Maktforholda er i endring, sier Svein Tveitdal, – det var tydelig ved FNs klimaforhandlinger i Bonn. Landene som vil ha en plan for omstilling er bedre organisert, og inntar en klarere posisjon mot de typiske petrostatene. Norge søker – som vanlig – en mellomposisjon, og det ligger nå an til en reell styrkeprøve på det kommende COP31.
Orientering ved Svein Tveitdal,
tidl. FN-direktør og BKA-utsending til klimatoppmøtene
Om klimamøtet i Bonn: Bonn Climate Change Conference arrangeres i juni hvert år, og er det viktigste forberedende møtet før klimatoppmøtet (COP). Møtet samler forhandlere fra nær 200 land for å forberede beslutninger, avklare uenigheter, utvikle forslag til vedtak og identifisere spørsmål som må løses – denne høsten på COP31 i Antalya i Tyrkia. Forum for utvikling og miljø deltok i Bonn med et eget posisjonsnotat for forhandlingene – for å påvirke den norske delegasjonen.
TRE LEIRE – OG ET STYRKEFORHOLD I ENDRING:
COP28 i Dubai 2023 flyttet fossil energi inn i kjernen av klimaforhandlingene. Verdens land ble der enige om å arbeide for en «transition away from fossil fuels in energy systems». Men Dubai sa ikke noe om gjennomføringen. På COP30 i Belém i fjor støttet mer enn 80 land et internasjonalt veikart for fossil utfasing. Forslaget møtte motstand fra flere produsentland og ble ikke vedtatt. COP30-presidentskapet i Brasil tok derfor et initiativ til å legge fram et nytt forslag til veikart på COP31 i Antalya. Dette vil trolig bli en av de viktigste sakene på COP31.
Aktørene samler seg nå i tre hovedgrupper:
- Den første gruppen består av land som ønsker en rask og planlagt overgang bort fra fossile brensler. Her finner vi de små øystatene i Stillehavet, mange europeiske land, flere latinamerikanske land og et voksende antall afrikanske stater. For disse landene er målet å omsette Dubai-vedtaket til konkrete planer, tidslinjer og investeringer.
- Den andre gruppen består av land som motsetter seg at fossil utfasing blir et styrende prinsipp for forhandlingene. Saudi-Arabia, Russland og enkelte andre fossilproduserende stater argumenterer for at klimaarbeidet bør sette søkelys på utslippsreduksjoner og teknologiutvikling, ikke på bestemte energikilder. Disse landene har fortsatt betydelig innflytelse, men situasjonen er likevel en annen enn før COP28. De kjemper ikke lenger for å hindre at fossil energi diskuteres, men for å begrense konsekvensene av Dubai-vedtaket.
- Mellom disse gruppene står en tredje kategori land, der Norge og Australia (vertsland for COP31) er blant de mest interessante. Disse landene støtter målet om en overgang bort fra fossile brensler og deltar aktivt i arbeidet med veikartet. Samtidig ønsker de å opprettholde en betydelig produksjon og eksport av olje, gass eller kull i en lang overgangsperiode. De argumenterer for at energiomstillingen må være gradvis, ordnet og ta hensyn til energisikkerhet og økonomisk utvikling.
Styrkeforholdet mellom disse gruppene kan være i ferd med å endre seg. Gruppen som ønsker å gi fossilutfasingen konkret innhold vokser og framstår som bedre organisert enn tidligere. Samtidig ser motstanderne ut til å bruke stadig mer av sin politiske kapital på å forsinke og begrense prosessen. Utfallet av denne maktkampen vil i stor grad avgjøre hva COP31 i Antalya senere i år kan oppnå.
I Bonn var de små øystatene i Stillehavet blant de tydeligste forsvarerne av veikartet. For disse landene handler fossil utfasing ikke først og fremst om energipolitikk, men om overlevelse. Australias COP31-kandidatur ble bygget som et regionalt prosjekt sammen med øystatene. Dette har gitt dem en sterkere stemme i forberedelsene til COP31 og gjort deres krav om raskere fossil utfasing, særlig for Australia, vanskeligere å ignorere.
Parallelt med FN-forhandlingene har det dessuten vokst fram et eget spor gjennom TAFF-prosessen (Transitioning Away from Fossil Fuels). Her samles innspill fra land, eksperter og sivilsamfunn om hvordan Dubai-vedtaket kan følges opp i praksis. Møtet i Santa Marta i Colombia i april, der rundt 60 land inkludert Norge deltok, var en viktig del av dette arbeidet. Brasil bruker prosessen som grunnlag for forslaget til veikart som skal legges fram på COP31.
Møtet i Bonn ble den første testen på veien videre. Flere europeiske land, inkludert Norge, og en rekke små øystater argumenterte for at veikartet skal inkluderes i de offisielle forhandlingene og bli en del av FN-sporet på COP31. Russland motsatte seg dette. Samtidig øker presset fra sivilsamfunnet. Under Bonn lanserte 94 organisasjoner fra Australia, Tyrkia og Stillehavsregionen et felles opprop til COP31-ledelsen. Organisasjonene krever nasjonale planer for utfasing av fossil energi, sterkere klimafinansiering og mindre innflytelse fra fossilindustrien.
Fra pressekonferansen i Bonn om brevet fra NGO-ene.
Norges rolle: pådriver, sinke eller brobygger?
Norge støtter initiativet for oppfølging av Dubai-vedtaket, men var ikke blant landene i Santa Marta som forpliktet seg til å utarbeide et nasjonalt veikart for utfasing av fossile brensler. Dette reiser spørsmålet om hvor lenge Norge kan opprettholde rollen som klimapådriver samtidig som olje- og gassproduksjonen videreutvikles.
Samtidig gir Norges mellomposisjon en mulighet. Som energiprodusent med høy internasjonal tillit kan Norge bygge bro mellom land som krever rask utfasing og land som frykter konsekvensene for økonomi og energisikkerhet. Dersom Norge lykkes med dette, kan landet bli en nøkkelaktør i klimaforhandlingene og posisjonere norsk næringsliv og kompetanse i overgangen til et nytt globalt energisystem.
COP31 i Antalya blir den første store testen på om Dubai-vedtaket kan omsettes fra politisk mål til praktisk handling. Mye vil avhenge av hvilken støtte Brasils forslag til veikart får, og om landene klarer å bygge kompromisser mellom krav om rask fossil utfasing og hensyn til energisikkerhet og økonomisk utvikling. Dersom maktbalansen fortsetter å forskyves i favør av landene som ønsker konkrete planer for omstilling, kan COP31 bli et viktig skritt mot en mer styrt global overgang bort fra fossile brensler. For Norge blir spørsmålet hvilken rolle landet vil spille i denne prosessen – som energiprodusent, klimapådriver eller brobygger mellom de tre leirene.