Parisavtalen ikke blir overholdt.
Ubehaget ved dette dobbeltspillet forsøker våre politikere å redusere ved hjelp av hule floskler («oljen skal utvikles, ikke avvikles»), ved å skyve ansvaret over på andre eller å utsette handling. «På sikt» er et populært uttrykk. Det er et sted i framtida der ingen av dagens politikere trenger å svare på spørsmål og ta ansvar for sine handlinger.
Og dette gjelder ikke bare politikere og beslutningstakere. Forskning på norske holdninger i perioden 2020–2024 fant at et flertall i befolkningen betraktet klimaendringene som alvorlige, samtidig som nærmere 90 prosent støttet fortsatt olje- og gassproduksjon – som de oppfatter som avgjørende for sysselsetting, økonomisk stabilitet, nasjonal velferd – og også nasjonal identitet. Vi er stolte av det vi har fått til på sokkelen!
Forestillingen om at norsk olje og gass produseres mer ansvarlig og klimavennlig enn andre steder i verden, er viktig i den norske fortellingen, og for å legitimere fortsatt produksjon. Vi ser at også oljeindustrien, særlig Equinor, bruker store ressurser for å grønnvaske seg selv og påvirke opinionen. Jf. kampanjen «Morgendagens helter».
Den enkleste måten å takle rollekonflikten på er å benekte fakta. I Norge er det en rekordstor andel av befolkningen, flere enn i noe annet land (bortsett fra Saudi-Arabia), som ikke «tror» at klimaendringene er menneskeskapte. Andre erkjenner problemet, men nøler med å støtte tiltak – fordi de koster for mye og truer etablerte økonomiske interesser. Dessuten er Kina alltid så mye større og verre, og da så! Personer på venstresiden uttrykker generelt større bekymring og sterkere støtte til utfasing av fossile brensler. Konservative er oftere imot restriktive tiltak, selv når de erkjenner at klimaendringene finner sted.
Inntil videre, og så lenge Fremskrittspartiet ikke får alt for stor innflytelse, er hovedtendensen i norsk politikk likevel den tradisjonelle: Vi tar klimaproblemene på alvor, og ønsker å framstå som klimaprogressive – uten at det skal være nødvendig å endre på for mye eller utfordre økonomiske interesser. Da kan vi for eksempel satse på elbiler som ingen andre land. Det gir Norge mulighet for å vektlegge et begrenset fremskritt og se bort fra helheten i politikken, som bidrar til å forlenge fossilalderen og øke utslippene.
Disse motsetningene forsterkes av valgpress, økonomisk avhengighet og etablerte politiske strukturer. Problemet er ikke at politikerne bevisst ønsker å villede opinionen. Kanskje prøver de heller å lure seg selv. Klimapolitikken deres må uansett vurderes ut fra hva de faktisk gjør, og ikke hva de sier. Og helheten i politikken er viktigere enn delene.
Hva kan vi gjøre?
For en pressgruppe som Besteforeldrenes klimaaksjon, er det viktig å kreve at politikerne står til ansvar for gapet mellom det de sier, og det de gjør. Vi må derfor:
- Kreve samsvar: Be om forklaringer på hvordan konkrete politiske beslutninger er i tråd med de erklærte klimamålene.
- Kreve målbare forpliktelser: Spør hva som skal oppnås i inneværende stortingsperiode, ikke bare innen 2050.
- Sette søkelys på ansvar: Spør hvem som tjener økonomisk på en beslutning, hvem som bærer kostnadene, og hvem som må leve med konsekvensene på lang sikt.
- Bygge brede allianser: Samle yngre og eldre generasjoner om felles bekymringer for helse, rettferdighet og framtiden.
- Anerkjenne reelle fremskritt: Gi anerkjennelse til effektive tiltak, samtidig som uløste motsetninger fortsatt granskes.